David Bowie og Bing Crosby

11. september 1977 ble denne duetten spilt inn. Det amerikanske ukemagasinet TV Guide kåret i 1999 dette opptaket til et av det forrige århundrets 25 beste musikalske TV-øyeblikk.

Bing Crosby døde bare en måned etter at opptaket var gjort. Han ble 74 år. David Bowie er her bare 30 år. Et møte mellom den ubestridte ener fra det 20. århundrets første halvdel, og en av de mest innovative artistene i det 20. århundres andre halvdel. Da møtet fant sted var Vietnamkrigen over, og i samtiden vurderte noen denne innspillingen av Little Drummer Boy/Peace on Earth som et slags musikalsk punktum for alle krigene USA (til da) hadde vært involvert i på 1900-tallet. Resultatet ble i alle fall et strålende juleminne:



Vil du heller ha noe helt annet av David Bowie? Ta da i mot "Starman" fra 1972. Her i et konsertopptak fra et par år senere. Jeg tilhører dem som mener at Bowie produserte sitt beste materiale i Ziggy Stardust-perioden, og at han kanskje kunne begynt med noe annet etter dette:



... og her følger Bing Crosby i den mest julete versjonen og i det mest kjente klippet med ham: Orginalversjonen av White Christmas fra 1942, fra fimen Holiday Inn. Dette opptaket er en av de aller mest solgte singler gjennom alle tider. Her sammen med Marjorie Reynolds. Hun er dubbet, og lyden du hører er stemmen til Martha Mears:



Denne saken er tidligere publisert 23. desember 2008

Gå til forsiden

Foreldrepermisjon

Jeg har et innlegg i Dagsavisen i dag, for ytterligere å klargjøre standpunktet i denne saken og for å rydde opp i eventuelle misforståelser etter dette oppslaget i samme avis.

Gå til forsiden

Gjesteskribent: Victoria M. Evensen

Hvit jul

De aller fleste av oss drømmer om hvit jul. Slik som i barndommen. Store snøhauger, snølykter, stumpskikonkurranse for de små, brettspill for de store, småfrosne tær og kakao foran peisen.

Av Victoria M. Evensen. Leder, Grünerløkka Arbeiderparti

En drømmejul. Men for mange barn er jula alt annet enn en drøm. De opplever en jul fylt av rus uten ansvarlige og omsorgsfulle foreldre. De drømmer om en helt annen form for hvit jul. Hva gjør vi egentlig for disse barna? Håndterer vi rusproblemer riktig og snakker vi om de vanskelige tingene i Norge i desember 2009?

Rus er den viktigste årsaken til nød her til lands. Det er enkelt kun å se for seg hjemløse narkotikamisbrukere med knekk i knærne på plata når vi snakker om rus. En gruppe som på ingen måte skal bli glemt eller nedprioritert, men faktum er likevel at det er mer enn syv ganger flere som misbruker alkohol enn som misbruker illegale rusmidler. Det vil si rundt 120.000 nordmenn. Det betyr igjen at du, jeg og alle vi kjenner kan bli berørt direkte eller indirekte av alkoholmisbruk.

De aller fleste av oss nyter et glass eller tre i godt selskap – så hvordan skiller vi mellom bruk og misbruk? Misbruker jeg hvis jeg drikker litt vin hver dag og litt for mye vin i helgen? Det er fort gjort å generalisere fremfor å nyansere.

I bydelsutvalgene i Oslo sentrum konfronteres vi stadig med alkoholrelaterte problemstillinger. Stadig flere barer og restauranter søker om forlenget skjenkebevilgning og stadig flere naboer klager på bråk fra skjenkesteder i nærmiljøet. Da må vi mestre balansegangen mellom å være restriktive og nyskapende, mellom en spennende by og en by der det er rom for alle. I tillegg vet vi at mange som sliter med alkoholmisbruk i Oslo føler seg glemt, utestengt og oversett når det kommer til verdig rusomsorg og god oppfølging.

Med all respekt for alle som sliter med et personlig rusmisbruk vil jeg påstå at alkoholbruk først og fremst blir et alkoholmisbruk når det rammer flere enn en selv. Verst er det når det rammer de minste.

- Mange barn vil dessverre gå en kjedelig tid i møte. Mange har store forventninger til hva som skal skje og mange vil bli skuffa. Pappa er mer full og truslene vil være flere, sier Knut Storberget til Dagbladet.

Retten til en rusfri oppvekst handler om en trygg oppvekst og når vi snakker om trygg oppvekst må vi også snakke om verdien som ligger i å si i fra. Det er vårt felles ansvar. Når du, jeg eller noen vi kjenner rammes av rusmisbruk må vi varsle andre. Vi må hjelpe hverandre, men vi må også være modige nok til å kontakte offentlige instanser som barnvernet med en bekymringsmelding. Det er i dag svært tabubelagt. Noe som i de mest ekstreme tilfellene har fått dødelig utfall.

Legevakten i Oslo behandler årlig 10.000 barn under 10 år. I ca 800 av tilfellene er det mistanke om vold eller omsorgsvikt og likevel meldes bare 200 av tilfellene inn til barnevernet. Hvor mange av disse tilfellene som er et resultat av rusmisbruk i hjemmet er uklart, men vi vet at det ofte er en sammenheng. Så hvorfor roper vi ikke høyere når vi ser at noe er galt? Det er ikke å tyste på en venn å si i fra. Det er å beskytte framtidens voksne.

Vi snakker ofte om forebygging som det viktigste tiltaket i rusomsorgen og det er åpenbart at bedre skole, skolehelsetjeneste, styrket barnevern og konkrete ungdomstiltak er effektive hjelpemidler i kampen mot rusmisbruk. Et rusmisbruk er også ofte sammensatt og det er derfor viktig at vi gir alle som sliter med rusmisbruk et tilpasset behandlingstilbud. Det gjelder også dem som rammes av alkoholmisbruk – og det handler også om å finne gode løsninger for barn som vokser opp i hjem der alkohol misbrukes.

Barn tror ofte at det er deres skyld at de voksne drikker. På ung.no får barna klar beskjed: ”Det er aldri din skyld at de voksne drikker” og ”det er ikke ditt ansvar at de voksne ikke får hjelp. Voksne må hjelpe voksne.”

Alkoholmisbruk i hjemmet skaper ustabile og utrygge forhold for både voksne og barn. Når vi nå går inn i det som, for de aller fleste av oss, er en av de absolutt hyggeligste høytidene i året, vil jeg be deg om å være litt ekstra årvåken. Husk at det er din plikt å si i fra når noen går over streken og husk at julen først og fremst skal være hyggelig for barna.

God hvit jul!



Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Raymond Johansen, Hadia Tajik, Øivind Bratberg, Steinar J. Olsen, George Friedman, Pleym Christensen, Kristian Haugnes, Terje Næss, Nik Brandal, Tom Sudmann Therkildsen, Ingrid Aune, Helge Stoltenberg, Jan-Tore Strandås, Marthe Scharning Lund, Anette Trettebergstuen, Lubna Jaffery Fjell, Tone Tellevik Dahl, Bjørn Tore Ødeården, Øyvind Langaas, Mari Aaby West, Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden

Sykelønn

LO-sekretær Trine Lise Sundnes, skriver godt om sykelønn i Dagsavisen i dag. Probemet er ikke at IA-avtalen ikke virker. Det gjør den! Problemet er at alt for mange vikrsomheter ikke har foretatt seg noe mer enn å signere avtalen. Det virker ikke.

Gå til forsiden

Fedrekvote II

Det ser jo ut til å bli litt debatt om gårsdagens post. For de som måtte være litt forvirret om hva jeg mener, etter å ha lest Dagsavisen i dag:

1. Pappapermisjon er en genial oppfinnelse. Flere burde velge mer av det!

2. Både mor og far bør være hjemme i minst ti uker med barnet, men uttrykket "fedrekvote" er svært uheldig. "Kvote" er et uttrykk for å begrense eller avgrense noe. De ti ukene kan kalles grunnpermisjon eller noe annet, men det bør være et kjønnsnøytralt begrep og det bør gjelde for både mor og far. Hvis vi mener at far bør være hjemme i minst ti uker, så mener vi vel det samme for mor?

3. 10 uker er nok! Noen har fått en fiks nachspielidé: Foreldrepermisjonen SKAL deles i tre like store deler. 18 uker til hver av foreldrene. Det er dette jeg kaller overdreven reguleringskåthet.

4. Fedre og mødre må likestilles økonomisk. Lysbakken må sørge for at fedre og mødre får likestilte rettigheter. I dag har far dårligere rettigheter enn mor, noe som åpenbart står i veien for mange fedres mulighet til å ta permisjon. Regjeringen må kort sagt gjøre sin del av jobben før den tvangsregulerer alle familier i kongeriket.

Gå til forsiden

Nei til "fedrekvote"

Barne- og Likestillingsminister Audun Lysbakken har en historisk sjanse til å sette kronen på et av Gro Harlem Brundtlands politiske hovedverk: Foreldrepermisjonen.

Hvis han ikke benytter de fire neste årene til å gjøre nettopp det, vil det være en unnlatelsessynd av de helt store. Da Gro Harlem Brundtland ble statsminister i 1986 var ”mammapermisjonen” på 16 uker. Sakte men sikkert har Arbeiderpartiet gjennom 23 år gjennomført en av de viktigste barne- og likestillingsreformene i nyere tid. Nå har vi ett års foreldrepermisjon og det gjenstår lite før denne fantastiske reformen er komplett.

Lysbakken risikerer imidlertid å komme skjevt i gang hvis hans eneste virkemiddel skal være å kjempe for en tvungen og statisk tredeling av foreldrepermisjonen for absolutt alle familier i Norge. Han kommer ikke til å få gjennomslag for det. Det bør han heller ikke. Lysbakken bør likevel holde fast ved det som er målet: At langt flere fedre skal ta ut langt mer av foreldrepermisjonen enn de gjør i dag.

En "kvote" er en begrensning
Det første han bør gjøre er enkelt. Han må ganske enkelt slutte å snakke om ”fedrekvote.” Det er jo ikke rart at mødre og arbeidsgivere forventer at resten av permisjonen skal være mors, når vi har et antall uker som heter nettopp ”fedrekvote.” Bare navnet tilsier at det er disse og bare disse ukene som er tildelt far. Vil far ha mer må han ”ta fra mor” sier mange. Dette er en vrangforestilling som Lysbakken bør bestrebe seg på å bekjempe – ikke gi etter for. Foreldrepermisjonen er noe vi først og fremst har for barna, og som mor og far har sammen!

Hver gang det har vært snakk om å øke fedrekvoten har det skjedd ved at en har utvidet hele foreldrepermisjonen. ”Ellers vil det være å ta fra mor,” blir det sagt. Nå har det selvsagt vært viktig å utvide foreldrepermisjonen også, men denne politiske begrunnelsen – ”man må ikke ta fra mor” – er i virkeligheten å gi etter for en dessverre altfor utstrakt vrangforestilling: At foreldrepermisjonen egentlig er mors. Faktisk har man vannet og gjødslet denne vrangforestillingen ved å begrunne utvidelsene slik. Dette kan dessuten ikke være veien videre. Når vi har ett års foreldrepermisjon med full lønn, må vi kunne si at lengden på denne permisjonen er god nok. På ett eller annet tidspunkt vil det være andre velferdspolitiske mål som kommer høyere opp på lista over prioriterte tiltak. Da må vi altså få til en bedre fordeling mellom mor og far innenfor en gitt ramme.

Språk skaper holdninger og atferd
Språk og begreper er svært viktig i politikk. Særlig hvis man ønsker å endre holdninger og atferd. Derfor har vi i 30 år kjempet for kjønnsnøytrale stillingsbetegnelser og kjønnsnøytrale benevnelser. Fedrekvoten har vært viktig for å få fedre til å ta permisjon i det hele tatt. Nå må vi videre.

De ti ukene som i dag kalles fedrekvote bør derfor omdøpes til ”foreldrenes særkvote.” For hvis vi mener at far bør være hjemme med barnet i minst ti uker, så mener vi vel også at mor bør være hjemme med barnet i minst ti uker? Det er altså ikke en eneste saklig grunn til ikke å likestille regelverket her. Slik kan vi få vekk det uheldige begrepet ”fedrekvote.” Da kan vi begynne å snakke om den store felleskvoten på 30 uker. Kvoten som altså ikke er mors, men som er felles. Hvordan skal hver enkelt familie fordele den?

Økonomisk likestilling av mødre og fedre
Det neste Lysbakken bør gjøre er å likestille fedre og mødre økonomisk. I dag er fars rettigheter knyttet til mors yrkesdeltakelse. Dette er ikke likestilling og det er ingen som mener det bør være slik. Når det likevel fortsatt er slik er det fordi det koster penger over statsbudsjettet å gjøre noe med det. Far er i de fleste tilfeller noe eldre enn mor. I gjennomsnitt har altså nybakte fedre lengre lønnsansiennitet enn nybakte mødre. Når vi i tillegg vet at menn tjener mer enn kvinner helt generelt, sier det seg selv at en likestilling av rettigheter her, vil innebære noe høyere kostnader til foreldrepermisjon. Vi kan likevel anta at alle i SV og Arbeiderpartiet vil være enig i at vi skal ha likestilling på dette området. Fedre som får barn med en student skal ikke ha dårligere rettigheter enn fedre som får barn med en yrkesaktiv kvinne. En kan uten videre anta at alle i SV og Arbeiderpartiet ikke bare er enig i dette – men veldig enig i dette. Her har altså Lysbakken en svært god sak og følgelig gode utsikter til å få gjennomslag.

På et eller annet tidspunkt må vi stille oss spørsmålet: Hvor mye skal vi detaljregulere absolutt alle norske familier? For en statisk tredeling med 17 eller 18 uker til hver av foreldrene vil jo være nettopp det: En politisk måloppnåelse ved bruk av tvang og bare tvang. En skrivebordpolitikers metode. Det er nettopp denne type overdreven reguleringskåthet som gjør at mange velgere ser seg om etter andre partier. Målet er ikke, og har aldri vært, at alle absolutt alle familier skal gjøre sånn eller slik. Målet har hele tiden vært å få en samfunnsutvikling der fedre og mødre i sin alminnelighet tar like mye ansvar for sine barn. Så vil det alltid være familier som kan ha gode grunner for å gjøre sine egne og litt andre valg.

Før Lysbakken tvangs- og detaljregulerer hver eneste familie i landet, bør han først ta i bruk enklere og hyggeligere politiske virkemidler. Først bør han altså få ordet ”fedrekvote” ut av regelverk og ut av sitt eget og andres språk. Deretter bør han likestille fedre og mødre i regelverket. Så får vi se hvilke oppmuntrende resultater det kan gi.

Dette er en noe lengre versjon av innlegget som står på trykk i Dagsavisen i dag.

Gå til forsiden

Gjesteskribent: Raymond Johansen

Verksted for framtida

Arbeiderpartiet skal være landets mest interessante politiske verksted. Da må vi evne å se de store utfordringene framover og tørre å reise de vanskelige debattene.

Av Raymond Johansen, partisekretær i Det norske Arbeiderparti

De valg vi tar i dag, får konsekvenser langt utover denne stortingsperioden. De er med å forme hvordan samfunnet vil se ut om 10, 20 og 30 år. Jeg har her lyst å peke på tre av de store utfordringene vi vil møte framover.

Finansiering av velferdsstaten
I 1967 var det nesten fire yrkesaktive per pensjonist. Snart vil det være mindre enn to. For hvert femte år øker gjennomsnittlig levealder i Norge med ett år. Det er bra. Men vi lurer oss selv om vi tror at dette ikke også gir store utfordringer for eldreomsorgen og velferdsstaten.

Kampen for fellesskapsløsningene blir stadig mer utfordret. Ikke bare fra høyresiden, som vil privatisere og kutte skattene, men også fra oss selv. Om vi er ukritiske til hvordan fellesskapets ressurser forvaltes, gjør vi velferdsstaten en bjørnetjeneste.

Bedre organisering av offentlige tjenester og enda sterkere fokus på å holde folk i arbeid blir avgjørende. Da må vi diskutere hvordan vi kan redusere sykefraværet, hvordan vi kan organisere offentlig sektor bedre, hvordan vi kan stoppe frafallet fra videregående opplæring og hvordan vi kan senke terskelen så flere kan ta del i arbeidslivet.

Flere flyktninger
Vi er over 6 milliarder mennesker på jorda. I 2030 passerer vi 8 milliarder. Antallet flyktninger i verden vil øke. Det vil også påvirke Norge. Da må vi diskutere hvordan vi skal møte den situasjonen.

Jeg mener debatten må føres innen fire rammer: Vi må bidra til mer stabilitet i verden gjennom en aktiv utenrikspolitikk. Vi må føre en konsekvent og rettferdig asyl-og flyktningepolitikk. Vi må ha en kraftfull kriminalitetsbekjempelse. Og ikke minst må vi ha en offensiv integreringspolitikk.

Jeg håper vi klarer å strukturere integreringsdebatten bedre enn vi har gjort til nå. Vi må kunne diskutere integrering og hverdagsproblemer uten å samtidig diskutere overfallsvoldtekter og kjønnslemlestelse. Og hverdagsproblemene er mange. Vi skal beskrive utfordringene. Men ha fokus på løsningene.

Menneskeskapt klimaendring
Det haster å få på plass forpliktende internasjonale avtaler for å redusere klimagassutslippene. Derfor er det som nå foregår i København viktig for vår framtid.

De rike landene har gjennom mange år sluppet ut så mye CO2 at atmosfæren ikke tåler mer. Nå løfter Kina, India og andre land flere hundre millioner mennesker ut av fattigdom. Det krever enormt med energi som gir økte utslipp. Da kan ikke vi si at: ”dessverre, nå er det fullt”. Vi i den rike verden har spist forrett, hovedrett og dessert. Da kan vi ikke invitere de fattige landene på kaffe, og foreslå å dele regninga på to.

Derfor må Norge spille en pådriverrolle for å få på plass mekanismer som sikrer både utslippsreduksjoner og en rettferdig fordeling av kostnadene. Og så må vi ha en bred debatt om hvordan Norge kan utnytte sine fortrinn og sin kompetanse til å bidra til størst mulig utslippsreduksjoner totalt sett.

Vær med!
Arbeiderpartiet kommer til å ha mange debatter knyttet til disse og andre utfordringer framover. For å få fram de beste ideene, skal vi ha en bred debatt med stor takhøyde. Jeg håper mange vil delta i debatten!



Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Hadia Tajik, Øivind Bratberg, Steinar J. Olsen, George Friedman, Pleym Christensen, Kristian Haugnes, Terje Næss, Nik Brandal, Tom Sudmann Therkildsen, Ingrid Aune, Helge Stoltenberg, Jan-Tore Strandås, Marthe Scharning Lund, Anette Trettebergstuen, Lubna Jaffery Fjell, Tone Tellevik Dahl, Bjørn Tore Ødeården, Øyvind Langaas, Mari Aaby West, Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden

Historiske øyeblikk: Einar Gerhardsen (1962)

Intervju med Einar Gerhardsen fra 1962. Om gjenreisningsperioden, DNAs politikk, SF, solidaritet, arbeiderbevegelsen:



Gå til forsiden

Jens om klima

Jens henvender seg til verden - fra bloggen sin:

Join in on ambitious climate action

The developed countries of the world must cut emissions by 25-40% by 2020 according to figures from the Intergovernmental Panel on Climate Change. The Government of Norway has stated that we are prepared to reduce global emissions by the equivalent of 40% of our 1990 emissions as early as 2020, if this can contribute to an agreement on an ambitious climate regime that includes specific emissions commitments on the part of the major emitters.

Les resten på JensStoltenberg.no

Gå til forsiden

Historiens dom

I dag er det bare å slutte seg til Dagbladet og 55 andre aviser i tilsammen 45 land, Danmarks statsminister og en rekke andre. Jeg antar at tusenvis av bloggere vil gjøre det samme.

Gå til forsiden

Gjesteskribent: Hadia Tajik

”Nest best” er ikke godt nok

Fellesskolen må være så god at kravet om flere private skoler fra høyresiden faller på egen urimelighet.

Av Hadia Tajik, stortingsrepresentant for Oslo Arbeiderparti. Medlem i kirke- utdannings- og forskningskomiteen.

Ingen foreldre vil slå seg til ro med at barna deres får det ”neste beste”: En grei fellesskole der mange lærer en del, mens andre faller gjennom eller ikke får nok å bryne seg på. Om fellesskolen ikke blir opplevd som ”god nok” risikerer vi selv å skape grunnlag for flere kommersielle, private skoler. I en artikkel i Klassekampen for noen år tilbake, ble en undersøkelse av Sentio omtalt. Den viste at ”et flertall i befolkningen har forståelse for at folk velger å sende barna sine til privatskoler dersom de mener kvaliteten er for dårlig i den offentlige skolen”. Det framgår også av undersøkelsen at tilbøyeligheten til å se positivt på privatskoleetableringer er økende med inntektsnivået.

Hva er problemet med det?
Vel, la oss ta et eksempel fra England: I en artikkel i bladet The Economist i fjor framgår det at selv om bare syv prosent av elevene i England går på private skoler, har for eksempel mer enn 30 prosent av medlemmene i parlamentet og 70 prosent av de ledende advokatene privatskolebakgrunn. Fordi privatskolene er best i kunnskap? Ikke nødvendigvis. Kanskje er de først og fremst best i omdømme. Uansett er de med på å lage et A- og et B-lag i skolen, som også får konsekvenser for mulighetene til barna seinere i livet. Men England har en annen historie enn oss, og er et samfunn med større forskjeller en det norske.

La oss derfor ta et annet, nærmere, eksempel: København. Flere og flere kjøper seg ut av fellesskolen. 40 prosent av barn av akademikerforeldre går på private skoler. Mange barn av etniske minoriteter går på religiøse skoler. Danmark har en borgerlig regjering, uten ideologiske motforestillinger til privatskoleskillet. De har lagt til rette for denne utviklingen.

Men også venstresiden der har sine svin på skogen. For noen år siden påførte den tidligere skolebyråden i København, Per Bregengaard fra det sosialistiske partiet Enhedslisten, seg selv et forklaringsproblem. Han snakket stadig om det fine med fellesskolen, og om det sosiale og samfunnsmessige ansvaret foreldrene hadde for å sende sine barn til den samme skolen. Sine egne barn derimot, sendte han på en privatskole. Da lød honnørordene han brukte om fellesskolen hult. Handlingene hans kommuniserte noe annet: ”Den offentlige skolen er ikke god nok for mine barn”. Så hvorfor skulle andre foreldre, med råd eller mulighet til det, akseptere noe dårligere for sine?

Det var helt riktig av den rødgrønne regjeringen å stanse frislippet av private skoler som Høyres tidligere kunnskapsminister la opp til i 2005. Vi forhindret en økning på ca. 6 800 elevplasser på private grunnskoler og ca. 15 000 elevplasser på private, videregående skoler. Vi unngikk det todelte skolesystemet som finnes i mange andre land. Privatskoler som utgjør et pedagogiske eller religiøst alternativ er et supplement til den offentlige skolen i Norge, men fellesskolen er fortsatt det mest naturlige valget for de fleste foreldre.

Dette er ikke nok
Vi må overbevise foreldre om at den offentlige skolen også er det beste valget. Da må alle barn få på plass gode, grunnleggende ferdigheter, og de må utvikle evnene sine, på fellesskolen. Frafallet må ned. Enerne i klassen må utfordres. Opplæringen må være god og tilpasset elevens forutsetninger. Alle elever må møtes med forventninger av læreren, slik at de har noe å strekke seg etter. Med flere og bedre lærere blir det også lettere å nå dette målet. Dette har vår regjering arbeidet for de siste fire årene, og det vil vi fortsette med de fire neste. En lærerutdanning som sikrer at lærerne har på plass de verktøyene de trenger for å få frem det beste i elevene, er en viktig nøkkel for å lykkes. Distraksjoner fra lærerens arbeid som pedagog må lukes bort.

Et høyt frafall på videregående skole, barn som ligger under kritisk grense på leseferdigheter, skolelys som ikke møter utfordringer, alt dette er alvorlige utfordringer som vi må løse av hensyn til fremtiden til barna det er snakk om.

Troverdigheten og oppslutningen om fellesskolen avhenger også av at den er kjent for å være best til å sikre og utvikle barnas kunnskap. Alle skal ut av skolen med gode lese- skrive- og regneferdigheter, og et godt fundament for å videreutvikle sin nysgjerrighet.

Men fortsatt er det slik at enkelte ting kan man ikke lære av andre – man må erfare dem selv. Det er i fellesskolen elevene møter andre med helt annen bakgrunn enn seg selv. Å kunne navigere mellom ulike erfaringer, verdier og meninger, er en kompetanse man best utvikler i møte med andre. Det er en kyndighet man best utvikler i en god fellesskole som er bredt sammensatt. Ikke i private skoler der man først og fremst får bekreftet de erfaringer og verdier som ligger i felles sosial bakgrunn eller religiøs overbevisning.



Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Øivind Bratberg, Steinar J. Olsen, George Friedman, Pleym Christensen, Kristian Haugnes, Terje Næss, Nik Brandal, Tom Sudmann Therkildsen, Ingrid Aune, Helge Stoltenberg, Jan-Tore Strandås, Marthe Scharning Lund, Anette Trettebergstuen, Lubna Jaffery Fjell, Tone Tellevik Dahl, Bjørn Tore Ødeården, Øyvind Langaas, Mari Aaby West, Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden

Irrasjonelle valg

Jeg har et spørsmål: Hvor mye mer alvorlig må en pandemi være, før vi som samfunn setter grenser for hvor irrasjonelle avgjørelser foreldre skal få lov til å ta på vegne av sine barn?

Den dagen vi faktisk må besvare dette spørsmålet kan komme når som helst. På noen områder har vi jo allerede besvart dette spørsmålet. Vi tillater eksempelvis ikke religiøse fanatikere å nekte sine barn blodoverføring - hvis dette er nødvendig for å redde liv. Når det kommer til alvorlige pandemier og vaksinering er det imidlertid snakk om mer enn det aktuelle individets liv. Derfor er dette et annet, men minst like alvorlig spørsmål.

Hvor og når trekker vi grensen for irrasjonelle valg?

Gå til forsiden

Hei Sveits

"I dag går tankene våre til Føderalstaten Sveits (Confoederatio Helvetica), landet der kvinnene fikk stemmerett i 1971 - ja, i en av kantonene (Appenzell Innerrhoden) kom ikke stemmeretten for kvinner før i 1990. Landet ble medlem av FN først i 2002."

Slik starter Tom Sudmann Therkildsen en svært god bloggpost. Anbefales!

Gå til forsiden

Til ungdommen

Her er Kim Larsens fantastiske versjon av Nordahl Griegs berømte "Til Ungdommen." Nyt den!



Nordahl Grieg skrev denne nydelige antikrigsteksten i 1936 - i sin pasifistiske periode. Senere skulle han skifte syn på pasifismen. Grieg kom til at pasifismen ikke var svaret. Formodentlig som en uunngåelig konsekvens av egne erfaringer og observasjoner. Høsten 1943 satt en kaptein og fredsdikter ved navn Nordahl Grieg ombord i et britisk bombefly over Berlin. Der møtte han slutten.

I dette lydklippet fra NRKs arkiv kan du høre Grieg (fra London) fortelle om sine opplevelser i Madrid under borgerkrigen i Spania. Se også "I dag står flaggstangen naken." Les gjerne også denne! Melodien til "Til Ungdommen" er skrevet av dansken Otto Mortensen. Til slutt får du hele teksten: Til Ungdommen.

Gå til forsiden