Soldatene i Afghanistan

Jeg er ikke veldig imponert over NRKs Afghanistandebatt fra Litteraturhuset. Soldatene i Afghanistan skal vite at de har vår fulle støtte. Det har de! La oss slå det fast en gang til: Det har de!

Saken er den at når du er i tjeneste for en privat bedrift, så forventer sjefen din at du opptrer representativt. Det gjelder også når du representerer et politisk parti. Det gjelder egentlig i alle sammenhenger. Det ligger i sakens natur at når du opptrer som representant for noe eller noen, så skal du nettopp representere og være representativ. Det gjelder selvfølgelig også når du representant for staten og oss alle på militært utenlandsoppdrag.

Så er det selvfølgelig sånn at når du lever i en livsfarlig og totalt annerledes virkelighet, langt borte fra siviliserte Norge, så kan du lett føle at folk hjemme ikke klarer å sette seg inn i din situasjon. Det vil du sannsynligvis ha helt rett i. Likevel er det altså oss her hjemme du representerer - og da vil du bli målt mot de verdier du er sendt for å representere. Sånn er det og sånn må det være. Jeg tror de aller, aller fleste av våre folk i Afghanistan er fullt klar over dette. Jeg tror også de aller, aller fleste er langt mer profesjonelle - også med hensyn til akkurat dette - enn hva mange anerkjenner her hjemme.

Samtidig må ikke politikere her hjemme snakke som om vi har sendt en bataljon informasjonskonsulenter, sendt for å formidle norske verdier. Vi har sendt soldater. Vi - er i denne sammenheng FN, den norske regjering og et enstemmig Storting. Altså både det norske folk og verden for øvrig.

Når alt kommer til alt, så er det vel én ting med soldatlivet i Afghanistan som også gjelder ganske generelt i livet: Du får mindre anerkjennelse for det du gjør bra, enn du får kritikk for det du gjør dårlig. Jeg kan imidlertid forstå at det kan være langt verre å takle det når du står der med livet som innsats. Det siste er det vår jobb her hjemme å ta hensyn til.

Til forsiden

Oslo Arbeiderparti 100 år

Sist fredag feiret vi at Oslo Arbeiderparti fylte 100 år. Med nesten 500 medlemmer i feststemning, jubileumsbok, jubileumsforestilling og tale av Jens Stoltenberg ble det en storartet kveld. Her kan du se et kort videointervju med Stoltenberg på jubileumskvelden.



Til forsiden

Demokrati og Sverigedemokraterna

Demokrati er ikke noe annet enn folkestyre. Det er ikke - og har aldri vært - noen garanti for kloke og riktige beslutninger.

Det som imidlertid er tragisk er at en sperregrense på 4% ikke er nok til å holde faenskapen nede, i en av verdens best utdannede og mest velfødde befolkninger.

Til forsiden

Svensk havari

For andre gang på rad taper Socialdemokraterna et valg til Riksdagen. Det er sånt som egentlig ikke forekommer. Ikke i Sverige.

Socialdemokraterna har styrt Sverige i 65 av de siste 78 årene. Vi snakker om landet der Tage Erlander fikk 50,1 prosent av stemmene i sitt 22. år som statsminister.

I Norge har vi en regjering som sier "Arbeid til alle er jobb nr 1" og Regjeringen Stoltenberg II leverer da også Europas laveste arbeidsledighet. Sverige har en regjering med andre prioriteter, en skyhøy arbeidsledighet, en økonomi i krise og snart 100.000 svenske "økonomiske flyktninger" i Norge. Det er i denne situasjonen at Socialdemokraterna går til valg på slagordet "jobben först." Det er i denne situasjonen at Socialdemokraterna taper nok et valg mens den svenske borgerlige regjeringen strutter av selvtillit og skryter skamløst av "hur bra vi har fixat den ekonomiska krisen."

Hvordan er det mulig?

Den mest nærliggende forklaringen synes å være at man kort og godt har mislykkes i å skape entusiasme for det rødgrønne prosjektet. Det valgmateriell vi fikk tilsendt fra Socialdemokraterna tyder også på det. Socialdemokraterna har nok behov for en mer dyptpløyende analyse enn som så. Det vil de også ha - og så vil de komme fryktelig tilbake i 2014.

Til forsiden

Slå sammen kommuner

Spørsmålet om kommunesammenslåing ble løftet opp av Arbeiderpartiets nestleder Helga Pedersen på landsstyremøtet i dag.

- Vi ser at det blir mange utfordringer når kommunene blir for små, sa Helga Pedersen i sin tale. Du sier ikke det... Dette må være den mest overmodne politiske saken i vår tid. Over halvparten av de over 400 kommunene har under 5000 innbyggere. Svært mange - selvsagt alt for mange - har under halvparten av det igjen.

Vi har en kommunestruktur som stammer fra en tid da kommunene hadde en brøkdel av det ansvar og de oppgaver de har i dag. På en rekke områder har ikke de minste kommunene hverken kompetanse eller ressurser til å ta seg av oppgavene sine. For å nevne noen få eksempler: En bitte liten kommune vil oppleve det som en byrde å ha en enkeltstående familie med et multihandikapet barn. (Hvor mange problemstillinger kan du se bare ved akkurat dette?) En bitte liten kommune vil heller ikke kunne tilby et fagmiljø til mange av sine ansatte. I flere tilfeller ikke en gang en full stilling på ett eller flere viktige områder. Hva slags utvikling av det lokale velferdssamfunnet blir det av det?

Det er allerede mange år siden Jørn Rattsø og Rattsøutvalget sa at "ideelt sett bør ingen kommuner ha under 5000 innbyggere." Ideelt sett. De sa aldri at alle mindre kommuner må slås sammen med andre. Det finnes også andre hensyn å ta, men at vi i Norge i 2010 har en arkaisk kommunestruktur er det ingen som helst tvil om. Tallet burde utvilsomt vært halvert, men det er jo også andre hensyn å ta enn de dønn rasjonelle. Likefullt: Vi har over 100 kommuner som det burde være helt udiskutabelt at er for små. La oss begynne der.

Folkestyre! Interkommunalt samarbeid! Det er mantra fra de innbitte motstanderne av kommunesammenslåing. Som om en kommune med 8-10.000 innbyggere eller mer ikke har folkestyre? Det er mye fint med interkommunalt samarbeid, men det handler også om å trekke beslutninger ut av kommunestyrene og formannskapene og inn i små utilgjengelige fora av ordførere, rådmenn og administrative sjefer. Etterpå blir de respektive kommunene i beste fall invitert til å strø sand på allerede avgjorte saker. Blir det folkestyre av dette?

Problemet er at mange av de aller minste kommune vil ikke, de har ordførere fra Senterpartiet og Senterpartiet er ikke spesielt glade for utsiktene til å få færre ordførere - og Senterpartiet har jo en permanent vippeposisjon i norsk politikk. Så hva er det som gjør at Helga Pedersen løfter denne saken akkurat nå?

Under kan du se et intervju som ble gjort med Helga Pedersen på landsstyremøtet.



Til forsiden

Ble det for mye motmakt?

Senterpartileder Liv Signe Navarsete har reist land og strand rundt og egget til motmakt mot Oslo.

I lang tid har vi sett at våre koalisjonspartnere i Senterpartiet har satt i stand det ene distriktsstevnet etter det andre. Budskapet har vært at Oslo og folk i Oslo har for mye makt. Vi får vel anta at de mener det er den norske sentralmakten som er for sterk?

Motmakt ville de ha – og motmakt fikk de. Det hittil sterkeste utslaget av fenomenet har vist seg å komme fra Hardanger. Det skulle også vise seg å ramme nettopp Liv Signe Navarsete og hennes regjerings- og partikollega Terje Riis-Johansen. De ble truffet midt i solar pleksus – og det må være lov å anta at de også føler seg truffet.

Senterpartiet har ellers vist seg som en ivrig forkjemper for utflytting av arbeidsplasser fra Oslo. Det er derfor ikke særlig forunderlig at Senterpartiet praktisk talt står helt uten velgere her i byen.

En forutsetning for valgseier i 2013 er at regjeringspartiene fortsetter å kjempe med hverandre og ikke mot hverandre. I Oslo Arbeidersamfunn og Oslo Arbeiderparti vet vi at hovedstaden – andre større og mindre byer – landdistrikter – kyst og høyland – alle står i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre. De ulike delene av landet er like avhengige av å samarbeide om fremtidsrettede løsninger som regjeringspartiene er avhengige av god tone og samarbeidsorienterte tillitsvalgte. La oss håpe at de neste årene vil bære preg av nettopp det.

Denne artikkelen er også publisert som lederartikkel i nyhetsbrevet Samfunnet

Til forsiden

Fem minuter- vägvalet med Ingvar Carlsson och bloggaren Rosemari Södergren

Det er ni dager igjen til valget i Sverige. Her er et intervju med tidligere statsminister Ingvar Carlsson og bloggeren Rosemari Södergren.



Husk valgvake for Socialdemokraterna her i Oslo.

Til forsiden