Yrkesforbud for eks-politikere

Bjarne Håkon Hansen har sagt at han kunne tenke seg en lengre pause fra politikken. Nå har han fått seg ny jobb.

Han har tydeligvis funnet seg en jobb hvor han kan få bruk for sin opparbeidede kompetanse. Det faller enkelte tungt for brystet. For noe forbannet tøv! Vent til mannen eventuelt blander seg opp i noe uheldig. Ikke kritiser ham for hva som potensielt kan komme til å skje hvis han opptrer som en idiot. Kan kritikerne vennligst sette opp en liste over hvor de mener tidligere politikere må ha yrkesforbud, slik at vi kan ta stilling til det mer prinsippielt?

Tidligere har vi sett Dagbladets Marie Simonsen kalle det "en mimrefest for Gro" fordi Jens Stoltenberg henter inn tidligere statsråder som Grete Faremo og Sigbjørn Johnsen.

Alvorlig talt: Vanligvis jamres det over at politikere nettopp IKKE skaffer seg annen erfaring, men er heltidspolitikere hele livet. Når de så gjør det - skaffer seg erfaringer fra andre steder enn politikken - så skal det klages enda mer. Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres...

Gå til forsiden

Intervju med Jens Stoltenberg

Denne uken fikk vi presentert endringene i Regjeringen Stoltenberg II.

Her er et intervju som Jens Stoltenberg har gjort eksklusivt for Arbeiderpartiets Youtubekanal:



Gå til forsiden

Bleness går fra Dagsavisen

Dagsavisens redaktør gjennom fem år går av, og Arne Strand er konstituert som ny redaktør.

Så har altså Carsten Bleness kastet inn håndkleet. Dagsavisens langsomme, men akk så sikre tilbakegang har fortsatt under ham. Spørsmålet en kan stille seg er om avgjørelsen om å kutte ut søndagsavisen vil bli stående som en levelig beslutning?

At Arne Strand er konstituert som ny sjefredaktør synes å være en god nyhet. Strand har vært i avisen lenge nok til å vite at det er ikke kostbare fikse ideer og innfall som vil løse Dagsavisens problemer. Noe av det første den nye redaktøren bør proklamere er at Dagsavisen IKKE er en riksavis, men en regionavis for Oslo - i beste fall med Oslos aller nærmeste omland. En avis som skal operere i samme klasse som Bergens Tidende, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad og Nordlys. Alle disse har en langt sterkere posisjon enn Dagsavisen. Nå er det mange grunner til det, men en av grunnene er at de vet hva de er - og ikke etterlater noen tvil om hva de er og skal være.

Dagsavisen har i flere tiår diskutert med seg selv om de skal være en riksavis eller ikke. Nå bør alle krefter på huset - både redaksjon og markedsavdelig - en gang for alle slutte med dette tøvet.

Oslo og offentligheten i Oslo trenger Dagsavisen. Jeg ønsker derfor avisen alt vel.

Gå til forsiden

Grete Faremo og Sigbjørn Johnsen

Skal vi tro de seneste lekkasjene er Sigbjørn Johnsen og Grete Faremo tilbake som politikere og statsråder.

Det vil jeg absolutt ønske velkommen. Er det ikke noe rart med kritikerne her? Ofte kritiseres politikere for å være nettopp og bare det. Politikere! Det blir ofte surmulet om at politikere burde skaffe seg annen erfaring - og så heller komme tilbake igjen. Når det så skjer, kalles det mimrefest for en forgangen tid.

Sigbjørn Johnsen og Grete Faremo er blant de dyktigste statsråder vi har hatt. Det er rett og slett glimrende at de kommer tilbake for en ny arbeidsøkt.

Den nye regjeringen presenteres i dag kl 11.20

Gå til forsiden

Tåpelige lekkasjer

Mediene er fulle av lekkasjer om hvem som skal bli statsråd for hva. Hva er det som skjer?

Nå skal det sies at det gjenstår å se hvor mye av det mediene rapporterer som vil vise seg å være riktig, men i den grad opplysningene er korrekte lurer jeg på hvem det er som står bak disse lekkasjene. Hva er det som motiverer dem? Jeg vil anta at det er ytterst få som er med på de reelle diskusjonene om hva som skal skje. Kanskje ikke mer enn 12-15 personer. Hvem i all verden er det som har sterke interesser av å lekke fra disse overveielsene?

Det synes i alle fall klart at det er en uprofesjonell og nokså selvopptatt person innenfor dørene.

Gå til forsiden

Gjesteskribent: George Friedman

NOBEL GEOPOLITICS

U.S. President Barack Obama won the Nobel Peace Prize last week. AlfredNobel, the inventor of dynamite, established the prize, which was to be awarded to the person who has accomplished "the most or the best work for fraternity among nations, for the abolition or reduction of standing armies and for the promotion of peace congresses.

Av George Friedman, Chief Executive of Stratfor

"The mechanism for awarding the peace prize is very different from the other Nobel categories. Academic bodies, such as the Royal Swedish Academy of Sciences, decide who wins the other prizes. Alfred Nobel's will stated, however, that a committee of five selected by the Norwegian legislature, or Storting, should award the peace prize.

The committee that awarded the peace price to Obama consists of chairman Thorbjorn Jagland, president of the Storting and former Labor Party prime minister and foreign minister of Norway; Kaci Kullmann Five, a former member of the Storting and president of the Conservative Party; Sissel Marie Ronbeck, a former Social Democratic member of the Storting; Inger-Marie Ytterhorn, a former member of the Storting and current senior adviser to the Progress Party; and Agot Valle, a current member of the Storting and spokeswoman on foreign affairs for the Socialist Left Party.

Theodore Roosevelt 1906
The peace prize committee is therefore a committee of politicians, some present members of parliament, some former members of parliament. Three come from the left (Jagland, Ronbeck and Valle). Two come from the right (Kullman and Ytterhorn). It is reasonable to say that the peace prize committee faithfully reproduces the full spectrum of Norwegian politics.
A Frequently Startling Prize Prize recipients frequently have proved startling. For example, the first U.S. president to receive the prize was Theodore Roosevelt, who received it in 1906 for helping negotiate peace between Japan and Russia. Roosevelt genuinely sought peace, but ultimately because of American fears that anunbridled Japan would threaten U.S. interests in the Pacific. He sought peace to ensure that Japan would not eliminate Russian power in the Pacific and not hold Port Arthur or any of the other prizes of the Russo-Japanese War. To achieve this peace, he implied that the United States might intervene against Japan.

In brokering negotiations to try to block Japan from exploiting its victory over the Russians, Roosevelt was engaged in pure power politics. The Japanese were in fact quite bitter at the American intervention. (Fortheir part, the Russians were preoccupied with domestic unrest.) But a treaty emerged from the talks, and peace prevailed. Though preserving abalance of power in the Pacific motivated Roosevelt, the Nobel committee didn't seem to care. And given that Alfred Nobel didn't provide much guidance about his intentions for the prize, choosing Roosevelt was as reasonable as the choices for most Nobel Peace Prizes.

In recent years, the awards have gone to political dissidents thecommittee approved of, such as the Dalai Lama and Lech Walesa, or peoplesupporting causes it agreed with, such as Al Gore. Others were peace makers in the Theodore Roosevelt mode, such as Le Duc Tho and Henry Kissinger for working toward peace in Vietnam and Yasser Arafat and Yitzhak Rabin for moving toward peace between the Israelis and Palestinians.

Norwegians sometimes have an idiosyncratic way of viewing the world.
Two things must be remembered about the Nobel Peace Prize. The first is that Nobel was never clear about his intentions for it. The second is his decision to have it awarded by politicians from -- and we hope theNorwegians will accept our advance apologies -- a marginal country relative to the international system. This is not meant as a criticism of Norway, a country we have enjoyed in the past, but the Norwegians some times have an idiosyncratic way of viewing the world.

Therefore, the award to Obama was neither more or less odd than some of the previous awards made by five Norwegian politicians no one outside of Norway had ever heard of. But his win does give us an opportunity to consider an important question, namely, why Europeans generally think so highly of Obama.

Obama and the Europeans
Let's begin by being careful with the term European. Eastern Europeans and Russians -- all Europeans -- do not think very highly of him. The British are reserved on the subject. But on the whole, other Europeans west of the former Soviet satellites and south and east of the English Channel think extremely well of him, and the Norwegians are reflecting this admiration. It is important to understand why they do.

The Europeans experienced catastrophes during the 20th century. Two world wars slaughtered generations of Europeans and shattered Europe's economy. Just after the war, much of Europe maintained standards of living not far above that of the Third World. In a sense, Europe lost everything --millions of lives, empires, even sovereignty as the United States and the Soviet Union occupied and competed in Europe. The catastrophe of the 20th century defines Europe, and what the Europeans want to get away from.

The Cold War gave Europe the opportunity to recover economically, but only in the context of occupation and the threat of war between the Soviets and Americans. A half century of Soviet occupation seared Eastern European souls. During that time, the rest of Europe lived in a paradox of growing prosperity and the apparent imminence of another war. The Europeans were not in control of whether the war would come, or where or how it would befought. There are therefore two Europes. One, the Europe that was first occupied by Nazi Germany and then by the Soviet Union still lives in the shadow of the dual catastrophes. The other, larger Europe, lives in the shadow of the United States.

Between 1945 and 1991, Western Europe lived in a confrontation with the Soviets. The Europeans lived in dread of Soviet occupation, and though tempted, never capitulated to the Soviets. That meant that the Europeans were forced to depend on the United States for their defense and economic stability, and were therefore subject to America's will. How the Americansand Russians viewed each other would determine whether war would breakout, not what the Europeans thought.

Every aggressive action by the United States, however trivial, was magnified a hundredfold in European minds, as they considered fearfully how the Soviets would respond. In fact, the Americans were much more restrained during the Cold War than Europeans at the time thought. Looking back, the U.S. position in Europe itself was quite passive. But the European terror was that some action in the rest of the world -- Cuba, the Middle East, Vietnam -- would cause the Soviets to respond in Europe, costing them everything they had built up.

In the European mind, the Americans prior to 1945 were liberators. After 1945 they were protectors, but protectors who could not be trusted to avoid triggering another war through recklessness or carelessness. The theme dominating European thinking about the United States was that the Americans were too immature, too mercurial and too powerful to really betrusted. From an American point of view, these were the same Europeans who engaged in unparalleled savagery between 1914 and 1945 all on their own, and the period after 1945 -- when the Americans dominated Europe -- was far more peaceful and prosperous than the previous period. But the European conviction that the Europeans were the sophisticated statesmenand prudent calculators while the Americans were unsophisticated and imprudent did not require an empirical basis. It was built on a not herreality, which was that Europe had lost everything, including real control over its fate, and that trusting its protector to be cautious was difficult.

The Europeans loathed many presidents, e.g., Lyndon Johnson, RichardNixon, Ronald Reagan. Jimmy Carter was not respected. Two were liked: JohnF. Kennedy and Bill Clinton. Kennedy relieved them of the burden of Dwight D. Eisenhower and his dour Secretary of State John Foster Dulles, who was deeply distrusted. Clinton was liked for interesting reasons, and understanding this requires examining the post-Cold War era.

The United States and Europe After the Cold War
The year 1991 marked the end of the Cold War. For the first time since 1914, Europeans were prosperous, secure and recovering their sovereignty. The United States wanted little from the Europeans, something that delighted the Europeans. It was a rare historical moment in which the alliance existed in some institutional sense, but not in any major active form. The Balkans had to be dealt with, but those were the Balkans -- not an area of major concern.

Europe could finally relax. Another world war would not erase its prosperity, and they were free from active American domination. They couldshape their institutions, and they would. It was the perfect time for them, one they thought would last forever.

For the United States, 9/11 changed all that. The Europeans had deep sympathy for the United States post-Sept. 11, sympathy that was on the whole genuine. But the Europeans also believed that former U.S. President George W. Bush had overreacted to the attacks, threatening to unleash a reign of terror on them, engaging in unnecessary wars and above all not consulting them. The last claim was not altogether true: Bush frequently consulted the Europeans, but they frequently said no to his administration's requests. The Europeans were appalled that Bush continued his policies in spite of their objections; they felt they were being dragged back into a Cold War-type situation for trivial reasons.

US Cowboys
The Cold War revolved around Soviet domination of Europe. In the end, whatever the risks, the Cold War was worth the risk and the pain of U.S. domination. But to Europeans, the jihadist threat simply didn't require the effort the United States was prepared to put into it. The United States seemed unsophisticated and reckless, like cowboys.

The older European view of the United States re-emerged, as did the old fear. Throughout the Cold War, the European fear was that a U.S. miscalculation would drag the Europeans into another catastrophic war. Bush's approach to the jihadist war terrified them and deepened their resentment. Their hard-earned prosperity was in jeopardy again because of the Americans, this time for what the Europeans saw as an insufficient reason. The Americans were once again seen as overreacting, Europe'sgreatest Cold War-era dread.

For Europe, prosperity had become an end in itself. It is ironic that the Europeans regard the Americans as obsessed with money when it is the Europeans who put economic considerations over all other things. But the Europeans mean something different when they talk about money. For the Europeans, money isn't about piling it higher and higher. Instead, money is about security. Their economic goal is not to become wealthy but to be comfortable. Today's Europeans value economic comfort above all other considerations. After Sept. 11, the United States seemed willing to take chances with the Europeans' comfortable economic condition that the Europeans themselves didn't want to take. They loathed George W. Bush for doing so. Conversely, they love Obama because he took office promising to consult with them. They understood this promise in two ways. One was that inconsulting the Europeans, Obama would give them veto power. Second, they understood him as being a president like Kennedy, namely, as one unwillingto take imprudent risks. How they remember Kennedy that way given the Bay of Pigs, the Cuban Missile Crisis and the coup against Diem in Vietnam is hard to fathom, but of course, many Americans remember him the same way. The Europeans compare Obama to an imaginary Kennedy, but what they really think is that he is another Clinton.

Clinton was Clinton because of the times he lived in and not because of his nature: The collapse of the Soviet Union created a peaceful interregnum in which Clinton didn't need to make demands on Europe's comfortable prosperity. George W. Bush lived in a different world, and that caused him to resume taking risks and making demands.

Obama does not live in the 1990s. He is facing Afghanistan, Iran and arange of other crisis up to and including a rising Russia that looks uncannily similar to the old Soviet Union. It is difficult to imagine how he can face these risks without taking actions that will be counter to the European wish to be allowed to remain comfortable, and worse, without ignoring the European desire to avoid what they will see as unreasonable U.S. demands. In fact, U.S.-German relations already are not particularly good on Obama's watch. Obama has asked for troops in Afghanistan and beenturned down, and has continued to call for NATO expansion, which the Germans don't want.

The Norwegian politicians gave their prize to Obama because they believed that he would leave Europeans in their comfortable prosperity without making unreasonable demands. That is their definition of peace, and Obama seemed to promise that. The Norwegians on the prize committee seem unaware of the course U.S.-German relations have taken, or of Afghanistan and Iran. Alternatively, perhaps they believe Obama can navigate those waters without resorting to war. In that case, it is difficult to imagine what they make of the recent talks with Iran or planning on Afghanistan.

The Norwegians awarded the Nobel Peace Prize to the president of their dreams, not the president who is dealing with Iran and Afghanistan. Obama is not a free actor. He is trapped by the reality he has found himself in, and that reality will push him far away from the Norwegian fantasy. In theend, the United States is the United States -- and that is Europe's nightmare, because the United States is not obsessed with maintaining Europe's comfortable prosperity. The United States cannot afford to be, and in the end, neither can President Obama, Nobel Peace Prize or not. ©www.stratfor.com


Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Pleym Christensen, Kristian Haugnes, Terje Næss, Nik Brandal, Tom Sudmann Therkildsen, Ingrid Aune, Helge Stoltenberg, Jan-Tore Strandås, Marthe Scharning Lund, Anette Trettebergstuen, Lubna Jaffery Fjell, Tone Tellevik Dahl, Bjørn Tore Ødeården, Øyvind Langaas, Mari Aaby West, Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden

Hva nå, Venstre?

Etter valget har Dagsavisen på lederplass gått langt i retning av å felle en dødsdom over Venstre. Hege Ulstein har gjort det samme på kommentarplass. Her tar avisen feil.

(Kronikk i Dagsavisen, 12. oktober 2009)

Sannsynligvis vil Venstre reise seg igjen. Dette rett og slett fordi det er nok velgere der ute som vil mene at Venstre har et sympatisk politisk program. Det er ingenting i Venstres partiprogram og vedtatte politikk som skulle forhindre partiet fra å komme tilbake. Venstres fenomenale medlemsvekst etter valget understreker også dette. 1.700 nye medlemmer på et par uker, en vekst på over 20 prosent, vitner om at det er mange der ute som sympatiserer med Venstre. Ved dette valget var det likevel ikke mange nok, som sympatiserte sterkt nok, til at de ga partiet sin stemme. Hva kan det komme av?

Lars Sponheim har selv sagt at velgerne ikke har stolt på hans forsikringer mot Fremskrittspartiet. Her er han helt åpenbart inne på noe. Det er kanskje ikke den eneste forklaringen, men det er nok den vesentligste. For et flertall av velgerne er det av avgjørende betydning at FrP holdes unna politisk makt. Oslo Venstre må derfor ta på seg en betydelig del av ansvaret for at velgere over det ganske land ikke følte seg trygge på Sponheims forsikringer.

Oslo Venstre
På sjuende året finner Oslo Venstre seg i å sitte på sidelinja og nøyer seg med å jobbe som dørvakter for FrPs og Høyres byråder i Oslo. Er det dette som nå skal være Venstres eneste skikkelige utstillingsvindu? I forbindelse med etableringen av det nye byrådet i Oslo, krevde Venstre igjen å få overført FrPs plasser til seg. Atter en gang stikker de halen mellom beina og overlater styringen til Høyre og FrP. Legg partiprogrammene ved siden av hverandre og se på bystyrets sammensetning. Elementær politisk logikk burde tilsi et mindretallsbyråd av Venstre og Ap. Ikke et mindretallsbyråd av Høyre og FrP. Så lenge Oslo Venstre foretrekker å la FrP styre og lar sin irrasjonelle allergi mot samarbeid med Arbeiderpartiet råde, er det slett ikke sikkert at Venstre fortjener mer enn 3,9 prosent av stemmene.

Ved stortingsvalget 2009 stemte mange tusen Venstresympatisører på Arbeiderpartiet. Atter andre stemte på Høyre. Begge deler er lett å forklare: Venstre blir med rette oppfattet som dobbeltkommuniserende og forskrever seg politisk. Dette er ganske enkelt ikke særlig tillitvekkende i velgernes øyne. Mens Venstre slikker sine sår, kan vi se for oss at den vaskeekte høyresiden samler seg. KrF, Høyre og FrP vil bygge opp en koalisjon foran 2013. Vi kan se for oss en slags amerikansk, republikansk sørstatsallianse – der offentlig moral, individuell moral, dobbeltmoral, skattelette, fremmedfrykt og motorveier blir de viktigste ingrediensene. Er det i dette sjarmerende reisefølget at lille Venstre skal bygge seg opp som nisse på lasset? Lars Sponheim sier i Dagbladet at «dersom Høyre igjen inviterer FrP til å styre landet bør Venstre søke mot Arbeiderpartiet». Slikt hvisomatte-dersomatte-prat er typisk for Vingle-Venstre. Tiden er inne for å komme over på den grønnere siden av gjerdet, med begge beina.

Historien om 1985
Arbeiderpartiet begikk sin største strategiske tabbe gjennom alle tider da Gro Harlem Brundtland avviste Odd Einar Dørums ønske om listeforbund i Oslo og Hordaland foran valget i 1985. Venstre falt som følge av dette ut av Stortinget for åtte år og Ap tapte valget til tross for at vi fikk 40,8 prosent av stemmene. Det er ikke usannsynlig og heller ikke uforståelig om mange venstrefolk fortsatt sliter med denne episoden. Det har imidlertid gått en generasjon siden dette skjedde. Det er på tide å legge det bak seg. Foran 2013 må det være klokt om Venstre blir svært klare på hva partiet vil og ikke vil.

Koalisjonen som er beskrevet ovenfor er uhyre politisk ukledelig for Venstre. Hvorfor tviholder Venstre på KrF som sin favorittsamarbeidspartner? Ikke noe annet parti er mer kåt på å regulere menneskenes liv enn KrF. Venstre bør gå til valg på selvstendig grunnlag, og Venstre bør avgjort løse det enorme troverdighetsproblemet som kontinuerlig vedlikeholdes av Oslo Venstre.

Det er ikke Venstres partiprogram og vedtatte politikk som får problemer i møte med velgerne. Tvert imot. Det er Venstres politiske praksis som sliter i møte medvelgerne. Det er gjennom utøvelsen av makt og i praktisk politikk at Venstre faller pladask igjennom. Nå skal imidlertid ikke Venstre befatte seg så mye med maktutøvelse de neste fire årene. Nettopp derfor har Venstre gode sjanser til å reise seg igjen. Dessverre er det like sannsynlig at Venstre etter dette også vil ramle igjen. Dette er egentlig ikke stor spådomskunst fra min side. Det er bare en enkel framskriving av den gjentakende syklus Venstre befinner seg i og har befunnet seg i de siste 40 årene.

Et helt ordinært valg for Venstre
Det har vært ti stortingsvalg etter 1969. Kun ved to tilfeller, i 1997 og 2005, har Venstre strukket seg over fire prosent oppslutning. Ved de åtte andre valgene har partiet landet på mellom 3,1 og 3,9 prosent. Det ikke akkurat noen folkebevegelse i emning her, men norsk politikk og norsk samfunnsdebatt kan fortsatt ha behov for et sosialliberalt parti. Vi trenger derimot ikke et kvasiliberalt miniparti, hvis fremste egenskaper er å skyte seg selv i føttene og operere som nisser på lasset i en koalisjon som egentlig vil måtte bestå av KrF, Høyre og FrP.

Regjeringspartiene vil selvsagt søke gjenvalg også i 2013. Venstre burde sikte seg inn mot et stortingsvalg der regjeringspartiene mister sitt flertall – og planlegge for en framtid med Venstre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Begge de to sistnevnte er tross alt Venstres ektefødte barn. Disse eplene falt ikke så forferdelig langt fra stammen, og burde i Venstres øyne tåle enhver sammenligning med FrP-eplet.

Foto: Ola Elvestuen. Venstres gruppeleder i Oslo bystyre, og garantisten for FrP-styret i hovedstaden

Gå til forsiden

Endringer i regjeringen

Avisene er fulle av spekulasjoner. Kommentatorene er helt over seg. For det meste med helt ville tankeeksperimenter.

Det er fristende å ligge litt lavt. Jeg har - i all beskjedenhet - en ganske god track record når det gjelder spådommene jeg har presentert her på Sosialdemokratiet.no. Likevel:

Jeg tror Senterpartiet vil beholde de statsrådspostene de har. For Senterpartiets del er nok holdningen at dette ble ferdigforhandlet for fire år siden.

Det er litt vanskeligere med SV. Det er ikke alltid samsvar mellom hva de bør og hva de gjør. De bør være opptatt av at Kristin Halvorsen skal fortsette som finansminister. De bør også splitte opp posten til Eriks Solheim, slik at SV både kan få en utviklingsminister og en miljøvernminister. Samtidig bør de så langt det er mulig tvilholde på skoleministeren sin. Fornyings- og administrasjonsminister kan SV klare seg godt uten. Hun forsvinner ut.

For Arbeiderpartiets del blir det så mange ukjente variabler nå at det blir vanskelig. Likevel er det vel nokså åpenbart at Jens vil beholde Jonas der han er. Det samme vil jeg anta gjelder forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen.

Senterpartiet vil sannsynligvis være opptatt av at SV ikke lenger skal ha flere statsråder enn dem, nå som de er blitt like små. Samtidig vil antakelig både SV og Senterpartiet være opptatt av at Arbeiderpartiet ikke skal tjene på dette. Derfor får vi muligens nå en regjering med 18 i stedet for 19 medlemmer.

Gå til forsiden

Raymond Johansen mot 2029

I denne videoen intervjues partisekretær Raymond Johansen om arbeidet frem mot 2029, om tilbud til over 5000 nye medlemmer - og målet om 15000 nye medlemmer.


Gå til forsiden

Gjesteskribent: Pleym Christensen

Den merkelige stillheten

Hvorfor benytter Arbeiderpartiet ingen anledninger til å si noe meningsfylt om viktige tema som personvern generelt og EUs datalagringsdirektiv spesielt?

Av Pleym Christensen. Redaktør av det liberalistiske nettstedet Liberaleren

Siden januar i fjor har jeg vært sterkt engasjert i arbeidet med å hindre at EUs datalagringsdirektiv blir tatt inn i norsk lov. I denne bloggposten skal jeg ikke skrive så mye om hva selve direktivet handler om. Det kan du lese om her og her. Denne bloggposten skal handle om alle anledningene Arbeiderpartiet ikke har brukt til å si noe meningsfullt om personvern generelt og datalagringsdirektivet speiselt.

Efterhvert er det en bred, tverrpolitisk allianse som deler standpunktet. Det kan også dokumenteres et sterkt folkelig engasjement i denne saken, via alt fra å melde seg inn i en Facebook-gruppe, skrive under på et elektronisk opprop, deltagelse i bloggstafetter og til å delta mer aktivt via e-postkampanjer med henvendelser til statsråder og folkevalgte.

Desto merkeligere er den nærmest totale stillheten fra medlemmer, tillitsvalgte og folkevalgte i landets største parti. Arbeiderpartiet har vært det førende partiet i regjeringen siden 2005. Ap har utenriksministeren og justisministeren, og datalagringsdirektivet berører både Gahr Støres og Storbergets arbeidsfelt, selv om det rent formelt er en SP-statsråd som har ansvaret for å innlemme direktivet i norsk lov om det skulle bære så galt av sted.

Det har ikke manglet på hverken tid eller anledning for Aps folk. La oss se på tiden først: Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006. I februar i år ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen. Dessverre er det ikke ofte at EU-saker relevante for Norge debatteres her før de vedtas i EU. Slik var det også med direktivet.

La oss se på anledningene: I januar i fjor startet bloggeren Vox Populi et elektronisk opprop mot direktivet. Samtidig startet nettavisen Liberaleren ovennevnte epostkampanje. På Facebook fikk en gruppe mot direktivet markant høy oppslutning. Frem til påske haglet det med artikler, kommentarer og ledere i avisene om direktivet. Det ble arrangert seminarer og høringer. Direktivet ble et tema i den regjeringsoppnevnte Personvernkommisjonen. De partipolitiske ungdomsorganisasjonene laget et ungdomsopprop mot direktivet. I juni blomstret debatten opp igjen, fordi den svenske riksdagen vedtok den sterkt omstridte FRA-loven. I juni i fjor nedstemte Stortinget et forslag fra FrP om få en egen sak om direktivet til behandling.

Tidligere iår sjekket Liberaleren hvilke partier som mente noe om direktivet i sine programutkast. Ungdomspartiene kunne lage ungdomsopprop, men de færreste av ungdomslederne fant tydeligvis personvern som en viktig nok sak til å løfte inn i moderpartienes programbehandling. På bakgrunn av de nedslående funnene startet Liberaleren med aksjoner mot partienes landsmøtedelegater, for å få saken opp på dagsorden. Også mot Arbeiderpartiet. Det var ved denne anledning at Fredrik Mellem, Aps fremste blogger, konstaterte på egen blogg at temaet ikke var ”den varmeste poteten på landsmøtet”. AUF’eren Tonje Brenna var av de få vi skrev til blant delegatene som meldte noe tilbake.

Over 130 bloggere som er motstandere av direktivet forsøkte i en egen stafett med start 14.juli i år å få klarlagt partienes standpunkt, før valget. Nettavisen hadde sin egen sak der de forsøkte å sette personvern på dagsorden. Ap var det siste partiet som svarte på henvendelsene. Men Aps svar bygger på gale premisser, ifølge en avdelingsdirektør i Datatilsynet. Et av de få utspillene som har kommet fra Ap, kom fra Marit Nybakk i VG. Å påstå at direktivet ikke var noe aktuelt tema, fremstod som merkelig efter 18 måneders intens debatt og sterke mobilisering blant annet på nettet. Ungdomsorganisasjonene til regjeringspartiene har i sine krav til moderpartienes forhandlere om Soria Moria II valgt å neglisjere personvern fullstendig.

Finnes det noen god forklaring på Aps taushet? Jeg fikk én i går. Hvis ikke nei-siden i Ap løfter en slik debatt, hvorfor skal ja-siden gjøre det? Kanskje ligger det noe her? En borgfred mellom frontene i Ap. Dette er imidlertid en fatal holdning, fra begge sider. Skal folk i Norge få forståelsen av hvor viktig det er å være medlem og påvirke, må debatten om sakene i EU være en del av den løpende debatten i Norge. Ja-siden kan påpeke hvor mange saker som avgjøres uten norsk deltagelse og perspektiv, men som vi efter vedtak må akseptere og innføre. Det samme kan innvendes mot nei-siden. Hvis folk skal forstå hvor mye EU påvirker oss selv om vi ikke er medlem må søkelyset rettes mot hvor mye EU-regelverk Norge faktisk aksepterer. Nei-siden kan ikke feire 25.september og 28.november, og lukke øynene for all tilpasningen som skjer hver eneste dag. Det forundrer meg også at Nei til EU med sin sterke organisasjon ikke klarer å engasjere eller provosere frem nei-folk i Ap i denne saken.

Hvor er nei-folkene i Ap? Trond Giske er kulturminister. Ministersosialist. Wegard Harsvik og Halvard Ingebrigtsen er på samme sted. Kanskje varmen innenfor veggene i maktens hus er så bedøvende at det er lite fristende å stå ute i kulden og rope ut sine standpunkter ren og rank? Trond Giske kan kunsten å påvirke. Jeg tror ikke han vil gjøre som Knut Hoem, og gå ut av regjeringen på denne saken. Men det vil være en kraftfull markering. La oss håpe at noe slikt ikke blir nødvendig.

Ja-siden i Ap burde ikke vente på nei-siden, men isteden løfte denne debatten selv. Noe av det som overrasker mest ved ja-folk er at de er så lite engasjert i hvilken retning EU skal ta. Det kan da ikke være slik at alt som kommer fra EU er bra? Da ser jeg bort fra Jaglands oppfatning av EU som en høyere form for sivilisasjon. I Høyre har de skjønt dette. Torbjørn Røe Isaksen og Kristin Clemet er blant dem som mener direktivet kan være grunn god nok til å risikere EØS-avtalens eksistens. Man må sette grenser for hva man skal adoptere fra EU. Grensen går ved å snu rettsstatsprinsippene, og bedrive konstant overvåkning av hele folket hele tiden.

Thorbjørn Jagland er ikke blant de Ap-lederne jeg har mest sans for. Men hans navn kommer likevel til stå med gullskrift i Norgeshistorien av en eneste grunn; han tok oppgjøret med den ulovlige overvåkningen i Norge under den kalde krigen, og med sammenblandingen mellom Ap, LO og de ulike delene av overvåkningsapparatet i Norge. Lundkommisjonen står som et gravskrift over den autoritære staten som overvåker annerledes tenkende. Skal et mer åpent, inkluderende og liberalt Arbeiderparti innføre regler for å overvåke alle nordmenn i stedet? Jeg håper virkelig ikke det.

Det finnes dem i Ap som har de rette refleksene når det gjelder overvåkning. Justisminister Knut Storberget reagerte resolutt da det tidligere i år kom frem at det foregikk ulovlig romavlytting. Loven som Stortinget vedtok i 2001 -05 hadde bestemmelser om romavlytting, som det så viste seg at var i strid med Grunnloven. Uten å nøle instruerte Storberget politiet om å slutte å bruke dette virkemiddelet.

Arbeiderpartiets tre fremste ledere forhandler akkurat nå om det politiske grunnlaget for den rødgrønne regjeringen. De ni forhandlerne sitter med nøkkelen til personvernets fremtid i Norge. Jeg håper og tror at det i Ap er sterk oppslutning om rettsstatsprinsippene som er nedfelt i Grunnloven. Jeg håper at ønsket om å bevare retten til privatliv er så sterk i Ap at noen også fra dette partiet nå blir med i kampen mot datalagringsdirektivet. Det er ikke for sent, men det nærmer seg ubønnhørlig en avgjørelse. Nettopp derfor ble Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv lansert dagen før regjeringsforhandlingene startet. Symbolsk nok kl. 5 på 12.


Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Kristian Haugnes, Terje Næss, Nik Brandal, Tom Sudmann Therkildsen, Ingrid Aune, Helge Stoltenberg, Jan-Tore Strandås, Marthe Scharning Lund, Anette Trettebergstuen, Lubna Jaffery Fjell, Tone Tellevik Dahl, Bjørn Tore Ødeården, Øyvind Langaas, Mari Aaby West, Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden