Drømmen om en underklasse

Innlegg på trykk i Dagbladet idag, 28. mai 2010

Av stortingsrepresentantene Hadia Tajik og Anette Trettebergstuen

Fra sitt skrivebord i Civita presenterer Marius Doksheim den gamle liberalistiske drømmen om en underklasse som slåss om jobbene med lavere lønn som våpen. Annerledes kan hans kronikk i Dagbladet 25. mai vanskelig leses. Begrunnelsen hans er vakker og tilforlatelig, slik høyresidens krav om økte forskjeller pleier å være: Integrering av lavproduktive arbeidstakergrupper blant innvandrere og andre som sliter med å få jobb.

La oss slå fast for dem som måtte være i tvil: Lønnsnedgang for lavlønnsgrupper, og fri innvandring som virkemiddel for å presse dette fram, blir aldri en aktuell strategi så lenge Arbeiderpartiet har hånden på rattet i styringen av Norge. Vi vil styrke integreringen i arbeidslivet uten å gi på båten en av de fremste kvalitetene ved det norske samfunnet:
De relativt små lønnsforskjellene.

Som Doksheim selv påpeker, så går integreringen av innvandrere ganske så bra i Norge. Knapt noe vestlig land kan vise til lavere innvandrerledighet, noe som framfor alt henger sammen med at knapt noen kan vise til lavere ledighet generelt. Dette vil fortsatt være Arbeiderpartiets og regjeringens hovedstrategi for integrering i arbeidslivet: En så lav generell ledighet at arbeidsgiversiden må strekke seg litt for å få tak i folk. Dette gjennom å tilby anstendige lønns- og arbeidsvilkår, samt ha mot til å ansette både innvandrere, eldre, yrkeshemmede og andre som vi vet sliter mer enn andre med å få jobb når ledigheten er høy.

Så er vi de første til å slå fast at det fortsatt er altfor mange i Norge som faller utenfor arbeidsmarkedet. Arbeidsmarkedstiltak er da et sentralt virkemiddel, noe også Doksheim påpeker, prisverdig nok. Høyresiden har likevel ikke vist den samme forståelsen som Arbeiderpartiet for at det nettopp er i tider med lav ledighet at disse tiltakene har størst effekt med tanke på å få folk inn i ordinært arbeid.

Mange vil uansett slite med å komme inn i det ordinære arbeidsmarkedet, uavhengig av ledighetsnivå og kvalifiseringstiltak. Doksheim nevner lønnstilskudd som et mulig tiltak for disse, noe også vi ønsker. Det er regjeringens politikk. Nav-ordningen med tidsbegrenset lønnstilskudd er allerede etablert. En prøveordning med tidsubegrenset uføretrygd er trappet opp, og er nå under evaluering.

En viktig ramme rundt mange av tiltakene er kvalifiseringsprogrammet i Nav, som ble innført av regjeringen i 2007 og retter seg mot langtidsmottakere av sosialhjelp. Det er et svært målrettet grep mot fattigdom og for arbeidsinkludering. I fellesinnlegget ”Visst nytter det!” av talspersoner for KS, NHO og Nav, understrekes det at programmet så langt har gitt betydelige resultater. Og det er grunn til å tro at vi bare har sett begynnelsen, gitt at erfaringer høstes og at Nav vil styrke seg som effektivt redskap etter hvert som oppstartsvanskene avtar.

Dette er vårt svar på velferdsstatens utfordring som handler om at flere må bidra med sin arbeidsevne. Vår grunnleggende positive holdning til fagbevegelsen, opparbeidede rettigheter og det norske forhandlingssystemet, utfyller dette bildet. Regjeringens og fagbevegelsens sterke innsats mot sosial dumping de siste åra, kan stå som en god illustrasjon på vår felles tenkning. I grell kontrast til dem som, med tilsynelatende gode hensikter, argumenterer for å svekke bunnplankene i vårt egalitære samfunn.

Til forsiden