Helt vanvittig av Politiken

Det tilhører de absolutte sjeldenheter at jeg erklærer meg enig med Pia Kjærsgaard, lederen for det rabiate Dansk Folkeparti.

I dag har denne sjeldenheten inntruffet. Vantro leser jeg i VG at den danske avisen Politiken har inngått et forlik med muslimske organisasjoner som representerer "Muhammeds etterkommere," der de blant annet ber om unnskyldning for trykkingen av Muhammedkarikaturene.

Jeg har tidligere unnlatt å skrive om karikaturstriden. Jeg synes den nokså bagatellmessige saken får mer enn nok oppmerksomhet som den gjør. I dag har den imidlertid fått en ny og annen dimmensjon. En seriøs dansk avis går til det skritt å beklage at de har benyttet seg av ytringsfriheten. Attpåtil et svik mot pressekollega Kurt Westergaard.

Jeg er glad for å se at Socialdemokraternes leder, Helle Thorning-Schmidt er like klar i sin fordømmelse. Se også redaktøren i Ekstra Bladet.

Gå til forsiden

400 abonnenter

I dag vil tallet i det lille røde feltet til venstre vise at Sosialdemokratiet.no har passert 400 personer som abonnerer på oppdateringer herfra. Dette tallet hopper litt opp og ned. Noen blir åpenbart ikke talt de dagene det ikke er noen oppdatering. Likevel: Det stiger jevnt og trutt og i dag vipper det over 400.

Du som abonnerer på oppdateringer er blant de mest trofaste og derfor også de viktigste leserne. Jeg skal forsøke å holde bloggen så interessant som mulig, men minner om at dette er noe jeg driver med på fritiden. Takk for følget så langt - la oss se hvor det bærer videre. Jeg kan ikke tilby noen vervepremier - men verv gjerne. Abonnement kan tegnes her.

Gå til forsiden

Likelønnssaken på bordet

Det kan nå se ut til at LO endelig har bestemt seg for å prioritere likelønnssaken.

Det er i så fall ikke en dag for tidlig. I fjor sa jeg til Dagbladet at LO og Ap bløffer når vi sier at likelønn har vært en priotitert sak. Da likestillingsloven kom i 1979 hadde kvinner i gjennomsnitt 85 prosent av menns lønn. I 2009 var tallet sunket til 84 prosent. I Norge er det heldigvis slik at når LO og Ap virkelig prioriterer noe - så går det ganske enkelt ikke 30 år uten at man ser resultater.

Nå sier Roar Flåthen og LOs representantskap at likelønn er en prioritert sak i dette lønnsoppgjøret. Det er bra. (Les også Arne Strand i dag)

Det enkleste og mest effektive Flåthen likevel kan kreve i retning av likelønn - skal han ikke kreve av arbeidsgiverne, men av regjeringen: Få slutt på den systematiske diskrimineringen av deltidsansatte.

1. Få endret overtidsbestemmelsen i arbeidsmiljøloven, slik at alle får overtid for arbeid ut over kontraktfestet arbeidstid. Svært mange kvinner jobber ufrivillig deltid. En endring av overtidsbestemmelsen vil straks gi de fleste av dem større stillingsbrøker. Med dagens bestemmelse har arbeidsgivere i varehandelen og helsevesenet et økonomisk incitament til å holde seg med mange deltidsansatte. De vil gjerne jobbe mer - og det koster aldri noe ekstra. Heltidsansatte derimot - de får overtidsbetaling.

2. Få slutt på at folk i små deltidsstillinger ikke får medlemskap i pensjonskassene. Hvor mange kvinner er det ikke som har full jobb og ekstrajobb? Alle de kvinnene i dette landet som har ekstrajobb som helgevakt på sykehjemmet hver tredje helg - får rett og slett ikke pensjonsrettigheter av denne ekstrajobbingen. Det samme gjelder idealister som jobber som støttekontakt i årevis.

Få slutt på denne diskrimineringen av deltidsansatte!

Gå til forsiden

Hva er det med sportsjournalister?

Da Petter Northug ikke lyktes og var så skuffet at han ikke orket å snakke med noen, var det greit for de aller fleste av oss. Mannen var fysisk og mentalt fullstendig utladet.

Noen ganger er det bedre å holde kjeft enn å si noe du senere vil angre på. De fleste av oss vet dette - og følte oss derfor ikke særlig forulempet over at Petter Northug trengte noen minutter eller timer for seg selv.

Så ikke med sportsjournalistene. De velger i en slik situasjon å opptre som om de var rektorer på 1800-tallet og som om Petter Northug var deres uskikkelige elev. På en pressekonferanse kjører de på med spørsmål som om de - på dine og mine vegne - skulle irrettesette Northug for hans "dårlige oppførsel." Northug må ta selvkrtitikk for å få slutt på maset. Da har sportsjournalistene fått sitt.

Enhver medierådgiver ville råde Northug til å legge seg flat i denne situasjonen. Helt uavhengig av hva han selv måtte mene. Av hensyn til sponsorer og omdømmeproblematikk vil du rett og slett ikke ha en slik konflikt med pressekorpset under noen hektiske OL-dager. Sjakk matt.

Det eneste gode som kom ut av dette var antakelig at Northug ble enda mer forbannet. Da jeg så ham gå kommenterte jeg hjemme i stuen min, det kroppspråket han hadde ute i løypa. Det var akkurat som om han gikk på en kombinasjon av aggresjon og adrenalin. Det lå tykt utenpå ham. Da han hadde vunnet sa han da også: "Jeg gikk på en blanding av motivasjon og hat."

Jeg ser ikke helt bort fra at vi kan takke sportsjournalistenes umodne, upassende og grenseløst egosentriske oppførsel for det lille ekstra på sprintstafetten.

Gå til forsiden

Mona i mulighetenes Malmø

Mona Sahlin besøker Malmø og treffer aktive sosialdemokrater. Hun taler om de viktiga forskjellene mellon rettferdig og holdbar sosialdemokratisk politikk, der alle mennesker får muligheter til utvikling - og den borgerlige politikken som skaper kløfter mellon dem som eier mye og dem som daglig kjemper for sitt levebrød.

"I möjligheternas land satsar vi på unga och bekämpar ungdomsarbetslöshet, vi ger de äldre en tryggare tillvaro och jämlika skatter, vi satsar på barnfamiljer och ger dem en utvecklande och kvalitativ skolgång. Vi satsar på välfärden istället för att sänka höginkomsttagarnas skatter, vi bekämpar höjda avgifter och kämpar för en välfärd som är öppen för alla."

Se filmen:



Gå til forsiden

Samarbeid for arbeid

Jens Stoltenberg lanserer nytt nettsted: Samarbeidforarbeid.Regjeringen.no

"Vår felles arbeidsinnsats er det viktigste grunnlaget for velferdsstaten. Derfor inviterer vi til samråd om hvordan man kan sikre en høy arbeidsstyrke og god bruk av arbeidskraften."

Vel, mine to kjappe råd er følgende: Skal vi lykkes med et inkluderende arbeidsliv, få flest mulig av de som står helt utenfor arbeidsmarkedet inn, og likelønnsspørsmålet på toppen av det - så få en slutt på den systematiske diskrimineringen av deltidsansatte!

1) De deltidsansatte diskrimineres i pensjonskassene. Er du ansatt i en liten stillingsbrøk så får du rett og slett ingen rettigheter i pensjonskassene. Dette gjelder mange lavtlønte kvinner med ekstrajobb og idealister som jobber som støttekontakt for kommunen og mange, mange flere.

2) Endre diskrimineringen av deltidsansatte som er lovfestet i Arbeidsmiljølovens § 10-6 (11) til "For overtidsarbeid skal det betales et tillegg til den lønn arbeidstakeren har for tilsvarende arbeid i den kontraktfestede arbeidstiden. Tillegget skal være minst 40 prosent."

Ordet kontraktsfestet er her byttet inn mot det som står i lovteksten: "Den alminnelige arbeidstiden." Det er denne bestemmelsen som gjør at svært mange offentlige og private arbeidsgivere har et økonomisk incitament til å holde mange ansatte i små stillingsbrøker. Det gjelder i hovedsak "kvinnearbeidsplasser" i helsevesenet og varehandelen. De ansatte her vil ofte jobbe mer - og med denne kjekke ordningen kan arbeidsgiverne holde en stor stab av deltidsansatte, som når som helst kan bes om å jobbe mer, uten at det koster noe ekstra. Heltidsansatte derimot, de får overtidsbetaling.

Gå til forsiden

KrF + Ap? Nei takk!

Valgerd Svarstad Haugland sier i VG i dag at KrF bør orientere seg mot et fremtidig regjeringssamarbeid med Ap. Vil vi det?

Svarstad Haulands utspill i VG i dag er ikke unikt. Tidligere har vi sett folk i Arbeiderpartiet antyde det samme. Jeg mener det er en usedvanlig dårlig idé. Av flere grunner som hver for seg er gode nok til å erklære det som uinteressant.

For det første: Et slikt samarbeid forutsetter at Arbeiderpartiet vurderer sin egen familie- likestillings- og verdipolitikk som mindre viktig for oss, slik at vi kan gi KrF konsesjoner på disse områdene. Det må være fullstendig uaktuelt! Det vil være både politisk uspiselig og en taktisk brøler.

For det andre: Svært mange av Arbeiderpartiets velgere vil, av hensyn til avsnittet over, reagere negativt på det. Så mange at gevinsten ved å inngå samarbeid med KrF vil bli marginal.

For det tredje: KrF vil antakelig gå fullstendig opp i limingen, og kanskje bli splittet. Da er det uansett bare smuler igjen.

For det fjerde: Det er noe med politikkens og demokratiets iboende natur. Over tid vil ulike regjeringsalternativer samle opp mot 50 prosent. Nesten alle valg og folkeavstemninger blir avgjort med knapp margin. Vil vi egentlig bidra til å tilby velgerne FrP og Høyre som et eget alternativ? Høyrekreftene har i moderne tid aldri fått lov å regjere Norge alene. De har, når de har fått slippe til, alltid vært avhengige av to eller tre modererende sentrumspartier. Dette har bidratt til at de rene høyreradikale krefter aldri har blitt sluppet helt løs på det norske samfunnet.

Sentrumspartienes modererende kraft er faktisk noe vi skal sette pris på - ved de anledninger der vi selv taper valg. Både Arbeiderpartiet og det norske samfunnet har tjent på det. Å utvide regjeringssarbeidet til å omfatte flere sentrumspartier vil derfor fort bli som å pisse i buksa for å holde varmen.

Sist men ikke minst: Skulle vi likevel en gang finne på noe sånt, er Venstre tross alt langt å foretrekke fremfor KrF. Jens må gi Valgerd og KrF en kald skulder!

Gå til forsiden

Olof Palme

Anbefalt nettsted for deg som er interessert i politisk historie, er nostalgiker eller som bare ganske enkelt har en litt nerdete interesse for alt det sosialdemokratiske: OlofPalme.org


Foto: Olof Palme Wikimedia.org
Gå til forsiden

Gjesteskribent: Dag Einar Thorsen

Et mer polarisert Norge

Det siste tiåret har i norsk politikk vært preget av tiltakende ustabilitet og mer intense konflikter. Eller økt volatilitet og polarisering, som det noen ganger heter i det statsvitenskapelige stammespråket.

Av Dag Einar Thorsen. Leder i Universitetets Ap-lag (Oslo)

Det betyr i første rekke at vi kan vente oss en røffere tone i den politiske debatten. Hvis du tror at valgkampen i fjor var ille eller varte lenge, så kan du med en gang begynne å grue deg til 2013.

For mange velgere ble valget i 1973 et vendepunkt. Den første EU-avstemningen, og før det igjen drøyt fem år med borgerlig regjering fra 1965 til 1971, hadde endret den politiske situasjonen for lang tid framover.

To nye partier, Anders Langes Parti (som etter noen forviklinger skulle bli til Fremskrittspartiet noen år senere) og Sosialistisk Valgforbund (senere Sosialistisk Venstreparti), ble valgt inn på Stortinget med henholdsvis fire og seksten mandater. Arbeiderpartiet gikk tilbake med over elleve prosent, mens Venstre som hadde splittet seg året før ble nesten helt utradert. Også i Danmark, hvor det også var valg det året, ble det store endringer. Der er 73-valget blitt hetende ”jordskredvalget”, men det er en like dekkende betegnelse på det norske valget.

Den viktigste endringen i 1973-valget var likevel at flere velgere begynte å vurdere andre partier enn sitt gamle parti. Det gav støtet til større skiftninger i partienes oppslutning også senere. Siden har nye og enda mer uhåndterlige generasjoner med velgere kommet til, og den stabilitet i oppslutning som partiene hadde inntil 1973 er etter hvert blitt et fjernt minne. Snart er det ikke en gang det.

Høyrebølgen
I de snart førti år som er gått siden den gang, er det som etter hvert er blitt kalt høyrebølgen det mest iøynefallende trekk ved norsk politikk. Men hvis du tror at den er et fenomen som hører 1980-tallet til, så tar du skammelig feil. Snarere kan det synes som om den høyredreiningen i velgermassen som kom snikende i løpet av 1970-tallet har bitt seg fast og blitt permanent. Det begynte forsiktig, med at Høyre overtok en del av mellompartienes velgere, men har siden tiltatt i styrke.

Rett nok så har partiet Høyre falt tilbake fra sin storhetstid på 1980-tallet, da de to valg på rad så vidt bikket over tretti prosents oppslutning. Men hvis vi ser høyresidens oppslutning samlet, så ser vi at Frps vekst etter 1989 oppveier Høyres tilbakegang i samme periode. Det vil si, etter et samlet fall i 1993, som sannsynligvis skyldes EU-debatt og intern krangling i Frp, så var høyrepartiene igjen oppe på omtrent 35 prosent samlet oppslutning i 2001.

Rødgrønn regjering
Overflatisk sett kan de to siste valgene, der den rødgrønne flertallsregjeringen først ble valgt og siden gjenvalgt, fortelle en ganske annen historie. Tilstrekkelig mange norske velgere slutter opp om felleskapsverdiene, og bidrar til at Norge er blitt noe ganske spesielt i Europa og Norden, som for tiden er dominert av borgerlige regjeringer. Men flertallet er omtrent så knapt og så skjørt som det er mulig å komme.

Den rødgrønne regjeringen kan imidlertid også ses på som et tegn på et høyere konfliktnivå i norsk politikk. På slutten av 1990-tallet ble det snakket og skrevet en del om det lave konfliktnivået i norsk politikk. Den rådende oppfatning var at det ikke lenger var så mange saker der partiene inntok helt motsatte synspunkter. Mellom partiene var det først og fremst bare gradsforskjeller, og ikke så mange grunnleggende uenigheter.

Dette er det kanskje ikke lenger så mange som hevder. En vesentlig årsak til det økte konfliktnivået kan nok tilskrives utviklingen av det rødgrønne regjeringsalternativet, og en ny inndeling av norske partier i to klare blokker.

En sterkere høyreside
På borgerlig side truer et endret styrkeforhold mellom de fire partiene med å endre den politiske kulturen i Norge. Jeg sier ikke det for å skremme, men gjør det heller i et forsøk på å ta Frp og Høyre på alvor. Begge er i dag liberalistiske partier som ønsker en ny innretning på samfunnet. Relativt moderate eller konservative krefter er på vei ut av Høyre. Tilbake står to høyrepartier med få dype politiske uenigheter seg i mellom, men som henvender seg til ulike velgergrupper. Same shit, different wrapping. Forholdene ligger altså til rette for et godt samarbeid i regjering.

Ved fjorårets valg økte disse to partiene sin samlede oppslutning til førti prosent. Det er altså ikke 1981, men 2009 som er høyrebølgens foreløpige toppunkt. Som på 1970 og 1990-tallet kommer brorparten den økte oppslutningen om høyrepartiene i 2009 fra en tilsvarende svekkelse blant de borgerlige mellompartiene. Mens Venstre kaver i vannet og er i ferd med å drukne av utmattelse, viser Kristelig Folkeparti tydelige tegn på alderdomssvekkelse.

Neste valg
Men hva så med valget i 2013? Her er det mange ukjente, og mye som kan skje i mellomtiden, som gjør det svært usikkert å spå. Modellene til Stein Rokkan og den konvensjonelle valgforskningen fra 1950-tallet, som taler om stabile konflikter mellom relativt klart definerte samfunnsgrupper og deres politiske partier, er ikke lenger like dekkende som de en gang var.

I stedet har mange velgere blitt mer troløse, mens andre velgere har blitt mer ideologiske, og stemmer på tvers av sine egne umiddelbare interesser. Det siste slår ut begge veier. Et merkbart antall velgere med høy inntekt og høy utdanning har flyttet seg til venstre. Andre og mer økonomisk og sosialt marginaliserte velgere stemmer på høyresiden, og da i første rekke Frp. Det gjør det bortimot umulig å si noe om hva som til slutt blir valgresultatet. Bare spør dem som sommeren og høsten 2008 trodde at meningsmålingene den gang sa noe som helst om valgresultatet ett år senere.

Hardere fronter
Hvis tendensene fra 2005 og 2009 fortsetter, så går vi mot stadig dypere motsetninger i norsk politikk. Det lover ikke godt for de partiene som ikke vil være tydelig på hvilket regjeringsalternativ de foretrekker.

Med mer intense konflikter blant velgere og partier vil vi også få et hardere debattklima, og kanskje også mer brutale og negative valgkampanjer, med større innslag av koordinerte personangrep på enkeltpolitikere og usaklige utfall mot andre partiers politikk. Det vil i sin tur gjøre det vanskeligere å få til brede kompromisser i saker der det er ønsket å føre en stabil politikk over lengre tid selv om flertallet skifter.

Vi vil også få en mildt sagt interessant situasjon i fanget dersom Høyre og Frp får flertall alene, og dermed også den mest ytterliggående høyreregjering vi har hatt på svært lenge. Da kan mye i det norske samfunnet bli ugjort i løpet av svært kort tid. Det eksperimentet bør vi unngå å sette ut i live, for vi vet bare så utmerket godt hva som da vil skje.

Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Nina Hanssen. Gjesteskribenter i 2009.

Gå til forsiden

Oslo mot røkla

Stortingsrepresentant Håkon Haugli er på forsiden av bonde- og distriktsavisa Nationen i dag. Han ber Navarsete dempe sin retorikk om og mot Oslo og Oslo-folk.

Det var på tide at noen sto opp og sa i fra, slik Haugli gjør i Nationen i dag. Senterpartiet er et fullstendig marginalisert parti i Oslo og ser seg sikkert tjent med å skape og bygge opp under motsetninger mellom velgere i Oslo og velgere i distriktsnorge. Det er ikke særlig konstruktivt for det rødgrønne samarbeidet.

Nå som vi har universiteter og høgskoler rundt om i hele landet, er det klart at vi også må skape et arbeidsmarked for dem som utdanner seg der. Alle statlige abeidsplasser kan ikke ligge i Oslo. Sentralisering er da heller ikke bare et spørsmål om Oslo. Alle regionshovedstedene i Norge vokser, og vi skal være svært glade for at Fredrikstad, Grenlandsbyene, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø også representerer sentraliseringstendenser og fremstår som attraktive steder å bo for unge mennesker. Alternativet er nemlig ikke mindre sentralisering, men enda større sentraliseringstendenser rundt Oslo.

Norsk distriktspolitikk burde i det hele tatt handle mindre om "rause stønadordninger for lefsebakeri bak låven" og mer om å stimulere et 30-talls småbyer i Norge. Hvis småbyene får et mer variert arbeidsmarked og fremstår som attraktive, vil de samtidig sikre det Senterpartiet er mest opptatt av: Bosettingen i disse småbyenes rurale omland. Langt færre familier ville vært bosatt oppover i Numedalen, hvis det ikke hadde vært for at noen mødre og noen fedre kan dagpendle til et attraktivt og variert arbeidsmarked på Kongsberg. Den største trusselen mot rural bosetting i Norge, er småbyer preget av fraflytting og manglende nyskaping.

Det finnes noen nødvendige fagmiljøer som i Norge er svært små. Dette fordi Norge rett og slett er et lite land. Når man da gjennom en generasjon eller tre har bygget opp et lite fagmiljø på 20-30 personer, så er det rett og slett helt hasardiøst å proklamere at dette skal dras opp med rota og flyttes til et nytt sted 150 mil unna. Det vil i praksis bety at landet mister eller får amputert kompetanse på viktige samfunnsområder.

Navarsete burde heller se på mulighetene for at nye direktorat og tilsyn m.v. - eller nye avdelinger ved disse - kan opprettes andre steder. Det ville være langt mer forsvarlig.

Neste gang Senterpartiet føler trang til å flytte noen arbeidsplasser fra Oslo kan de jo begynne med sitt eget hovedkontor. Senterpartiet har som de andre partiene valgt å ha sitt hovedkontor i Oslo. Det vil neppe bli noen oppstandelse her i byen om Senterpartiet fant på å praktisere disse sjarmerende sidene av distriktspolitikken sin, ved å flytte sitt eget hovedkontor til Nordkjosbotn.

Gå til forsiden

Gjesteskribenter i 2009

Sosialdemokratiet.no har - så langt det er praktisk mulig - en gjesteskribent hver fredag. Under er en samlet oversikt over alle gjesteskribenter i 2009:

Victoria Evensen, Raymond Johansen, Hadia Tajik, Øivind Bratberg, Steinar J. Olsen, George Friedman, Pleym Christensen, Kristian Haugnes, Terje Næss, Nik Brandal, Tom Sudmann Therkildsen, Ingrid Aune, Helge Stoltenberg, Jan-Tore Strandås, Marthe Scharning Lund, Anette Trettebergstuen, Lubna Jaffery Fjell, Tone Tellevik Dahl, Bjørn Tore Ødeården, Øyvind Langaas, Mari Aaby West, Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden