Frihet eller "frihet"?

Innelgg i VG i går, 29. mai, av Kjetil Staalesen, leder i Næringspolitisk forum i Oslo Arbeiderparti.

I forbindelse med Høyres vedtak om å avskaffe fedrekvoten ser jeg det hevdes at det norske samfunnet har kommet så langt i sin utvikling at det ikke er behov for noen egen pappaperm.

Jeg vil gjerne bidra med noen erfaringer i den anledning. Her er et knippe selvopplevde situasjoner fra Norge 2010. Listen er skrevet ned etter seks uker i pappapermisjon og jeg antar dessverre at den blir lenger i løpet av sommeren.

Mens jeg sto med ryggen til barnevogna kom en kvinne bort og tok sokker på barnet mitt. "Barnet fryser" kunne hun fortelle meg. Flere ganger mens jeg har holdt og trøstet barnet mitt har det hendt at en kvinne (alltid en kvinne) kommer og "krever" å få holde barnet. Situasjonen ender på en av to måter. Hvis barnet roer seg er det underforstått at det er Det Kvinnelige som gjorde utslaget. Hvis det ikke blir stille får jeg ungen tilbake med beskjed om at hun "sikkert
er sulten eller trøtt". (Les: Jeg burde matet eller lagt henne)

Jeg har opplevd mødre som skråsikkert konstaterer at sykepleiere som ikke har ammet barn selv, ikke kan uttale seg med autoritet om barnas spisemønster. Vi fedre (og alle andre mannfolk) må jo antas å falle i samme kategori, selv om dette ikke sies rett ut. Kvinner som duller og koseprater med barnet mitt sier slikt som: "Nommen, stakkars søte deg, har mammaen din dratt på jobben allerede." I butikken der jeg går med handlekurven i den ene armen og barnet på den andre kommer en kvinne bort til meg og sier "Det kan umulig være noe behagelig for barnet å henge slik og dingle."

Også politikere
En fremstående mannlig AP-politiker jeg møtte mens jeg trillet barnevogn stilte meg følgende talende spørsmål, sitat: "Men du har vel ikke begynt pappapermen allerede?" Jeg hadde nettopp fortalt ham at min datter var seks måneder gammel.
To mer anonyme bidragsytere fortjener også å nevnes som eksempler på at far ikke sees på som fullverdig og selvfølgelig omsorgsperson i Norge:

Personen som har bestemt at stellerommet på kjøpesenteret "Paleet" på Karl Johan i Oslo skal være en del av dametoalettet. Han eller hun er dessuten ansvarlig for ansiktsuttrykket den eldre kvinnen som kom ut etter et svært støyende opphold på do fikk, da hun så en 37 år gammel
mann stå der og skifte bleier. Videre har vi personen som har bestemt at jeg som mann skal få to brev fra NAV i forbindelse med permisjonen min. Ett brev der jeg innvilges permisjon og et annet der jeg innvilges fedrekvote. Barnets mor fikk da vitterlig bare ett brev, selv om også hun valgte å ta ut mer enn mødrekvoten (som for tiden er på ni uker).

I dette klimaet er det med undring jeg ser høyrepartiene gå inn for å fjerne bestemmelsen om permisjonsuker forbeholdt far. Begrunnelsen skal være at tiden er moden. Norge er så likestilt, sier de, at det er en selvfølge at fedrene er hjemme med barn. Vi må gi familiene "frihet," og avskaffe "tvang". Det er jo så en må gni seg i ørene. Vel er det norske språket rikt, men at det skal kunne kalles tvang å tilby norske fedre fri med lønn for å være sammen med sine egne barn? Hvor er Sylfest Lomheim og Finn Erik Vinje når vi trenger dem? Hvilke andre former for tvang og begrensning av familienes frihet er det Høyre vil fjerne? Studielån og stipender? Barnetannlegetjenesten? Kjære alle sammen. Hvis dere ikke vil ha ukene kan dere bare takke nei. Da sitter dere igjen med 35 til 45 uker mor kan ta ut. Ingen dårlig ordning det heller. Tar jeg ikke feil har USA et tilbud om totalt seks uker uten lønn.

Språkforvirringen i Høyre beskrives godt av Stortingsrepresentant Linda Helleland som i et intervju i VG tidligere i år i en og samme setning presterte å si både at "Menn i dag har et B-stempel som omsorgsperson" og at "Samfunnet har forandret seg". Som jeg mener mine
egne eksempler viser har Helleland helt rett i at vi menn har et slikt B-stempel. Hvordan hun klarer å få det til å bli pappapermisjonens skyld "Slik ordningen er i dag er det en mistenkeliggjøring av far som omsorgsperson. Menn i dag har et B-stempel som omsorgsperson" er meg en gåte. Mener hun det var bedre før fedrekvoten ble innført i 1993? Er det til det verre hun mener at samfunnet har forandret seg?

Basert på min erfaring som trebarnsfar mener jeg at det norske samfunnet ikke har kommet dit at det er en selvfølge at far er hjemme med små barn. Vil vi dit, bør vi se etter praktiske virkemidler. Høyrepartiene virker blindet av ideologi og prinsipper. Istedenfor å tukle med dagens svært fleksible ordning, burde de se på hvilke praktiske utfordringer det er mulig å gjøre noe med for å lette småbarnas og familienes situasjon. Lag en ordning som gjør det mulig
for selvstendig næringsdrivende å ta permisjon for å delta i barnas oppvekst. (Hvem vet, kanskje det bidrar til at flere kvinner starter egne bedrifter også?) Bidra til full barnehagedekning der folk bor slik at vi unngår timevis med bilkjøring morgen og kveld. Gi fedre selvstendig opptjeningsrett uavhengig av mor. Fortsett den fine utviklingen vi har hatt i Norge med å gi far reelle, ikke ideelle, muligheter til å være sammen med barna og jeg garanterer at det vil bli flere av oss som tar lengre permisjoner. Det er bra for barna, det er bra for far og jeg ser ikke bort fra at det er bra for mor også.

faksimile fra VG, 29. mai

Til forsiden