Per Sandbergs oppførsel

Per Sandberg bør få orden på sin egen karakterløse oppførsel, før han gyver løs på landets 8-åringer med krav om karakterer i orden og oppførsel.

Fremskrittspartiets Per Sandberg vil at landets 8-åringer skal disiplineres med karakterer i orden og oppførsel. Er det forestillingen om at det var dette som manglet i Sandbergs egen skolegang som ligger bak? Selv om Sandberg sannsynligvis kunne vært utsatt for mer disiplin som 8-åring, er det ikke sikkert at hans enkle løsninger er beste medisin for alle andre 8-åringer. Sandberg er tatt for å ha kjørt i 110 kilometer i timen i en 60-sone. Han er bøtelagt for å ha skallet ned en asylsøker og han har opptrådt beruset på Stortingets talerstol. Hans generelle stil som politiker vitner heller ikke om positive karaktertrekk. La meg også minne om denne saken.

Er det flere enn meg som mener at Sandberg først og fremst burde få orden på sin egen karakterløse oppførsel, før han gyver løs på landets minste skolebarn?

La meg ellers vise til Tore O. Sandviks tekst om skolepolitikk. Se også Abid Rajas artikkel i Morgenbladet fra 2006.

Foto: Frifagbevegelse.no
Gå til forsiden

Informasjon om valget

Stat og kommune har en tendens til å overinformere om valget. Her er egentlig alt du må vite:

1. Ved stortingsvalget må du være norsk statsborger for å stemme og du må være født 31. desember 1991 eller tidligere.

2. Du behøver ikke ha med valgkortet! Legitimasjon holder. Valgkort sendes primært ut for å informere deg om at du har stemmerett og hvor du kan stemme. Det er likevel en fordel å ha valgkortet med, for da går det fortere å registrere deg i manntallet.

3. Valget er 14. september. På valgdagen stenger valglokalet klokken 20. (Kl 21 enkelte steder) I noen kommuner, deriblant Oslo, er det også valg søndag den 13. september.

4. Fram til og med fredag 11. september kan du forhåndsstemme. Det kan du gjøre ved et hvilket som helst valglokale i hele Norge. Sjekk hvor i Oslo og landet for øvrig.

5. Hvis du ikke forhåndsstemmer - men venter til valgdagen(e) - må du stemme i den kommunen hvor du er folkeregistrert. Du kan likevel stemme ved et hvilket som helst valglokale i den kommunen.


Godt valg!
Gå til forsiden

Ikke tilbake til fengselet

Det må være mulig for de innsatte å få et sporskifte i livet, sier Justisminister Knut Storberget, på besøk i Oslo kretsfengsel.

I går viste dette nettstedet eksempler på hvordan FrPs politikk vil resultere i mer kriminalitet. Utdanningstilbud i alle fengsler er et av tiltakene regjeringen har satt inn, i en mer helhetlig kriminalpolitikk enn hva FrP tilbyr. I denne filmen forklarer Storberget hva regjeringen gjør:



Gå til forsiden

Frp-politikk gir mer kriminalitet

FrPs medisin for å bekjempe kriminalitet vil føre til mer vold, flere henleggelser og lange soningskøer, mener fagfolk.

Det er Aftenposten som skriver dette. Anne Marit Bjørnflaten (Ap) er leder av Stortingets justiskomite. Hun trekker frem følgende bandittvennlige utdrag fra FrPs alternative statsbudsjett for 2009:

- Kutt i bevilgningene til Skatteetaten med 248 millioner kroner, Tolletaten med 85 millioner kroner og Kredittilsynet med 12 millioner kroner. Dette vil føre til at Økokrim, som er avhengig av et tett samarbeid med disse etatene, må henlegge langt flere økonomisk kriminalsaker. Og Tolletaten skal ikke bare kontrollere folks smugling av vin og flesk, men er også viktig for å avdekke narkotikasmugling. FrP har også tatt til orde for å legge ned UP (m.v.) Dette er et kynisk forslag. Ifølge Transportøkonomisk institutt er politikontroller et av de mest effektive trafikksikkerhetstiltakene.

- Et av de alvorligste ankepunktene går på FrPs alkoholpolitikk. FrP vil redusere avgiftene på alkohol betydelig, innføre vin i butikk og ville selge alkohol på bensinstasjoner – noe de visstnok har gått bort fra den siste uka. Denne politikken VIL føre til mer vold og mer kriminalitet. Som forsker Hilde Pape på Statens institutt for rusmiddelforskning sier det til Aftenposten: “Et alkoholpolitisk frislipp har en svært høy pris i form av mer vold og mer lidelse. Upopulære tiltak som restriksjoner og høy pris virker, mens andre tiltak som holdningskampanjer og holdningsskapende arbeid rett og slett ikke virker.”

Gå til forsiden

Beste valgtest

Jeg har tidligere skrevet at Aftenposten har den beste valgomaten. Det holder jeg fast ved, etter å ha forsøkt enda flere nå. Jeg vil si at Aftenpostens valgtest ikke bare er best, men den eneste som kan få bestått. Dette av tre grunner:

1. Her kan du gradere hvor enig eller uenig du er i hvert enkelt spørsmål.

2. Samtidig får du lov til å gradere viktigheten av hver enkelt problemstilling, slik du vurderer det.

3. På toppen av dette må en legge til at Aftenposten i all hovedsak har spørsmål som må sies å være høyst relevante for denne valgkampen - selv om en alltid vil savne noen.

(Spørsmålet om regjeringsalternativer er et sentralt spørsmål som dessverre ikke er med i noen av testene. Ikke minst relevant for de som kommer ut som venstrevelgere, men som samtidig ikke ønsker landet styrt av KrF, Høyre eller FrP)

Til slutt viser testen også rekkefølgen på de partiene du ikke fikk på topp. Hele rekkefølgen her er ikke så viktig, men for mange vil det gi en nyttig pekepinn at man kan se avstanden mellom det partiet du får som førstevalg og det du får som annetvalg. Aftenpostens test er alene om å ha alle disse momentene med.

Det er uansett viktig å huske at det er du - og ikke valgtesten - som har fasiten for deg. Valgtesten kan være artig, den kan gi deg noen spørsmål å tenke over og den kan gi deg en pekepinn på hvor du står. Mer informasjon om selve valget.
Ta Aftenpostens test her.



Gå til forsiden

Stoltenberg på skolebesøk

Jens har vært på skolebesøk. God film. Se den:



Gå til forsiden

Nøytral valganalytiker?

Svein Tore Marthinsen har i flere sammenhenger latt seg fremstille som "nøytral valganalytiker." Er det egentlig en rimelig fremstilling?

Marthinsen gjør valganalyser for en rekke lokalmedier og han kommenterer gjerne også sine egne analyser. Han har klare personlige preferanser for partiet Høyre, men han gjør lite eller ingenting for å gjøre offentligheten oppmerksom på dette. Nå er det selvsagt ikke forbudt for en valganalytiker å ha sin egen partipreferanse, men når han kommenterer det politiske bildet er det en høyst relevant opplysning for leserne.

20. august tok bloggen "FrP-koden" fatt i dette. Les artikkelen. La meg også gjøre oppmerksom på at Marthinsen på sin egen blogg, forteller han har vært deltaker i Høyres ideologidebatt, og har også uttalt at han har sine sympatier i den retning. Han er en flittig skribent på Høyrenettstedet Minerva, der engasjementet naturlig nok kretser rundt Høyre. Dette fremkommer imidlertid ikke i mediene - selv om det er nokså lettlest mellom linjene av og til. Slik "FrP-koden" har påpekt.

Marthinsen er ikke professor i statsvitenskap ved et av universitetene. Han arbeider ikke som talsperson i et av meningsmålingsinstituttene. Han er kort og godt en privatperson med hovedfag i statsvitenskap. Dette er en gruppe det for tiden går 13 av på dusinet, men til tross for dette har Marthinsen titulert seg som "valganalytiker" og har slått seg opp på å levere analyser til en rekke aviser. Ære være ham for det.

Det er imidlertid ikke like ærerikt å blande objektive valganalyser og subjektiv politisk synsing. Synse og mene kan vi alle. Det er selvsagt fritt frem. Jeg benytter meg ustanselig av min demokratiske anledning til det. Jeg er sosialdemokrat og skriver og mener hele tiden. Jeg seiler imidlertid ikke rundt med flagget for objektive meningsprodusenter.

Jeg kan ikke forstå at f.eks. Frank Aarebrots analyser er noe mer troverdige enn mine fordi han har fortalt oss at han er medlem av Ap. Dette skriver Marthinsen på sin blogg. Døm selv. Jeg for min del vil si at Aarebrots partipreferanse er svært nyttig for lesere, seere og lyttere. Når han sier noe fordelaktig om Arbeiderpartiet - kan vi ta hans partipreferanse med i vår vurdering av hva han sier. Når han er kritisk til Arbeiderpartiet kan vi også gjøre det.

Marthinsen er høyremann og han skriver og mener hele tiden han også. Det er helt greit, men hvorfor ikke seile under korrekt flagg?

Foto: Svein Tore Marthinsen

Gå til forsiden

Gjesteskribent: Terje Næss

Hjelp til selvmord

I dag pågår det en debatt om såkalt aktiv dødshjelp. Aktualisert som et resultat av at Fremskrittspartiets landsmøte – som eneste parti - vedtok å arbeide for å legalisere bruk av assistert dødshjelp i Norge.

Av Terje Næss, leder i Kristiansand Arbeiderparti

For noen år siden ble jeg bedt om å sitte i styret for ”Sykehuset i våre hender”. I den korte tiden jeg hadde anledning til å arbeide for opprettelsen av ”Lindrende enhet” møtte jeg mennesker med stort etisk alvor og innsikt. En innlevelse flere av dem hadde fått i møte med døende pasienter, venner eller nær familie. Disse erfaringene ga hjerteblod, vilje og styrke til innsamlingsaksjonen for ”Lindrende enhet”.

Innsamlingsaksjonen mobiliserte til fulle innbyggerne i Kristiansand, og i løpet av noen få år samlet ”Sykehuset i våre hender” inn 10 mill. kroner. Sammen med tilsvarende midler fra Kristiansand Sanitetsforening og ved hjelp av statlige investeringer ble bygget reist og sto ferdig innflytningsklart i 2005. I dag lyser det fra vinduene ved Lindrende enhet. Det skinner av omsorg, kompetanse og verdighet. Og trygghet. Over hele landet er det nå opprettet lindrende avdelinger.

Kompetansen blant helsepersonellet har økt, ressursene som blir stilt til rådighet er mer omfattende og viljen og forståelsen for behovet er ganske annerledes enn tidligere. Svært mange får i dag hjelp, kjærlighet og innsikt til å mestre livets aller siste fase. Noen hundre meter fra Sørlandet Sykehus får du øye på Lillebølgen. Et bo og behandlingstilbud for sterkt funksjonshemmede barn mellom 0-18 år. På Lillebølgen er det over 30 ansatte som målbevisst trener og med stor innlevelse, kunnskap og omsorg hjelper barna og veileder familiene til å mestre de utfordringene et multifunksjonshemmed barn medfører. Åpner du døren til Lillebølgen og trer inn, vil du straks fornemme en atmosfære og en holdning blant de ansatte som forteller alt om hvor verdifullt livet ditt er og hvor verdifullt et liv er.

FrP
I dag pågår det en debatt om såkalt aktiv dødshjelp. Aktualisert som et resultat av at Fremskrittspartiets landsmøte – som eneste parti - vedtok å arbeide for å legalisere bruk av assistert dødshjelp i Norge. Ikke uventet reiser dette vedtaket og denne tenkemåten en rekke problemstillinger som griper direkte inn i vitale sider med hva som kjennetegner vår sivilisasjon. Om etikk, og om grensene for og viljen til å opprettholde liv. Om livets og dødens ukrenkelighet.

Både Lindrende Enhet og Lillebølgen er etter min oppfatning to illustrerende eksempler på et samfunn og en tenkemåte som har løftet vår sivilisasjon enda skritt fremover. Bare for få generasjoner siden ville det vært utenkelig å bruke tunge ressurser på barn med store funksjonshemninger eller døende mennesker med smerter og savn. Og det handler slett ikke om teknologi, medikamenter og vitenskap. Det handler om holdninger. Vår etikk og vår helsevitenskap bygger på et grunnleggende empatisk premiss. Og nettopp fordi livet vil utsette oss for smerte - for tap og lidelse - savn og nød, må vår etikk verne og beskytte livet og alt som kan krenke dets eksistens.

Et spørsmål om etiske valg
Glipper etikken omkring disse spørsmålene, glipper mye. Da kan teknikk og medisin raskt legitimere ny praksis og erstatte empatiens grunnleggende vesen. Du kan ikke krenke et menneske dypere enn å ta dets liv. I Nederland har assistert dødshjelp vært legalisert siden 1984. Allerede etter 15 år med denne praksisen ble det et offentliggjort en undersøkelse, publisert av legetidsskriftet ”Journal of Medical Ethics” som viste at en av fem pasienter ikke var enig i at aktiv dødshjelp var løsningen og at bare en av tre leger rapporterte dødshjelpen. Til tross for strenge retningslinjer hadde legenes ”empati” sklidd ut med den konsekvens at flere pasienter hadde tatt i mot tilbudet om dødshjelp til tross for at de ville ha foretrukket en annen løsning. Denne undersøkelsen viser blant annet at pasienter som får anledning til å ”bestemme selv” samtykker ut fra motiver som sannsynligvis har vel så mye med hensynet til pårørende, frykten for å legge andre til byrde, hjelpeløshet og ensomhet enn til eget ønske om å dø.

Jeg skal jo allikevel dø i kveld, i morgen eller om en måned. Hvorfor ikke ta i mot tilbudet om assistanse allerede i dag, så slipper både jeg og mine nærmeste mer lidelse? Kanskje smerten med å føle seg uverdig og byrdefull er mer smertefull en den morfinen kan lindre?

Motstand fra organisasjonene
Både Norges Handikapforbund og Norsk Pensjonistforbund uttaler seg sterkt mot å legalisere aktiv dødshjelp i Norge. Lederen i Pensjonistforbundet, Harry Jørgensen, karakteriserte vedtaket på Fremskrittspartiets landsmøte som oppfordring til mord. ”Samfunnets oppgave er å lindre smertene dine den siste tiden, ikke ta livet av deg”, sa forbundslederen på Norsk Pensjonistforbunds landsmøte, som ble avholdt i begynnelsen i juni i år.

I en uttalelse fra Nordiska Handikappforbundet til Nordisk Ministerråd, advarer organisasjonen sterkt mot å legalisere dødshjelp. Det er ikke uten grunn at disse organisasjonene uttrykker frykt for en utvikling hvor helsevesenet kan opptre i Janusskikkelse. Debatten om aktiv dødshjelp handler ikke om enkeltmenneskets selvbestemmelsesrett. Den handler om samfunnets etiske grunnlag og vår egen selvforståelse. Vi må aldri tillate at et medmenneske i den ytterste time mister ankerfestet. Da er det vi som støter det fra oss. En større ensomhet kan knapt oppleves eller tåles.


Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Nik Brandal, Tom Sudmann Therkildsen, Ingrid Aune, Helge Stoltenberg, Jan-Tore Strandås, Marthe Scharning Lund, Anette Trettebergstuen, Lubna Jaffery Fjell, Tone Tellevik Dahl, Bjørn Tore Ødeården, Øyvind Langaas, Mari Aaby West, Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden

Sosialdemokratiske blogger

Her er en oversikt over andre sosialdemokratiske bloggere. Ta en kikk.

Andreas Halse, Arild Stokkan-Grande, Bernt Sønvinsen, BGLsunivERS, Bjarne Håkon Hanssen, Bjørn Jarle, Brussel Ap, Det politiske dyr, Eli Anne Hole, Elise Røe, Gunn Karin Gjuul, Hadia Tajik, Hafella, Helga Pedersen, I min fars fotspor, Kamerat Håheim, Kan du fatte og begripe, Kjetil Klakegg Bergheim, Lille-rød, Line Vennesland, Marianne Aasen, Marianne Marthinsen, Raag Raaum, Rinuspinus, Robert R. Hansen, Rødt-slips, Sett fra nordområdet, Sett fra Sverresborg, Sos.dem Analyse, Statskanalen, Terje Erik Granberg, Tommy Skar, Tomsnakk, Tore O, Trond Jensrud, Ødegårdens friske fraspark

Gå til forsiden

Trygghet i Oslo

Nå er det kommet en ny video fra Hadia Tajik:



Hadia er kandidat til Stortinget, for Oslo Arbeiderparti.

Gå til forsiden

Mellemtinget

I valgkampen skriver jeg både her på Sosialdemokratiet.no og for Dagbladet på "Mellemtinget," hvor du finner to ferske saker.

Gå til forsiden

Velgerne foretrekker Jens

Fire uker og et titalls meningsmålinger før stortingsvalget 14. september: Et klart flertall av folket vil ha rødgrønn regjering.

Det er Dagbladet som skriver dette. Dette er ikke rart. Med den sittende regjering vet du hva du får. Med de fire andre partiene er det bare én ting som er sikkert: Du vet ikke hva du får. Venstre og KrF har lenge gjort det klart at de vil forhindre at FrP kommer i regjering. Nå har også Venstre og Høyre begynt å gjensidig advare mot hverandre. Høyre har dessuten stilt krav til velgerne om at Høyre må få minst 20% for at det skal bli en borgerlig regjering. De borgerlige partiene har ikke malt seg inn i et hjørne. De har minelagt seg inn i et hjørne.

Velg statsminister

Jens Stoltenberg

Erna Solberg

Dagfinn Høybråten

Lars Sponheim

Siv Jensen

Se resultatet

Vi har fire uker på oss til å overbevise velgerne om at de faktisk må stemme på den rødgrønne regjeringen, dersom de foretrekke denne fremfor den totale uvisshet om hvilken og hva slags regjering landet skal ha fremover. Trygghet for egen arbeidsplass blir viktig. Trygghet for ektefellens arbeidsplass, barnas arbeidsplass, naboens, vennenes, tante og onkels og kollegenes arbeidsplasser blir viktig.

Også omtalt i VG.

Gå til forsiden

Gjesteskribent: Nik Brandal

Høgre og skulepolitikken – fleip eller fakta?

Høgres Ine Marie Eriksen Søreide og Torbjørn Røe Isaksen har i sommar fortalt oss kva partiets mål med norsk utdanning er: Å dyrke fram nokre ytterst få vinnarar, på nokre få områder, som er så små og uviktige at resten av verda – finnar og nederlendarar unntatt – ikkje bryr seg så mykje om dei.

Av Nik Brandal, styremedlem i Universitetets Arbeiderpartilag (Oslo Ap)

Det er altså den pedagogiske praksisen frå idretten Høgre vil overføre til skulen. Kvifor kan vi dyrke vinnarar i idretten men ikkje i skulen, spør dei. Og spørsmålet er på ein måte så tilforlateleg at det slett ikkje er umogleg at mange nikka når dei høyrde det. Med mindre dei – ulikt Eriksen Søreide og Røe Isaksen - tenkte seg om ein gong til, vel og merke.

No er det kanskje urettferdig å ta uspelet heilt på alvor – kanskje var det berre nok eit av sommarens mange blinde forsøk på å kome seg opp av sottesenga som Høgre har lagt seg i? Men la oss no for sikkerheitsskuld ta det på alvor. Er idretten ein god modell å bygge eit framtidsretta norsk utdanningssystem på?


Idretten sitt mål er å få fram vinnarar. Men det er få som vert vinnarar, naturleg nok. Idretten er ei bratt pyramide som smalnar inn og vert tynnare di nærmare toppen ein kjem. Der pyramiden er som breiast – nær botnen – er nivået endelaust langt unna dei få på toppen. Mosjonsyklistar ville ikkje ein gong klart å fullføre Tour de France, kunne Johan Kaggestad fortelje på TV2 i sommar.

Er det denne modellene for kunnskapsbygging Noreg treng når vi skal førebu oss på framtida, på ei tid utan olje, på ei globalisert verd? Knappast. Tvert om treng vi ein modell som kan sikre oss store mengder av høgt utdanna arbeidskraft, som kan arbeide smartare enn dei landa vi konkurerer med. Som er i stand til å stadig oppdatere kunnskapen dei sit med. Vi har – som nasjon – rett og slett ikkje råd til å etterlate dei store massene nær botnene for å dyrke fram nokre få toppar, slik ein gjer i idretten.

Vi treng ei stor tropp som kan hente vatn og vere hjelperyttarar når Noreg skal sykle over dei høge fjella som ligg framfor oss, for å halde fram med idrettsanalogien ein siste gong. Det er breidde i kunnskapen vi treng, og så må vi også klare å gje vekstervilkår til dei einarane som frå tid til anna kjem fram også i eit lite land som vårt. At Høgre, som hevdar å vere næringslivets parti, ikkje forstår noko så grunnleggande for den norske konkuranseevna i framtida, er ein god illustrasjon på situasjonen partiet befinn seg i.

Når eg første gongen høyrde utspelet vart eg elles mint på noko ein av Eriksen Søreide og Røe Isaksens ideologiske meiningsfeller, republikanarane Bob Dole sa eingong. Wolf Blitzer på CNN hadde nett stilt han eit spørsmål basert på ein baseball-analogi: ”Kva gjer du no, det er slutten av niande omgang og basane er fulle?”. ”Wolf,” svarte veteranen frå Andre verdskrig med all si tyngde og karisma, ”Politikk handlar om altfor alvorlege ting til å bruke sportsmetaforar.”


Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Tom Sudmann Therkildsen, Ingrid Aune, Helge Stoltenberg, Jan-Tore Strandås, Marthe Scharning Lund, Anette Trettebergstuen, Lubna Jaffery Fjell, Tone Tellevik Dahl, Bjørn Tore Ødeården, Øyvind Langaas, Mari Aaby West, Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden

Jens - Jensen (6-2):

Jeg har kommentert gårsdagens duell mellom Jens og Jensen for Dagbladet. Noe jeg skal gjøre en til to ganger i uka frem mot valget. Derfor finner du dagens sak der.

Gå til forsiden

Siv Jensens private sykehjem

Det faktisk litt hyggelig at Siv Jensen er ærlig nok til å bekrefte det: Hvis sykehjemmene er private i stedet for kommunale - så kan politikerne (FrP) skylde på de private i stedet for å akseptere ansvaret selv.

I Oslo har FrP ansvaret for eldreomsorgen på sjuende året. Det er nå rundt 500 færre sykehjemsplasser enn det var for seks år siden. I valgkampen i 2003 proklamerte FrP at hvis bare de fikk ansvaret så ville eldreomsorg forsvinne som valgkamptema. Eldreomsorgen skulle rett og slett bli så bra at temaet ville miste sin aktualitet.

Nå kan du se videoen under:




Gå til forsiden

Kor er Høgre?

I går kveld hadde jeg anledning til å diskutere Høyre med Erna Solberg på Steinar Olsens blogg.

Olsen har på sin blogg flere ganger etterlyst Høyre i blant annet miljøpolitikken. Det er klokt av ham - og Høyre burde lytte til ham. Nå ligger jeg vanligvis ikke våken om natten og bekymrer meg for Høyre, men det ikke nødvendigvis bare positivt at Høyre marginaliseres. Særlig ikke når det er FrP som årelater dem.

På 80-tallet var Høyre en politisk kraft i alle landets kommuner, med et variert og kraftfullt persongalleri som hadde sitt politiske engasjement på høyst ulike samfunnsområder. I dag er Høyre fullstendig utradert i flere titalls kommuner og marginalisert i mange. Kor vart det av dei politikarane som preika om Høgre?

Høyre fremstår i dag som en reunionklubb for tidligere NHH- og BI-studenter, som stort sett konsentrerer seg om å predike revisorpolitikk. Det blir aldri noen folkebevegelse av dette. Bare Høyre har ansvar for dette - og bare Høyre kan gjøre noe med hvordan Høyre skal fremstå.

Erna Solberg hevder, litt furtent(?), at vi i Partiet har en tendens til å sette likhetstegn mellom sosialdemokratiet og det norske samfunnet. Vi gjør ikke det - men det er kanskje nærliggende for henne? Ikke så rart at hun mistenker oss for å tenke slik, når hun så åpenbart gjør det selv. Noe som heller ikke er så pussig - tross alt. Hvis vi ser bort fra fire uker sommerferie med John Lyng og et 13 måneders intermesso med Jan P. Syse, så har tross alt Høyre kun holdt statsministerposten i snaut fem år med Kåre Willoch - de siste 81 årene. Til sammenlikning har Arbeiderpartiet hatt denne posten i 54 av disse 81 årene.

Kanskje ikke så rart at Erna Solberg forveksler det norske samfunnet og sosialdemokratiet.

Gå til forsiden

For eller mot "folk flest?"

Har du sett den oppsiktsvekkende dårlige reklamefilmen til FrP? I så fall har du sikkert kommet til det samme som meg: Den er såpass dårlig at den egentlig ikke trenger noen replikk. (Det tilhører de absolutte sjeldenheter at jeg blir flau på FrPs vegne, men jeg kjente at det skjedde faktisk her.)

Håkon Haugli og Hadia Tajik har likevel tatt seg bryet. Resultatet må sies å være ganske bra. Du behøver egentlig ikke å lide deg gjennom FrPs video først, men det er likevel anbefalt. Det setter videoen under i et enda bedre lys:



Gå til forsiden

Gjesteskribent: Tom Sudmann Therkildsen

Ja til olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge!

Skal vi unngå dramatiske klimaendringer er det nødvendig å redusere utslippene av klimagasser med mellom 50 og 85 prosent innen 2050. Da er det vel opplagt at vi bør si nei til oljevirksomhet i Nord-Norge?

Av Tom Sudmann Therkildsen, blogger og tidligere statssekretær og politisk rådgiver.

På ingen måte! Slik jeg ser det blir konklusjonen motsatt: Nettopp i en verden med lavere klimautslipp er det viktig at Norge fortsetter som en stor olje- og gassprodusent.

Klimautfordringen krever en enorm omlegging av energiforbruket i verden, noe som igjen krever sterke virkemidler. Det internasjonale energibyrået (IEA) gjorde i fjor en analyse av hva som ville være nødvendig for å unngå en global temperaturøkning på mer enn 2 grader. Blant annet ble det forutsatt at alle OECD-land, pluss land som Kina, Russland, India, Brasil, Iran og Indonesia, innfører et kvotesystem for klimautslipp fra 2020 og at kvoteprisen er 180 dollar (eller 1100 kroner) per tonn i 2030, nesten ti ganger høyere enn prisen i dagens kvotesystem i EU. Det ble antatt at 40 prosent av verdens kraftproduksjon kommer fra fornybare energikilder i 2030 – mer enn dobbelt av i dag – samtidig som samlet produksjon øker, først og fremst i utviklingslandene.

Det ble videre antatt at klimautslipp fra energi når en topp i 2020 og deretter faller raskt, og at utslippene fra OECD-landene er 40 prosent lavere i 2030 enn i 2006 – et godt stykke på vei mot minst 50 prosent kutt innen 2050. Det ble også antatt at utviklingslandene ikke får anledning til å øke sine utslipp med mer enn 20 prosent i forhold til 2006 (for deretter å avta etter 2030), samt at en rekke andre tiltak ble gjennomført når det gjelder energieffektivisering, ny teknologi og omlegging av transport og produksjon.

I en slik verden er forholdene dramatisk annerledes enn i dag, faktisk så annerledes at IEA spør seg om omleggingen i det hele tatt er praktisk mulig. Blant annet er det forutsatt omfattende bruk av ny teknologi som i dag ikke en gang er tilgjengelig, og betydelig høyere energipriser enn vi noen gang har vært vant med.

Men selv i en slik verden bruker vi mer olje og gass enn vi gjør i dag; - vi bruker litt mer olje, en del mer gass, men først og fremst vesentlig mindre kull og betydelig mer fornybar energi og kjernekraft. Å legge om energiforbruket betyr derfor ikke å ”nulle ut” olje og gass. Tvert i mot må mange nye olje- og gassfelt oppdages og utvikles, selv i en verden der utslippene skal kraftig ned.

Verdens oljeproduksjon faller årlig med en ”naturlig” rate på mellom 5 og 6 prosent. Denne kapasiteten må hvert år erstattes med nye felt dersom samlet produksjon ikke skal falle. I Norge faller oljeproduksjonen enda raskere. Oljeproduksjonen fra eksisterende felt vil trolig være halvert i forhold til dagens nivå allerede i løpet av de neste 10 årene, og redusert til omtrent 20 prosent av dagens nivå i 2030. For verden under ett – og særlig for Norge – er derfor hovedutfordringen å opprettholde produksjonsnivået på lengre sikt. Det vil verden kanskje klare, men ikke Norge. For oss er spørsmålet hvor raskt vi skal falle, - og dersom vi ønsker å gjøre fallet så ”mykt” som mulig er det nødvendig å finne flere ressurser.

Norsk olje- og gassproduksjon er den mest klimavennlige i verden. Det er den blant annet fordi vi har hatt en relativt høy CO2-avgift på norsk sokkel i snart 20 år. Men da skal vi samtidig tenke på at norsk oljeindustri er nokså alene om å betale for klimautslippene sine. Det koster ingenting å slippe ut CO2 verken i Russland, Saudi-Arabia, USA, Nigeria, Australia eller Venezuela. Om det kommer til å koste noe i framtiden kan vi bare håpe på, og derfor er det viktig at Klimatoppmøtet i København blir vellykket. Men det vil uansett bare styrke konkurranseevnen til norsk olje og gass fordi andre produsenter da for første gang vil få CO2-kostnader som vi allerede har hatt i Norge en lang stund.

Ingen vet om det finnes olje eller gass i de omstridte områdene i Nord-Norge. Det får vi bare vite dersom vi åpner for leting. Finner vi olje kan vi fortsatt bidra til å begrense Europas avhengighet av oljeimport fra Russland, Midt-Østen og Afrika – land der klimautslippene ved oljeproduksjon er vesentlig høyere enn i Norge. Og finner vi gass er det enda bedre, for da kan vi fortsatt spille en viktig rolle i jobben med å redusere Europas forbruk av kull, særlig i kraftproduksjon. Fortsatt er det slik at Europa bruker mer kull enn gass til å produsere elektrisitet, og hvis omleggingen til enda lavere utslipp skal være mulig er det svært viktig at et land som Norge fortsatt kan tilby store og langsiktige volumer av naturgass til kunder i Europa. Gass som er produsert med lave klimautslipp, og som har kortere avstand til markedene enn gass fra Sibir, Midt-Østen eller Vest-Afrika – noe som også betyr mindre utslipp.

Sett i et klimaperspektiv er det derfor meningsløst å hevde at det er god politikk å si nei til olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge. Faktisk er det mulig å argumentere motsatt; - slik virksomhet er nærmest et klimatiltak i seg selv, i tillegg til at det kan skape grunnlag for nødvendig næringsutvikling i våre nordligste landsdeler.

Det betyr ikke at slik virksomhet er uproblematisk, eller at det ikke finnes store miljøutfordringer. Samspillet mellom oljenæringen og fiskerinæringen er kritisk, men det har heldigvis fungert tilfredsstillende både i områdene lengre sør og lengre nord. Det er også sant at enkelte av de områdene som nå diskuteres er spesielt sårbare, noe det opplagt er nødvendig å ta hensyn til. Derfor vil det ikke være rett å gi oljeindustrien ”grønt lys” til å innrette seg slik den måtte ønske. Tvert i mot er det nødvendig å stille sterke krav til miljø og sikkerhet – noe det er solid tradisjon for i norsk oljepolitikk.

Det finnes derfor saklige innvendinger mot å åpne opp områdene omkring Lofoten for oljeleting. Innvendinger som det er nødvendig å ta hensyn til. Men argumentet om at et ”nei” i Lofoten er bra for klimaet er og blir tøvete – uansett hvor mange ganger det blir gjentatt.

Kilder: Oljedirektoratet 2008, International Energy Agency: World Energy Outlook 2008


Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Ingrid Aune, Helge Stoltenberg, Jan-Tore Strandås, Marthe Scharning Lund, Anette Trettebergstuen, Lubna Jaffery Fjell, Tone Tellevik Dahl, Bjørn Tore Ødeården, Øyvind Langaas, Mari Aaby West, Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden