Gjesteskribent: Arve T. Thorsen

17. mai – nasjonaldagenes fetter Anton

Så har vi lagt den bak oss igjen, feiringen av verdens kanskje mest vellykkede nasjonaldag, i verdens kanskje mest vellykkede land. NRK- reportere dagen gjennom lot ingen få glemme det i år heller: Vi feirer nasjonen på en annen måte enn de fleste andre.

Av Arve T. Thorsen, dr. art. og leder i Lilleaker Ap-lag

Vi har latt barnetog og sekkeløp ta militærparadenes plass, vi har en feiring som på en perfekt måte oppsummerer det vi vil framstå som både innad og utad: En fredselskende og grei liten nasjon, som ikke vil gjøre noen fortred, men helst bare vil spise is og pølser og ha det fint, ikledd fargerike regionale plagg, og som så ofte som mulig også oppfordrer alle andre nasjoner til å gjøre det samme.

Og la det være sagt: Det er ikke noe galt med 17. mai. Det er en god nasjonaldag, med gode verdier. Men grensen mellom godhet og selvgodhet er nokså flytende, her som i andre land. Vi har først og fremst hatt flaks med denne dagen, på samme måte som vi jevnt over har hatt nesten usannsynlig flaks som nasjon. Nettopp på denne måten er 17. mai en treffende oppsummering av den norske nasjonens egenart og historie. Denne nasjonaldagen har så å si vunnet lotto flere ganger, slik det norske folket har det.

Flaks
Den viktigste er kanskje at dagen alltid har fått ha et utpreget demokratisk innhold knyttet til seg, som historien har gjort sitt for å foredle. Nå blir det selvfølgelig feil å si at verdigrunnlaget fra Eidsvold var flaks. Men historien deretter var i sannhet det. Siden 1800-tallet har 17.mainasjonalismen vært assosiert med et utpreget nasjonaldemokratisk tankegods, noe som har gjort den langt mer spiselig for venstresiden enn det den ellers ville ha vært og det de fleste andre nasjonaldager er. I sin viktigste formative fase var denne dagens idegrunnlag knyttet til Venstre-koalisjonens ideologiske legering av folkekulturen og demokratiet. Det er vanskelig å tenke seg at dette kunne ha skjedd om det ikke var for en svenskdominert union som sikret at norsk patriotisme samtidig hadde en opposisjonell og demokratisk grunntone. Det hadde neppe vært så enkelt å holde denne integrerende tradisjonen i hevd i en annen historisk setting, i en periode hvor de fleste andre nasjonalismer i Vest-Europa ble stadig mer høyreorientert og lukket rundt forrige århundreskifte.

Og flaksen fortsatte senere: Høyresidenasjonalistene vokste fram her også, men de tok avstand nettopp fra denne dagens historiske innhold. I ly av Nasjonal Samlings bastante avvisning av 17. mainasjonalismen før og under okkupasjonen levde festdagens uskyldsrene sentrum-venstrenasjonalisme videre, og fikk slik forsterket brodd og symbolverdi. Den framsto i 1945 som en nærmest galvanisert nasjonal festdag, etter NS-regimets nasjonal-ideologiske syrebad. Den har siden vært en feiring nær sagt ingen tar ideologisk eller historisk avstand fra, noe som er nokså sjelden i Eruopa.

Og så er feiringen altså i tillegg kjemisk fri for militærparader. Wergeland og Bjørnson satte tidlig tonen for en feiring hvor barna, nasjonens fremtid, skulle være i sentrum. Siden har det vært slik. Men kanskje skal vi ikke idyllisere dette for mye: Fra starten var det faktisk slik at barna marsjerte, og de gjorde og gjør det i og for seg fortsatt, bak musikkkorps som i mange ikke-norske øyne til forveksling likner militære avdelinger i - ja nettopp, taktfast marsj langs landets paradegate og statuen av unionens første konge. Hva hadde skjedd hvis den samme unionen ikke hadde latt seg oppløse med fredelige midler og de rette kretsene i Sverige hadde vunnet både den svenske regjeringen og de europeiske stormaktenes støtte for en krig mot Norge? Hva om det faktisk hadde blitt krig i 1905, her som mange andre steder hvor en nasjon slet seg løs fra en annen? Vi vet godt at militærbudsjettene føk i været rundt 1905. Antakelig hadde pølser med og uten sennep og ketsjup raskt måttet vike plassen for langt mer potente nasjonale kraftsymboler i mørkt stål langt inn i vår tid. Det er i alle fall liten grunn til å anta at den norske myknasjonalismen og dens paradedag ville ha vært helt uberørt av noe slikt.

Vårstemning
Til sist er det grunn til å understreke at denne nasjonaldagen sammenfaller med at våren endelig kommer hit til landet, etter en lang og kald vinter. Høystemte 17-maitaler til tross: Når vi alle slutter opp om denne dagen og gir oss hen er det kanskje ikke først og fremst på grunn av Eidsvoldsfedrenes verk, som – la det være sagt det er all grunn til både å feire og være stolte av: De laget datidens mest demokratiske grunnlov i Europa. Like mye er det kanskje for folk flest en markering av at sommerhalvåret begynner, sevjen stiger og dunjakkenes tid igjen er forbi. Det er et kollektivt rite de passage, en våryr hyllest til den tiden av året hvor vi alle igjen kan og vil være utendørs, også de som ikke elsker vinteridrett. Det har aldri vært gjennomført noen systematisk analyse av dette, men det kunne ha vært interessant å se om det var noen egentlig korrelasjon mellom enkeltborgernes valgdeltakelse og aktiv markering av 17. mai, slik man jo skulle tro hvis den 17. mai først og fremst er en feiring av demokratiet. Kanskje er det usynlige ideologiske bånd mellom frokostchampagnen i mai og stemmeurnene medio september annet hvert år, kanskje ikke.

Hva Norge ville ha vært uten oljen tenker vi tross alt på innimellom, de fleste av oss. Hva den norske myknasjonalismens årlige paradedag ville ha vært uten historiske tilfeldigheter og eidsvoldsmennenes valg av gåsungenes lune måned når det nye Norge skulle få sin grunnlov burde vi også skjenke en tanke. Flaks har vært denne nasjonaldagens egentlige bensin i snart to hundre år. Det kan være grunn til å minne om det, før vi begynner å belære andre mht. hvordan de feirer sine dager, slik NRKs festreportere blant andre har en viss tendens til å ville gjøre. Vi kan godt glede oss over hvor heldige vi selv har vært, men vi bør kanskje være litt forsiktige med å si til våre naboland at de burde hatt like mye hell med seg og sin nasjonalisme som det vi faktisk har.

Videre lesning:

Hildegunn Bjørgen: “17. mai-fering på slutten av 1800-tallet – en politisk valgkamp?”, Øystein Sørensen (red.): Jakten på det norske, Oslo 1998

Gunhild Aaby: ”17. maifering i mellomkrigstida – to flagg, to tog, to folk?”, ibid.

Arve T. Thorsen: ”Nasjonaldagsfering som katedral og barrikade – et europeisk perspektiv”, ibid.

Arve T. Thorsen: ”Foundation Myths at Work: Nation Day Celebrations in France, Germany and Norway in a Comparative Perspective”, Bo Stråth (ed.): Myth and Memory in the Construction of Community. Historical Patterns in Europe and Beyond, Peter Lang 2000

Fredager inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Dag Einar Thorsen, Nina Hanssen. Gjesteskribenter i 2009.

Gå til forsiden