Sør-Afrika vs Israel

Det er få - om noen - som tar til orde for ensidige norske tiltak, men spørsmålet er hva vi skal arbeide for i det internasjonale samfunn? Jeg har to spørsmål til utenriksministeren:

1. Hvorfor var det helt riktig å boikotte Sør-Afrika, men helt feil å sanksjonere mot Israel? To regimer med hver sin variant av en motbydelig Apartheidpolitikk.

2. Hvor mange tiår skal Israel få holde på - og hva er de egentlig nødt til å foreta seg - før svaret fra det internasjonale samfunn skal være noe annet enn "fortsatt dialog"?

Det er mulig Norge, Europa og Verden ikke boikotter Israel, men JEG gjør det - og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme.

Oslo Arbeidersamfunn oppfordrer sine medlemmer til å delta på demonstrasjonen mot Israel i dag kl 17.

Til forsiden

Frihet eller "frihet"?

Innelgg i VG i går, 29. mai, av Kjetil Staalesen, leder i Næringspolitisk forum i Oslo Arbeiderparti.

I forbindelse med Høyres vedtak om å avskaffe fedrekvoten ser jeg det hevdes at det norske samfunnet har kommet så langt i sin utvikling at det ikke er behov for noen egen pappaperm.

Jeg vil gjerne bidra med noen erfaringer i den anledning. Her er et knippe selvopplevde situasjoner fra Norge 2010. Listen er skrevet ned etter seks uker i pappapermisjon og jeg antar dessverre at den blir lenger i løpet av sommeren.

Mens jeg sto med ryggen til barnevogna kom en kvinne bort og tok sokker på barnet mitt. "Barnet fryser" kunne hun fortelle meg. Flere ganger mens jeg har holdt og trøstet barnet mitt har det hendt at en kvinne (alltid en kvinne) kommer og "krever" å få holde barnet. Situasjonen ender på en av to måter. Hvis barnet roer seg er det underforstått at det er Det Kvinnelige som gjorde utslaget. Hvis det ikke blir stille får jeg ungen tilbake med beskjed om at hun "sikkert
er sulten eller trøtt". (Les: Jeg burde matet eller lagt henne)

Jeg har opplevd mødre som skråsikkert konstaterer at sykepleiere som ikke har ammet barn selv, ikke kan uttale seg med autoritet om barnas spisemønster. Vi fedre (og alle andre mannfolk) må jo antas å falle i samme kategori, selv om dette ikke sies rett ut. Kvinner som duller og koseprater med barnet mitt sier slikt som: "Nommen, stakkars søte deg, har mammaen din dratt på jobben allerede." I butikken der jeg går med handlekurven i den ene armen og barnet på den andre kommer en kvinne bort til meg og sier "Det kan umulig være noe behagelig for barnet å henge slik og dingle."

Også politikere
En fremstående mannlig AP-politiker jeg møtte mens jeg trillet barnevogn stilte meg følgende talende spørsmål, sitat: "Men du har vel ikke begynt pappapermen allerede?" Jeg hadde nettopp fortalt ham at min datter var seks måneder gammel.
To mer anonyme bidragsytere fortjener også å nevnes som eksempler på at far ikke sees på som fullverdig og selvfølgelig omsorgsperson i Norge:

Personen som har bestemt at stellerommet på kjøpesenteret "Paleet" på Karl Johan i Oslo skal være en del av dametoalettet. Han eller hun er dessuten ansvarlig for ansiktsuttrykket den eldre kvinnen som kom ut etter et svært støyende opphold på do fikk, da hun så en 37 år gammel
mann stå der og skifte bleier. Videre har vi personen som har bestemt at jeg som mann skal få to brev fra NAV i forbindelse med permisjonen min. Ett brev der jeg innvilges permisjon og et annet der jeg innvilges fedrekvote. Barnets mor fikk da vitterlig bare ett brev, selv om også hun valgte å ta ut mer enn mødrekvoten (som for tiden er på ni uker).

I dette klimaet er det med undring jeg ser høyrepartiene gå inn for å fjerne bestemmelsen om permisjonsuker forbeholdt far. Begrunnelsen skal være at tiden er moden. Norge er så likestilt, sier de, at det er en selvfølge at fedrene er hjemme med barn. Vi må gi familiene "frihet," og avskaffe "tvang". Det er jo så en må gni seg i ørene. Vel er det norske språket rikt, men at det skal kunne kalles tvang å tilby norske fedre fri med lønn for å være sammen med sine egne barn? Hvor er Sylfest Lomheim og Finn Erik Vinje når vi trenger dem? Hvilke andre former for tvang og begrensning av familienes frihet er det Høyre vil fjerne? Studielån og stipender? Barnetannlegetjenesten? Kjære alle sammen. Hvis dere ikke vil ha ukene kan dere bare takke nei. Da sitter dere igjen med 35 til 45 uker mor kan ta ut. Ingen dårlig ordning det heller. Tar jeg ikke feil har USA et tilbud om totalt seks uker uten lønn.

Språkforvirringen i Høyre beskrives godt av Stortingsrepresentant Linda Helleland som i et intervju i VG tidligere i år i en og samme setning presterte å si både at "Menn i dag har et B-stempel som omsorgsperson" og at "Samfunnet har forandret seg". Som jeg mener mine
egne eksempler viser har Helleland helt rett i at vi menn har et slikt B-stempel. Hvordan hun klarer å få det til å bli pappapermisjonens skyld "Slik ordningen er i dag er det en mistenkeliggjøring av far som omsorgsperson. Menn i dag har et B-stempel som omsorgsperson" er meg en gåte. Mener hun det var bedre før fedrekvoten ble innført i 1993? Er det til det verre hun mener at samfunnet har forandret seg?

Basert på min erfaring som trebarnsfar mener jeg at det norske samfunnet ikke har kommet dit at det er en selvfølge at far er hjemme med små barn. Vil vi dit, bør vi se etter praktiske virkemidler. Høyrepartiene virker blindet av ideologi og prinsipper. Istedenfor å tukle med dagens svært fleksible ordning, burde de se på hvilke praktiske utfordringer det er mulig å gjøre noe med for å lette småbarnas og familienes situasjon. Lag en ordning som gjør det mulig
for selvstendig næringsdrivende å ta permisjon for å delta i barnas oppvekst. (Hvem vet, kanskje det bidrar til at flere kvinner starter egne bedrifter også?) Bidra til full barnehagedekning der folk bor slik at vi unngår timevis med bilkjøring morgen og kveld. Gi fedre selvstendig opptjeningsrett uavhengig av mor. Fortsett den fine utviklingen vi har hatt i Norge med å gi far reelle, ikke ideelle, muligheter til å være sammen med barna og jeg garanterer at det vil bli flere av oss som tar lengre permisjoner. Det er bra for barna, det er bra for far og jeg ser ikke bort fra at det er bra for mor også.

faksimile fra VG, 29. mai

Til forsiden

Drømmen om en underklasse

Innlegg på trykk i Dagbladet idag, 28. mai 2010

Av stortingsrepresentantene Hadia Tajik og Anette Trettebergstuen

Fra sitt skrivebord i Civita presenterer Marius Doksheim den gamle liberalistiske drømmen om en underklasse som slåss om jobbene med lavere lønn som våpen. Annerledes kan hans kronikk i Dagbladet 25. mai vanskelig leses. Begrunnelsen hans er vakker og tilforlatelig, slik høyresidens krav om økte forskjeller pleier å være: Integrering av lavproduktive arbeidstakergrupper blant innvandrere og andre som sliter med å få jobb.

La oss slå fast for dem som måtte være i tvil: Lønnsnedgang for lavlønnsgrupper, og fri innvandring som virkemiddel for å presse dette fram, blir aldri en aktuell strategi så lenge Arbeiderpartiet har hånden på rattet i styringen av Norge. Vi vil styrke integreringen i arbeidslivet uten å gi på båten en av de fremste kvalitetene ved det norske samfunnet:
De relativt små lønnsforskjellene.

Som Doksheim selv påpeker, så går integreringen av innvandrere ganske så bra i Norge. Knapt noe vestlig land kan vise til lavere innvandrerledighet, noe som framfor alt henger sammen med at knapt noen kan vise til lavere ledighet generelt. Dette vil fortsatt være Arbeiderpartiets og regjeringens hovedstrategi for integrering i arbeidslivet: En så lav generell ledighet at arbeidsgiversiden må strekke seg litt for å få tak i folk. Dette gjennom å tilby anstendige lønns- og arbeidsvilkår, samt ha mot til å ansette både innvandrere, eldre, yrkeshemmede og andre som vi vet sliter mer enn andre med å få jobb når ledigheten er høy.

Så er vi de første til å slå fast at det fortsatt er altfor mange i Norge som faller utenfor arbeidsmarkedet. Arbeidsmarkedstiltak er da et sentralt virkemiddel, noe også Doksheim påpeker, prisverdig nok. Høyresiden har likevel ikke vist den samme forståelsen som Arbeiderpartiet for at det nettopp er i tider med lav ledighet at disse tiltakene har størst effekt med tanke på å få folk inn i ordinært arbeid.

Mange vil uansett slite med å komme inn i det ordinære arbeidsmarkedet, uavhengig av ledighetsnivå og kvalifiseringstiltak. Doksheim nevner lønnstilskudd som et mulig tiltak for disse, noe også vi ønsker. Det er regjeringens politikk. Nav-ordningen med tidsbegrenset lønnstilskudd er allerede etablert. En prøveordning med tidsubegrenset uføretrygd er trappet opp, og er nå under evaluering.

En viktig ramme rundt mange av tiltakene er kvalifiseringsprogrammet i Nav, som ble innført av regjeringen i 2007 og retter seg mot langtidsmottakere av sosialhjelp. Det er et svært målrettet grep mot fattigdom og for arbeidsinkludering. I fellesinnlegget ”Visst nytter det!” av talspersoner for KS, NHO og Nav, understrekes det at programmet så langt har gitt betydelige resultater. Og det er grunn til å tro at vi bare har sett begynnelsen, gitt at erfaringer høstes og at Nav vil styrke seg som effektivt redskap etter hvert som oppstartsvanskene avtar.

Dette er vårt svar på velferdsstatens utfordring som handler om at flere må bidra med sin arbeidsevne. Vår grunnleggende positive holdning til fagbevegelsen, opparbeidede rettigheter og det norske forhandlingssystemet, utfyller dette bildet. Regjeringens og fagbevegelsens sterke innsats mot sosial dumping de siste åra, kan stå som en god illustrasjon på vår felles tenkning. I grell kontrast til dem som, med tilsynelatende gode hensikter, argumenterer for å svekke bunnplankene i vårt egalitære samfunn.

Til forsiden

Likelønn

Jeg har skrevet om likelønnssaken flere ganger. I år kan det se ut til at det endelig skjer noe. NTL sendte nettopp ut en tekstmelding til sine medlemmer, der de skriver om "et historisk løft for likelønn." Det gjenstår vel å se de praktiske konsekvensene av dette oppgjøret, men det kan se ut som om vi har fått et skritt i riktig retning.

Det forundrer meg stadig at ikke NTL, Handel og kontor, Fagforbundet - og LO, krever overtidstillegg for deltidsansatte som jobber ut over avtalt arbeidstid. Det ville over natta gjort underverker for både likelønnssaken og deltidsproblematikken.

Til forsiden

Hva vil du med Oslo?

Har du et politisk forslag eller et politisk synpunkt du vil fremme?

I ettermiddag skal jeg på møte i programkomiteen i Oslo Arbeiderparti, som har sitt første møte i dag. Vi skal over de neste uker og måneder lage et utkast til valgprogram for Oslo Arbeiderparti for kommunevalgperioden 2011-2015. Vårt programforslag skal til slutt behandles i representantskapet i Oslo Arbeiderparti.

Har du forslag eller synspunkter du ønsker å få med i programmet? Da er du mer enn velkommen til å skrive i kommentarfeltet her, eller sende meg en e-post. Jeg leser alle meldinger.

Til forsiden

Gjesteskribent: Arve T. Thorsen

17. mai – nasjonaldagenes fetter Anton

Så har vi lagt den bak oss igjen, feiringen av verdens kanskje mest vellykkede nasjonaldag, i verdens kanskje mest vellykkede land. NRK- reportere dagen gjennom lot ingen få glemme det i år heller: Vi feirer nasjonen på en annen måte enn de fleste andre.

Av Arve T. Thorsen, dr. art. og leder i Lilleaker Ap-lag

Vi har latt barnetog og sekkeløp ta militærparadenes plass, vi har en feiring som på en perfekt måte oppsummerer det vi vil framstå som både innad og utad: En fredselskende og grei liten nasjon, som ikke vil gjøre noen fortred, men helst bare vil spise is og pølser og ha det fint, ikledd fargerike regionale plagg, og som så ofte som mulig også oppfordrer alle andre nasjoner til å gjøre det samme.

Og la det være sagt: Det er ikke noe galt med 17. mai. Det er en god nasjonaldag, med gode verdier. Men grensen mellom godhet og selvgodhet er nokså flytende, her som i andre land. Vi har først og fremst hatt flaks med denne dagen, på samme måte som vi jevnt over har hatt nesten usannsynlig flaks som nasjon. Nettopp på denne måten er 17. mai en treffende oppsummering av den norske nasjonens egenart og historie. Denne nasjonaldagen har så å si vunnet lotto flere ganger, slik det norske folket har det.

Flaks
Den viktigste er kanskje at dagen alltid har fått ha et utpreget demokratisk innhold knyttet til seg, som historien har gjort sitt for å foredle. Nå blir det selvfølgelig feil å si at verdigrunnlaget fra Eidsvold var flaks. Men historien deretter var i sannhet det. Siden 1800-tallet har 17.mainasjonalismen vært assosiert med et utpreget nasjonaldemokratisk tankegods, noe som har gjort den langt mer spiselig for venstresiden enn det den ellers ville ha vært og det de fleste andre nasjonaldager er. I sin viktigste formative fase var denne dagens idegrunnlag knyttet til Venstre-koalisjonens ideologiske legering av folkekulturen og demokratiet. Det er vanskelig å tenke seg at dette kunne ha skjedd om det ikke var for en svenskdominert union som sikret at norsk patriotisme samtidig hadde en opposisjonell og demokratisk grunntone. Det hadde neppe vært så enkelt å holde denne integrerende tradisjonen i hevd i en annen historisk setting, i en periode hvor de fleste andre nasjonalismer i Vest-Europa ble stadig mer høyreorientert og lukket rundt forrige århundreskifte.

Og flaksen fortsatte senere: Høyresidenasjonalistene vokste fram her også, men de tok avstand nettopp fra denne dagens historiske innhold. I ly av Nasjonal Samlings bastante avvisning av 17. mainasjonalismen før og under okkupasjonen levde festdagens uskyldsrene sentrum-venstrenasjonalisme videre, og fikk slik forsterket brodd og symbolverdi. Den framsto i 1945 som en nærmest galvanisert nasjonal festdag, etter NS-regimets nasjonal-ideologiske syrebad. Den har siden vært en feiring nær sagt ingen tar ideologisk eller historisk avstand fra, noe som er nokså sjelden i Eruopa.

Og så er feiringen altså i tillegg kjemisk fri for militærparader. Wergeland og Bjørnson satte tidlig tonen for en feiring hvor barna, nasjonens fremtid, skulle være i sentrum. Siden har det vært slik. Men kanskje skal vi ikke idyllisere dette for mye: Fra starten var det faktisk slik at barna marsjerte, og de gjorde og gjør det i og for seg fortsatt, bak musikkkorps som i mange ikke-norske øyne til forveksling likner militære avdelinger i - ja nettopp, taktfast marsj langs landets paradegate og statuen av unionens første konge. Hva hadde skjedd hvis den samme unionen ikke hadde latt seg oppløse med fredelige midler og de rette kretsene i Sverige hadde vunnet både den svenske regjeringen og de europeiske stormaktenes støtte for en krig mot Norge? Hva om det faktisk hadde blitt krig i 1905, her som mange andre steder hvor en nasjon slet seg løs fra en annen? Vi vet godt at militærbudsjettene føk i været rundt 1905. Antakelig hadde pølser med og uten sennep og ketsjup raskt måttet vike plassen for langt mer potente nasjonale kraftsymboler i mørkt stål langt inn i vår tid. Det er i alle fall liten grunn til å anta at den norske myknasjonalismen og dens paradedag ville ha vært helt uberørt av noe slikt.

Vårstemning
Til sist er det grunn til å understreke at denne nasjonaldagen sammenfaller med at våren endelig kommer hit til landet, etter en lang og kald vinter. Høystemte 17-maitaler til tross: Når vi alle slutter opp om denne dagen og gir oss hen er det kanskje ikke først og fremst på grunn av Eidsvoldsfedrenes verk, som – la det være sagt det er all grunn til både å feire og være stolte av: De laget datidens mest demokratiske grunnlov i Europa. Like mye er det kanskje for folk flest en markering av at sommerhalvåret begynner, sevjen stiger og dunjakkenes tid igjen er forbi. Det er et kollektivt rite de passage, en våryr hyllest til den tiden av året hvor vi alle igjen kan og vil være utendørs, også de som ikke elsker vinteridrett. Det har aldri vært gjennomført noen systematisk analyse av dette, men det kunne ha vært interessant å se om det var noen egentlig korrelasjon mellom enkeltborgernes valgdeltakelse og aktiv markering av 17. mai, slik man jo skulle tro hvis den 17. mai først og fremst er en feiring av demokratiet. Kanskje er det usynlige ideologiske bånd mellom frokostchampagnen i mai og stemmeurnene medio september annet hvert år, kanskje ikke.

Hva Norge ville ha vært uten oljen tenker vi tross alt på innimellom, de fleste av oss. Hva den norske myknasjonalismens årlige paradedag ville ha vært uten historiske tilfeldigheter og eidsvoldsmennenes valg av gåsungenes lune måned når det nye Norge skulle få sin grunnlov burde vi også skjenke en tanke. Flaks har vært denne nasjonaldagens egentlige bensin i snart to hundre år. Det kan være grunn til å minne om det, før vi begynner å belære andre mht. hvordan de feirer sine dager, slik NRKs festreportere blant andre har en viss tendens til å ville gjøre. Vi kan godt glede oss over hvor heldige vi selv har vært, men vi bør kanskje være litt forsiktige med å si til våre naboland at de burde hatt like mye hell med seg og sin nasjonalisme som det vi faktisk har.

Videre lesning:

Hildegunn Bjørgen: “17. mai-fering på slutten av 1800-tallet – en politisk valgkamp?”, Øystein Sørensen (red.): Jakten på det norske, Oslo 1998

Gunhild Aaby: ”17. maifering i mellomkrigstida – to flagg, to tog, to folk?”, ibid.

Arve T. Thorsen: ”Nasjonaldagsfering som katedral og barrikade – et europeisk perspektiv”, ibid.

Arve T. Thorsen: ”Foundation Myths at Work: Nation Day Celebrations in France, Germany and Norway in a Comparative Perspective”, Bo Stråth (ed.): Myth and Memory in the Construction of Community. Historical Patterns in Europe and Beyond, Peter Lang 2000

Fredager inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Dag Einar Thorsen, Nina Hanssen. Gjesteskribenter i 2009.

Gå til forsiden

Nasjonalisme på norsk

I går var jeg syk og kom derfor til å følge store deler av NRKs 17. mai-sending. I løpet av en tre-fire timer, tror jeg dette ble sagt en fem-seks ganger:

"I andre land feirer de gjerne nasjonaldagen med militærparader... (eller på annen mindreverdig måte) - i Norge derimot, feirer vi ved å gjøre nasjonaldagen til barnas dag."

Dette er nordmannens byrde. Han har så mye å lære bort. Blant annet må han lære andre nasjoner å beundre den norske nasjonaldagsfeiringen og han må lære andre nasjoner å feire sine egne nasjonaldager på en mer beskjeden og verdig måte.

Det er så mye som er best i Norge. Det er så mye vi er bedre enn alle andre til. Selv nasjonalismen vår er bedre enn alle andres. Nå ligger det selvsagt i nasjonalismens grunnleggende natur, at en alltid vil fremheve egen nasjonalisme som bedre enn alle andres. Men likevel...

Til forsiden

Hung Parliament

Intet parti får flertall i Storbritannia, som spådd på forhånd. Liberaldemokratene får færre seter enn ventet.

I går var 120 personer innom Oslo Arbeidersamfunns valgvake på The Scotsman. Vi holdt pusten av spenning da valgdagsmålingen kom klokken 23. Liberaldemokratenes leder Nick Clegg, valgkampens taper, har havnet i en posisjon hans parti ikke har vært i siden 1974. En situasjon der partiet er i besittelse av makt. Hvordan skal de bruke denne posisjonen. Skal de skusle den bort?

Liberaldemokratene fosset frem på meningsmålingene under valgkampen, men til slutt endte de opp som det klart minste av de tre store partiene - og med tilbakegang i antall mandater. I skrivende stund er det fortsatt 28 mandater igjen å fordele, men det vil neppe endre på realitetene.

Politisk står Liberaldemokratene nærmere Labour enn de konservative. For LibDem er kravet om en ny og mer demokratisk valgordning viktig. Åpenbart! Labour og LibDem bør avgjort ha noe å snakke om de neste timene og dagene.

Om det konservative partiets fremgang er det en del å si: De har lagt seg på en mer lyseblå retorikk hjemme i Storbritannia. I Europa har de imidlertid meldt seg ut av det konservative partiet som blant annet Høyre i Norge, Moderatarna i Sverige og Det Konservative Folkeparti i Danmark tilhører. I stedet har de meldt seg inn i en ytterligående gruppering av ytterst høyreorienterte EU-motstandere. Et europeisk parti som består av FrP, Dansk Folkeparti og ymse rask fra de utriveligste hjørner av Europas nasjonalistiske og reaksjonære politiske strømninger. Det er derfor ikke særlig hyggelig for utviklingen i Europa om dette partiet får overta makten i et så stort og viktig land.

Til forsiden

Valgvake - Labour party

Torsdag 6. mai er det valg i Storbritannia. Oslo Arbeidersamfunn arrangerer valgvake for Labour på Scotsman. Det blir også korte innslag om britisk politikk - og overraskelser. Åpent for alle. Les mer her. Registrer deg gjerne på Facebook - og inviter gjerne flere.



Til forsiden