Et mer polarisert Norge
Det siste tiåret har i norsk politikk vært preget av tiltakende ustabilitet og mer intense konflikter. Eller økt volatilitet og polarisering, som det noen ganger heter i det statsvitenskapelige stammespråket.
Av Dag Einar Thorsen. Leder i Universitetets Ap-lag (Oslo)
Det betyr i første rekke at vi kan vente oss en røffere tone i den politiske debatten. Hvis du tror at valgkampen i fjor var ille eller varte lenge, så kan du med en gang begynne å grue deg til 2013.
For mange velgere ble valget i 1973 et vendepunkt. Den første EU-avstemningen, og før det igjen drøyt fem år med borgerlig regjering fra 1965 til 1971, hadde endret den politiske situasjonen for lang tid framover.
To nye partier, Anders Langes Parti (som etter noen forviklinger skulle bli til Fremskrittspartiet noen år senere) og Sosialistisk Valgforbund (senere Sosialistisk Venstreparti), ble valgt inn på Stortinget med henholdsvis fire og seksten mandater. Arbeiderpartiet gikk tilbake med over elleve prosent, mens Venstre som hadde splittet seg året før ble nesten helt utradert. Også i Danmark, hvor det også var valg det året, ble det store endringer. Der er 73-valget blitt hetende ”jordskredvalget”, men det er en like dekkende betegnelse på det norske valget.
Den viktigste endringen i 1973-valget var likevel at flere velgere begynte å vurdere andre partier enn sitt gamle parti. Det gav støtet til større skiftninger i partienes oppslutning også senere. Siden har nye og enda mer uhåndterlige generasjoner med velgere kommet til, og den stabilitet i oppslutning som partiene hadde inntil 1973 er etter hvert blitt et fjernt minne. Snart er det ikke en gang det.
Høyrebølgen
I de snart førti år som er gått siden den gang, er det som etter hvert er blitt kalt høyrebølgen det mest iøynefallende trekk ved norsk politikk. Men hvis du tror at den er et fenomen som hører 1980-tallet til, så tar du skammelig feil. Snarere kan det synes som om den høyredreiningen i velgermassen som kom snikende i løpet av 1970-tallet har bitt seg fast og blitt permanent. Det begynte forsiktig, med at Høyre overtok en del av mellompartienes velgere, men har siden tiltatt i styrke.
Rett nok så har partiet Høyre falt tilbake fra sin storhetstid på 1980-tallet, da de to valg på rad så vidt bikket over tretti prosents oppslutning. Men hvis vi ser høyresidens oppslutning samlet, så ser vi at Frps vekst etter 1989 oppveier Høyres tilbakegang i samme periode. Det vil si, etter et samlet fall i 1993, som sannsynligvis skyldes EU-debatt og intern krangling i Frp, så var høyrepartiene igjen oppe på omtrent 35 prosent samlet oppslutning i 2001.
Rødgrønn regjering
Overflatisk sett kan de to siste valgene, der den rødgrønne flertallsregjeringen først ble valgt og siden gjenvalgt, fortelle en ganske annen historie. Tilstrekkelig mange norske velgere slutter opp om felleskapsverdiene, og bidrar til at Norge er blitt noe ganske spesielt i Europa og Norden, som for tiden er dominert av borgerlige regjeringer. Men flertallet er omtrent så knapt og så skjørt som det er mulig å komme.
Den rødgrønne regjeringen kan imidlertid også ses på som et tegn på et høyere konfliktnivå i norsk politikk. På slutten av 1990-tallet ble det snakket og skrevet en del om det lave konfliktnivået i norsk politikk. Den rådende oppfatning var at det ikke lenger var så mange saker der partiene inntok helt motsatte synspunkter. Mellom partiene var det først og fremst bare gradsforskjeller, og ikke så mange grunnleggende uenigheter.
Dette er det kanskje ikke lenger så mange som hevder. En vesentlig årsak til det økte konfliktnivået kan nok tilskrives utviklingen av det rødgrønne regjeringsalternativet, og en ny inndeling av norske partier i to klare blokker.
En sterkere høyreside
På borgerlig side truer et endret styrkeforhold mellom de fire partiene med å endre den politiske kulturen i Norge. Jeg sier ikke det for å skremme, men gjør det heller i et forsøk på å ta Frp og Høyre på alvor. Begge er i dag liberalistiske partier som ønsker en ny innretning på samfunnet. Relativt moderate eller konservative krefter er på vei ut av Høyre. Tilbake står to høyrepartier med få dype politiske uenigheter seg i mellom, men som henvender seg til ulike velgergrupper. Same shit, different wrapping. Forholdene ligger altså til rette for et godt samarbeid i regjering.
Ved fjorårets valg økte disse to partiene sin samlede oppslutning til førti prosent. Det er altså ikke 1981, men 2009 som er høyrebølgens foreløpige toppunkt. Som på 1970 og 1990-tallet kommer brorparten den økte oppslutningen om høyrepartiene i 2009 fra en tilsvarende svekkelse blant de borgerlige mellompartiene. Mens Venstre kaver i vannet og er i ferd med å drukne av utmattelse, viser Kristelig Folkeparti tydelige tegn på alderdomssvekkelse.
Neste valg
Men hva så med valget i 2013? Her er det mange ukjente, og mye som kan skje i mellomtiden, som gjør det svært usikkert å spå. Modellene til Stein Rokkan og den konvensjonelle valgforskningen fra 1950-tallet, som taler om stabile konflikter mellom relativt klart definerte samfunnsgrupper og deres politiske partier, er ikke lenger like dekkende som de en gang var.
I stedet har mange velgere blitt mer troløse, mens andre velgere har blitt mer ideologiske, og stemmer på tvers av sine egne umiddelbare interesser. Det siste slår ut begge veier. Et merkbart antall velgere med høy inntekt og høy utdanning har flyttet seg til venstre. Andre og mer økonomisk og sosialt marginaliserte velgere stemmer på høyresiden, og da i første rekke Frp. Det gjør det bortimot umulig å si noe om hva som til slutt blir valgresultatet. Bare spør dem som sommeren og høsten 2008 trodde at meningsmålingene den gang sa noe som helst om valgresultatet ett år senere.
Hardere fronter
Hvis tendensene fra 2005 og 2009 fortsetter, så går vi mot stadig dypere motsetninger i norsk politikk. Det lover ikke godt for de partiene som ikke vil være tydelig på hvilket regjeringsalternativ de foretrekker.
Med mer intense konflikter blant velgere og partier vil vi også få et hardere debattklima, og kanskje også mer brutale og negative valgkampanjer, med større innslag av koordinerte personangrep på enkeltpolitikere og usaklige utfall mot andre partiers politikk. Det vil i sin tur gjøre det vanskeligere å få til brede kompromisser i saker der det er ønsket å føre en stabil politikk over lengre tid selv om flertallet skifter.
Vi vil også få en mildt sagt interessant situasjon i fanget dersom Høyre og Frp får flertall alene, og dermed også den mest ytterliggående høyreregjering vi har hatt på svært lenge. Da kan mye i det norske samfunnet bli ugjort i løpet av svært kort tid. Det eksperimentet bør vi unngå å sette ut i live, for vi vet bare så utmerket godt hva som da vil skje.
Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.
Tidligere fredagsskribenter:
Nina Hanssen. Gjesteskribenter i 2009.
7 Kommentar(er):
Takk for interessant kommentar. Ja, jeg tror du har rett; høyresiden står sterkere enn noen gang, til tross for at de rød-grønne maktet å vinne valget. Jeg tror det dels har å gjøre med "velstandens forbannelse", og dels med en naiv tro på at felles velferd er noe som kommer av seg selv - altså behøver vi ikke som individer være villige til å ofre så mye til fellesskapets beste.
Jeg kan ta feil, men hvis jeg har rett ligger ikke svaret på venstresiden i økt løftepolitikk. Da må det heller handle om vanskelige valg og (noen ganger) om upopulære tiltak for å fremme felles goder. Det er ikke noe mål i seg selv å være upopulær selvfølgelig, men det motsatte er ofte det samme som ren populisme. Utfordringen med en "bevegelig" velgermasse er at det ikke er lett å forutse hva slags type politikk som skaper oppslutning. For min del har jeg fortsatt tro på at man skal si det man mener og mene det man sier. Til syvende og sist er det her styrken til sosialdemokratiet ligger. :-)
Jeg er helt enig med Tom Sudmann Therkildsen i at politisk mot trengs, og at det best utvises ved å være ærlig og tydelig. Det vil etter min mening også måtte innebære en tydelig politisk retorikk om interessemotsetninger i samfunnet, som en begrunnelse for fellesskapsløsningene som vi står for. Høyresiden vil få problemer hvis diskusjonen dreier seg om dette og ikke om åpen (FrP) eller fordekt (H) stigmatisering eller hyldning av grupper. Jeg er for min del allerede begynt å glede meg til valgkampen i 2013, hvis den byr på muligheter til å avkle høyrepartienes bruk av ord som "frihet", "valgfrihet" og "ansvar".
Når det gjelder "velstandens forbannelse" er jeg enig også i denne analysen, med det forbehold at FrP også henter tilslutning fra lavt utdannede grupper med lave og midlere inntekter. Kanskje er "relativismens bakevje" en treffende karakteristikk på FrP-velgere med disse sosiale fellesnevnerne.
Konfliktnivået er proposjonalt med stressnivået i nasjonens sinn. Jo lavere spenningsnivå, jo mindre gnisninger. Absolutt sinnsro gir fred, stabilitet og bærekraftig politikk. Sinnets esssens er stille våkenhet, og våkenhet skaper ikke trøbbel.
Blokkdeling (1) er ikke årsaken til høyere støynivå (2), begge er uttrykk for en nasjon der sinnet splittes og fragmenteres av stadig høyere stressnivå. Alternativet er en sirkellogikk som minner om hundens jakt på sin egen hale.
Stress- og støynivået øker når nasjonen vender seg vekk fra den mest årvåkne sinnstilstand, sinnets stille essens. Selv barn forstår at mørket vokser når de gradvis snur seg vekk fra lyskilden, mot vinternatten.
Bærekraftig politikk forutsetter bærekraftige sinn. Og sinnets essens er selvbærende: Ren våkenhet, ren Væren, ren eksistens. Det er lite nyttig å slå fast at nasjonen er blitt mer polarisert. Hvordan skal nasjonens sinn skal samles, hvordan skal det forankres i sinnets essens? To be or not to be, that is the question.
It's economy, stupid!
Kan AP øke sysselsettinga i offentlig sektor, vil partiet kunne gå frem. Hvis ikke går det tilbake.
Det eneste som er spennende i dette, er i hvilken grad vår generasjon kommer til å overlate noe av verdi til våre barnebarn. Med APs vilje til makt for enhver pris, ser det ikke lyst ut i så henseende.
Hanuman, jeg tror ikke noen kollektiv samfunnsbevissthet er helt innen rekkevidde. Hvis det er dette du mener med "nasjonens sinn", så mener jeg du skyter langt over mål. Forøvrig har jeg store problemer med å følge deg i dine resonnementer rundt essens og eksistens, da jeg i så måte støtter meg på en heideggeriansk kritikk av fenomenologien. Å finne noen tilknytning mellom dette og en aktuell analyse av det politiske landskapet i Norge, tror jeg vil være en meget krevende oppgave for den som synes det er interessant å forsøke. Det er vanskelig nok å formidle til Ola og Kari, eller Ali og Karima, at handlingsregelen bare er et lite element i den politikken som trengs for å sikre statens økonomi (og dermed statens evne til å løse velferdsoppgaver) framover, om man ikke skal begi seg inn på helt nye kommunikasjonsoppgaver med å integrere såpass esoteriske temaer som de du tar opp, i en praktisk politisk retorikk. Det betyr på ingen måte at jeg mener det du sier er irrelevant. Tvert imot opererer de aller fleste politikere med implisitte begreper når verdispørsmål diskuteres. Også i denne sammenheng krever det politisk mot å ta aktivt stilling til forutsetningene for de verdispørsmålene som reises. Det er imidlertid en diskusjon som jeg tror du kan påregne forholdsvis små spaltemillimeter på dersom du i rollen som politiker skulle få et anfall av politisk utspillstrang.
Anonym: Å overlate noe av verdi til senere generasjoner betyr ikke minst å føre en aktiv næringspolitikk. Offentlig sektor vil nok ikke bli slanket bort så lenge Ap sitter i regjering, hvis du er bekymret for dét. Min bekymring fram mot neste stortingsvalg ligger derimot i at allverdens trygghet og gode velferdsordninger har en tendens til å bli tatt for gitt, velstand har en tendens til å korrumpere i økte krav. For følge opp Tom Sudmann Therkildsens poeng om "velstandens forbannelse" med et aldri så lite Joni Mitchell-sitat: "You don't know what you've got 'till it's gone".
Tomas sa: «Offentlig sektor vil nok ikke bli slanket bort så lenge Ap sitter i regjering».
Nettopp! AP vil ikke ta de omstillingene som er nødvendige. Dermed ryker nasjonalformuen. (Det har seg nemlig slik at de omstillingene som er nødvendige, er mindre AP-politikk).
AP har tidligere vist en forbløffende evne til å ta avstand fra sin fortid, men likevel er det en grense for hvor langt man kan fjerne seg fra røttene. Mange av APs kjernevelgere følte seg forrådt av APs politiske kvantesprang på åtti- og nittitallet (type pensjonister som hadde stemt AP all sin dag, uten å reelt forstå sentrale elementer av politikken, så som keynesiansk motkonjunkturpolitikk og mulitplikatoreffekter), hvor man gikk bort fra å være industriarbeiderens parti. Greier dere virkelig et nytt slikt sprang? Greier AP virkelig å ta skrittet bort fra å være de offentlig ansattes parti?
Dette er ståa: Norge kan på lang sikt ikke opprettholde dagens kolonorme offentlige sektor, samtidig med at AP har stilt seg som garantist for at det ikke kommer nedskjæringer. Det er den garantistrollen partiet må vekk fra - og dét kommer til å gjøre vondt!
Jeg ser helt klart APs fremtid som mindre lovende i dag enn den var for 30 år siden. For 30 år siden - og kanskje også for 20 år siden - var det et solid sjakktrekk å pense sine håpefulle inn i partiet, som en vei til livslang trygghet og velstand.
Slik er det neppe i dag. Gudskjelov og takk!
Anonym 21:16
Jeg ser nasjonens sinn som summen av all sinn i nasjonen. Jo mer stresset dette sinnet er, jo mindre bærekraftig tenker og handler nasjonen. Og jo vanskeligere blir det å få gehør for bærekraftig politikk og bærekraftig tenkning.
Legg inn en kommentar