Tar du på deg et lederansvar for en gruppe på 30 personer eller mer, vil det normalt være minst én som har "vondt i rumpa" - og som mener at dette er din skyld.
Vedkommende vil kunne bli svært indignert om du skulle antyde det motsatte.
Denne grunnleggende erkjennelsen har jeg og kommet til gjennom 25 års erfaring som tillitsvalgt i ymse organisasjoner. Det er bare en av naturens lover som du må lære deg å leve med. Ellers kan du ganske enkelt ikke fungere.
"Rumpevondternes" klaging er over hodet ikke noe å ta på vei for. Det du ikke har gjort teller mer enn det du har gjort. Eller omvendt, hvis det passer klageren bedre.
Spør en hvilken som helst erfaren charterguide, fagforeningsleder, idrettsleder, politiker, næringslivsleder - eller styreleder i et borettslag. De fleste vil uten videre bekrefte dette.
Neste gang Truls Gerhardsen reviderer sin fars eminente bok "Tillitsmannen," bør han få med dette. Det kan komme godt med for mange som har tatt på seg sitt første tillitsverv.
Til forsiden
09 mars 2010
Vondt i rumpa?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
9 Kommentar(er):
Hehehe. Fått kritikk du ikke er enig i, nå eller? (Er for øvrig helt enig).
Dette er egentlig en gammel tekst, som fløt frem til toppen av hukommelsen for noen dager siden.
Er dette et innlegg i sykelønnsdebatten?
Nei, på ingen måte.
En utmerket observasjon.
Men hvorfor er det da oss arbeidsgivere som må påta oss det hele og fulle ansvaret for disse typenes velvære ?
Vi kan uten videre utgå fra at 1/30-regelen gjelder den andre veien også.
De som har hatt 30 sjefer/ledere, så vil nok kunne bekrefte det.
Ja, uten tvil. Det er svært få gode sjefer. Men det er svært asymetrisk styrkeforhold her. En arbeidstager kan uten videre avslutte sitt arbeidsforhold, ofte på dagen, dersom han er misfornøyd, mens arbeidsgiver har svært få muligheter til å avslutte sitt forhold til en vanskelig ansatt. Det påligger arbeidsgiver en ensidig og urimelig stor byrde for å påvise i alle bauger og kanter at arbeidsgiver er uskikket, mens det den motsatte vei ikke er noen krav overhode.
Jeg er nok ikke helt enig med deg her.
For det første: Både sjefen og den ansatte kan velge å slutte i sine respektive stillinger. Dette forholdet er altså helt synkront.
For det andre: Du snur jo saken på hodet: Det asynkrone i dette forholdet er at den ansatte har svært få muligheter til å få sjefen fjernet, mens arbeidsgiveren står langt sterkere mht å få arbeidstakeren fjernet. Iom at dette forholdet er asynkront, om enn med motsatt fortegn av hva du antyder, så er det ikke urimelig at bevisbyrden ligger på arbeidsgiveren, ved oppsigelse/avskjed.
Det er mye sant i dette og greit å ha i bakhodet.
Legg inn en kommentar