Hadia Tajik - kandidat til Stortinget

Denne jenta har en historie å fortelle deg:



Hadia Tajik er politisk rådgiver for arbeids- og inkluderingsminsiter Dag Terje Andersen og hun er stortingskandidat for Oslo Arbeiderparti. Hun har eget nettsted, profil på Twitter og gruppe på Facebook. Hun er altså temmelig tilgjengelig. Faktisk også svært omgjengelig.

Gå til forsiden

Sylvi Listhaug-sommer

Sylvi Listhaug vil gjerne kle av de muslimske jentene og hun vil gjerne kle på homsene. Dette har man notert seg på Skeive dager, hvor også Arbeiderpartiets homonettverk er tungt representert.


Foto: Plakat i paraden under Skeive dager. © Sosialdemokratiet.no



Gå til forsiden

Kor naken vil du ha homoen din?

"Naken homo? Halvnaken homo? Kvartnaken homo? Vi har Oslo-byråd Sylvi Listhaug å takke for denne svært junivennlige diskusjonen. Og vi skal sjølvsagt takke. Det er alltid underhaldande når vaksne folk diskuterer ting som kor naken ein homo kan vere før det slår tilbake på homoen sjølv."

Slik starter Are Kalvøs filosofering rundt FrP-byråd Sylvi Listhaugs imponerende tankegods på samme område. Les saken hos Are Kalvø.

Dette ser forresten ut til å bli en ren Listhaugsommer. Nå har hun fått det for seg at innvandrere som ikke kan norsk, misbruker kontantstøtteordningen. De gjør ikke noe annet enn hva hun selv planlegger å gjøre: Mottar kontantstøtte i stedet for å ha barna sine i barnehage, men når det plutselig er slik at det nesten bare er folk med innvandrerbakgrunn som benytter en velferdsordning som FrP gjerne vil opprettholde - så er det altså misbruk. Enten fordi de er innvandrere, fordi noen dem ikke er så gode i norsk - eller begge deler.

Kanskje Listhaug også vil frata nordmenn i Spania pensjonen, dersom de ikke snakker spansk?

Gå til forsiden

Er dette integrering?

Hvordan kan vi få en klarere debatt som separerer asyl-, innvandrings- og integreringsspørsmål fra hverandre, samtidig som vi skaper en sammenhengende politikk mellom disse områdene? "

Sommermøte

Tirsdag 30. juni 2009 kl. 17-18
og deretter uformell sommeravslutning
på Café Grünerhaven
Olaf Ryes plass (Thorvald Meyers gate 57)

Oslo Arbeidersamfunn innbyr til diskusjon og debatt med: Randi Kleven, enhetsleder for IMDi Øst, Jan Bøhler som er leder Oslo Arbeiderparti og Zaineb Al-Samarai som er likestillings- og inkluderingsansvarlig AUF Oslo Etter den politiske diskusjonen fortsetter vi med kaffe eller øl og forhåpentlig sol og varme. Ta gjerne med noen kjente. Spørsmål? Kontakt Fredrik Mellem på tlf. 9326 3892 eller post@sosialdemokratiet.no

Gå til forsiden

Gjesteskribent: Marthe Scharning Lund

Tom tønne

The greatest trick the devil ever pulled was convincing the world that he didn't exist. (Sitat fra filmen The usual Suspects) Det er nettopp hva Siv Jensen og FrP har forsøkt å gjøre i alle år.

Av Marthe Scharning Lund, politisk rådgiver i Arbeiderpartiets stortingsgruppe. (Tidl. politisk rådgiver i BLD)

FrP forsøker å overbevise folk om at det ikke finnes ulikestilling i Norge. Altså at kvinner og menn blir behandlet likt og at vi derfor ikke trenger å gjøre noe med det.

22 år gamle jenter på Blindern oppfatter at de har de samme rettigheter som menn. De føler at de er likestilt. Altså nikker de til Siv Jensens retorikk om at vi har likestilling i Norge. Det de ikke vet enda, er at de om noen år sannsynligvis kommer til å tjene mindre enn sine mannlige kolleger, færre av dem kommer til å inneha lederstillinger, de aller fleste av dem kommer til å ha hovedansvaret for barn og hjem og mange av dem kommer til å bli forbigått i jobben, eller ikke bli tilbudt jobben fordi de er gravide. Riktignok har vi kommet langt i Norge, men det er vanskelig å hevde at vi har kommet i mål.

For noen uker siden kunne vi se FrP-byråd Sylvi Listhaug i flere medier hvor hun proklamerte at likestillingskampen var over og at jenter nå klarte seg selv. Vi kunne visst bare se på hennes situasjon så fikk vi beviset. Hun hadde nemlig klart det selv uten hjelp fra noen. Nå tviler ikke jeg på at Sylvi Listhaug er en flink dame, men det er ganske frekt å kunngjøre at dette ikke har noe å gjøre med den likestillingspolitikken som har blitt ført i Norge de siste 50 årene.

Er det noe jeg er stolt av som sosialdemokrat er det den evnen vi har vist til å gå løs på de strukturelle utfordringene i samfunnet, for nettopp å sørge for at alle får utnyttet sitt potensial. Retten til å bestemme over egen kropp, tilgang på utdanning, utbygging av barnehager, moderat kvotering av kvinner i arbeidslivet, lang fødselspermisjon og egen kvote til far, likestillingsloven og krav om 40 prosent kvinner i ASA-styrene - er bare noen eksempler på hva som har vært med å forme Norge slik at Sylvi Listhaug i dag kan være byråd.

Frp har alltid markert seg som et likestillingsfiendtlig parti og stemt imot de fleste tiltak og reformer som kan bedre situasjonen for kvinner. De vil avvikle likestillingsloven, de vil legge ned Likestillings- og diskrimineringsombudet, de kutter radikalt i forskning på kjønn og likestilling, de ønsker ikke en egen pappaperm og de er i mot en hver form for kvotering av kvinner. De begrunner det med at det ikke er behov for tiltak – vi har nemlig likestilling i Norge.

Når vi nå nærmer oss valget har pipa plutselig fått en annen lyd. Jensen snakket om kvinner i sin 1. maitale, i Stortinget foreslo hun å heve lønna til kvinner i lavtlønnsyrker, og hun brukte sin landsmøtetale til å snakke om sterke kvinner.

Når Siv Jensen nå sier at de vil gjøre noe for kvinner i lavlønnsyrkene har det ingen troverdighet. Det tok nøyaktig 22 dager fra Siv Jensen fremmet et forslag i Stortinget om lønnsløft for lavtlønnede kvinneyrker, til de valgte å ikke vedta noe som helst om dette i sitt nye partiprogram. Tvert i mot fremholder FrP at det ikke er en offentlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som oppstår i arbeidsmarkedet. FrP er heller ikke tilhengere av kollektive avtaler, et av de virkelig viktige virkemidlene for nettopp å kunne gi enkeltgrupper et lønnsløft. Programmet deres legger vekt på økt bruk av lokale forhandlinger. I FrPs verden må hver enkelt av de kvinnene de i dag er så bekymret for, stå alene å forhandle om sin lønn – hvordan har da Siv Jensen egentlig tenkt å sørge for et lønnsløft for kvinner i lavlønnsyrker?

Dette er ikke annet en kjempediger valgbløff fra Jensen. For er det en gruppe partiet ikke har hatt taket på så er det nemlig unge kvinner. FrP har alltid vært motstandere av likestilling mellom kvinner og menn. Hele deres historie og også deres nyeste partiprogram vitner om dette. Jeg antar ingen lar seg lure. Hvordan var ordtaket igjen? Tomme tønner ramler mest…


Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Anette Trettebergstuen, Lubna Jaffery Fjell, Tone Tellevik Dahl, Bjørn Tore Ødeården, Øyvind Langaas, Mari Aaby West, Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden

Nina Karin Monsen - hvis du gidder

Jeg var veldig usikker på om jeg skulle gidde. Så kom jeg over en som sier det som er å si i denne saken. Les Underskuddsposten. Få også med deg at Lotte setter av tid til å glede seg litt. Bra det, i en ellers hektisk hverdag.

Andre saker om Nina Karin Monsen

Gå til forsiden

Hva er viktig for deg?

Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet ber deg lage din egen valgplaket med seks ord. Du kan gjøre det på nettstedet HvaErViktigForDeg.no


Jeg valgte:

Trygghet, bolig og verdighet for alle.

Gå til forsiden

Hvem er EU-motstanderne?

Gjesteskribent Anette Trettebergstuens kronikk på fredag, resulterte i et svært oppslag i Klassekampen, og hun er også sitert i hele 80 andre norske aviser. Vi følger opp med en reprise på kategorisering av norske EU-motstandere. (Så får vi se om selvironien på Nei-siden har økt noe siden forrige gang.)

Gå til forsiden

Gjesteskribent: Anette Trettebergstuen

EU, nasjonen og regjeringskonstellasjonen

I forrige uke var det valg til europaparlamentet. Vi stemte ikke. Denne uka kom det en meningsmåling som endelig viste at et flertall av oss, nesten 60 prosent, faktisk kunne tenke oss å stemme norske politikere inn i Europaparlamentet.

Av Anette Trettebergstuen (Ap), Stortingsrepresentant

For meg som EU-tilhenger var dette svært gledelig etter lang tid med nei-flertall på målingene. Men det er langt igjen før vi kan stemme på norske politikere i EU-valg. Noen vil nå sikkert mumle at jeg selv representerer en regjering som aktivt hindrer dette. Jeg kunne selvfølgelig ønske meg at hele trepartiregjeringen var for EU og hadde nedtegnet som en del av erklæringen at vi skulle prøve å oppnå flertall for ny EU-søknad disse fire årene. Da hadde Soria Moria etter min mening vært et enda fagrere eventyr.

Men slik er det ikke, med ett ja-parti og to nei-partier. Resultatet er at vi har en politisk plattform som sier at vi bygger vår utenrikspolitikk på at vi ikke er medlem i EU, men at vi vil føre en betydelig mer aktiv europapolitikk enn det den forrige regjeringen gjorde. Det siste er helt nødvendig i all den tid EU-medlemskap ikke er aktuelt. Konsekvensen av vårt nei til EU men ja til EØS i 94, ble et ja til store deler av virkningen av et EU-medlemskap, men nei til å delta i beslutningsprosessene. Det ligger et enormt paradoks i at vi som nasjon strever etter å koble oss tettest mulig opp til EUs beslutningsprosesser, når vi gjennom to folkeavstemninger har valgt å stille oss utenfor. Men det er helt nødvendig, og det mente også et enstemmig Storting ved behandlingen av Europameldingen i 2006.

Denne uken behandlet Stortinget stortingsmeldingen om hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk. Igjen berørte vi selvsagt EU-saken. I forbindelse med meldingen støttet alle partiene på Stortinget et forslag som ber regjeringen utrede EØS-avtalen og hvilke konsekvenser den har hatt for oss de 15 årene den har eksistert. Dette kan innebære startskuddet på en ny debatt om norsk tilknytningsform. Den debatten ønsker jeg velkommen.

Annerledeslandet?
Folket bør nemlig føle seg lurt: Mange ja-folk sa ja til EU i 94 fordi Norge skulle være med å forme det nye Europa. Den medbestemmelsen fikk vi ikke. Samtidig stemte mange nei-folk mot EU fordi de ville at Norge skulle være et EU-uavhengig annerledesland. Dette ble det heller ikke noe av. Norge er i dag EUs nærmeste utenforland. Ingen ikke-medlemmer er så tett integrert i EU-samarbeidet som vi er. Vi er til og med tettere integrert enn visse medlemsland. Men vi er utenfor maktmessig. Vi har ikke medbestemmelsesrett. Det gjelder på stadig flere områder og vi ser stadig flere bisarre eksempler på hva det fører til. For eksempel kan Sverige ha større sikkerhetspolitisk innflytelse enn det vi har. Sverige er som kjent ikke med i NATO, men Sverige er med i EU. For Norge er det omvendt. EUs samordning er en så betydelig maktfaktor at det EU bestemmer seg for er avgjørende innad i NATO. Utenforskapet får konsekvenser vi ikke kunne ane i 94.

Vi kunne heller ikke ane i 94 at EU skulle vokse seg så stort og innlemme en stadig større del av det geografiske Europa. Øst-utvidelsen var historisk og EU stopper forhåpentligvis ikke der. Jeg er en av dem som håper EU og Tyrkia får medlemskapsprosessen på fote igjen, og at landet, som har vært assosiert medlem siden 1962, og kandidatland siden 1999, etter hvert kan bli fullverdig medlem. Tyrkia ble NATO-medlem i 1952, og er således gjennom Atlanterhavspakten allerede definert som et land som hører hjemme i Europa. Tyrkia har også vært medlem av Europarådet siden 1949 og er altså også her definert som en del av det europeiske fellesskapet. Debatten om hvorvidt Tyrkia kan defineres som tilknyttet Europa er etter min mening allerede tatt. Selv om kun en liten andel av Tyrkias territorium er på europeisk kontinent er landet stadig mer kulturelt, økonomisk og politisk integrert og orientert mot Europa. Som brohode mellom øst og vest vil et evt tyrkisk medlemskap i EU signalisere for resten av den muslimske verden at Europa vil bygge bro. At EU åpnet for forhandlinger med Tyrkia er et eksempel på at EU nok en gang krysser gamle skillelinjer i Europa. Med Tyrkia vil EU samle det ortodokse, det romersk-katolske, det protestantiske og det muslimske Europa. Den britiske historikeren Timothy Ash beskrev dette veldig bra da han sa at «Å åpne for forhandlinger om medlemskap for Tyrkia er et større bidrag til krigen mot terrorisme enn den amerikansk-ledede okkupasjonen av Irak.» Derfor synes jeg det er trist at prosessen lenge har ligget på vent, etter manglende fortgang i reformarbeidet hos tyrkiske myndigheter, og manglende vilje hos europeiske statsledere. Det er derfor ekstra synd at valget til europaparlamentet i forrige uke endte med valgskred for ytterliggående utvidelsesfiendtlige partier. Sjansen for å fortsette utvidelsesprosessen ble ikke større med det.

Tyrkia blir medlem før Norge
Men ting kan vel tyde på at Tyrkia blir medlem før Norge klarer å karre seg inn. Det sier vel egentlig mest om min egen manglende optimisme i forhold til norsk EU-medlemskap. En manglende optimisme som er skapt av vedvarende frustrasjon over manglende engasjement og debatt om EU spørsmålet og Europas utvikling her hjemme.

Om ukens positive EU meningsmåling vil vare vet ingen. Jeg er tvilende, for det er nemlig ikke rart folket ikke går i demonstrasjonstog for EU-medlemskap, når vi politikere legger mer lokk på debatten enn vi skaper den. Regjeringsalternativene har sørget for å legge EU- spørsmålet dødt. Slik var det i forrige periode, slik er det nå, og slik vil det også være i neste periode, uavhengig av om det blir borgerlig eller rød grønn regjering. Verken Arbeiderpartiet eller Høyre vil få gjennomslag i regjeringsforhandlinger med sannsynlige koalisjonspartnere for å sette saken på agendaen. Verken Arbeiderpartiet eller Høyre vil engang tenke på å gjøre norsk EU-medlemskap til valgkampsak med dagens meningsmålinger, selv ikke om denne ukens måling holder seg.

Arbeiderpartiet har som tydelig premiss før vi vil starte en ny medlemskapsdebatt at foreligger en varig endring i opinionen, målt ved meningsmålinger over tid. Høyre har det samme. De andre partiene på Stortinget vil respektere folkets nei ut i det uendelige, selv også etter et eventuelt Ja-flertall har befestet seg i folket. Arbeiderpartiet og Høyre respekterer selvsagt folkets nei, faktisk så mye at vi vil vente på at folk ber oss melde dem inn i EU før vi vil ta ordet medlemskap opp til debatt en tredje gang.

Og her ligger problemet. Endringer i meningsmålinger som avgjørende premiss for medlemskapsdebatt. Folket oppgir at de egentlig ikke er så opptatt av EU-saken. De fleste forholder seg nokså lunkne til hele spørsmålet. Spør vi folk om hvorfor får vi ofte også til svar at jo, det diskuteres ikke, det er jo ikke aktuelt i den politiske debatten. Svaret nei på spørsmålet “ønsker du norsk EU-medlemskap,” kan like gjerne være et uttrykk for “dette anser jeg som uaktuelt akkurat nå”, som at “jeg er en bastant motstander.”

Høyre- og Ap-folk bør inngå en kontrakt
Så lenge vi som ja-partier støtter oss på meningsmålingene, og folket som utgjør statistikken ikke engasjerer seg i saken fordi den ikke er på agendaen hos oss politikerne i ja-partiene, ja så har vi en høna eller egget-situasjon som aldri vil endre seg. Politikerne venter på folket, og folket venter på politikerne. Ansvaret for å forsøke å bryte den onde spiralen har vi som er politikere fra ja- partiene. Vi får skylde oss selv, vi er nødt til å begynne å lede i EU-saken. Politikere forventes å skulle skape trendene, ikke bare følge de. Vil vi ha større engasjement om europasak og en aktuell EU-debatt, må vi forsøke å skape debatten og flertallet vi trenger. Ja-politikere fra Arbeiderpartiet og Høyre burde inngå en kontrakt der vi forplikter oss til å debattere EU-sak. Under begge debattene om norsk medlemskap, både i -72 og i -94, var det Arbeiderpartiet og Høyre som sammen med og i Europabevegelsen kjørte Ja-saken. Det vil etter min mening være uansvarlig av Arbeiderpartiet og Høyre som Ja-partier å gjøre noe annet ikke bare i neste EU-valgkamp når den kommer, men også i tida frem mot at en slik valgkamp er aktuell.

Derfor kunne jeg ønske at flere Arbeiderparti og Høyrepolitikere tok ansvar å diskutere EU-sak offentlig. At vi snakket mer om våre erfaringer med EØS-avtalen, og om alle de områdene EØS ikke regulerer men som vi skulle hatt innflytelse over. Om det at vi har valgt å være oss selv nok og sitter mette og fornøyde på sidelinja av Europa. At vi snakket mer om hvilket solidaritetprosjekt EU faktisk er. I dag tør vi ikke snake om noe av dette, i frykt for regjeringssamarbeidene. For oss politikere må det være et viktig mål å oppnå politisk kontroll på utviklingen og da må man være til stede på de arenaer der fremtiden skapes. Det naturlige nå er derfor å ta skrittet og bli et fullverdig medlem av EU, ikke bare i økonomisk, men også i politisk forstand. Men skal vi klare det må vi begynne å lede i spørsmålet og ikke sitte på gjerdet og vente på meningsmålingene.

Vi må begynne å tenke mer på nasjonen enn regjeringskonstellasjonen når det kommer til EU saken.


Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Lubna Jaffery Fjell, Tone Tellevik Dahl, Bjørn Tore Ødeården, Øyvind Langaas, Mari Aaby West, Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden

Stå opp for de modige

Denne bloggposten er tilegnet alle de som nå står opp for demokratiet i Teherans gater. Det er en fare for at opptil flere av dem havner på Amnestys lister over samvittighetsfanger. Hva passer da bedre enn å støtte Amnestys Iranaksjon og ellers se denne strålende reklamefilmen for Amnesty International:

Yehuda Bauer: "Thou shalt not be a perpetrator; thou shalt not be a victim; and thou shalt never, but never, be a bystander."

Vil du følge utviklingen i Iran, kan du følge med på twitteroppdateringene. (Du behøver ikke være registrert på twitter.)

Gå til forsiden

Si det med en hundrings

Kr. 100,-

Hjelpepleier Kristin Sæter oppfordrer folk til å gi 100 kroner til de rød-grønne partiene, som en motvekt til Frps titusenkronersrulling.

I helgen ble en svært dyr e-postaksjon avslørt, med to Frp-sympatisører som avsender. De ber Norges rikeste gi minst 10.000 kroner hver til Frp. Sæter oppfordrer nå alle vanlige folk til å svare med 100 kroner for å støtte en ny rød-grønn regjering.

Du kan gi 100 kroner til Arbeiderpartiet her

Vern om arbeidsrettighetene
Kristin Sæter tok initiativ til hundrekronersrullingen i en e-post til Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen, etter å ha lest om de rikes e-postaksjon i Dagens Næringsliv på lørdag.

- Som hjelpepleier og fagarbeider ønsker jeg å gi 100 kroner til Arbeiderpartiet. Vi vanlige arbeidstakere må sikre ny tillit til de partiene som virkelig kjemper for å verne om våre rettigheter og den norske velferdsmodellen.

Sæter understreker viktigheten av vanlige folk som henne aktivt støtter en ny rød-grønn regjering, og oppfordrer nå alle andre om å følge hennes eksempel.

Johansen støtter
- Jeg synes det er helt greit at Norges rikeste gir 10.000 kroner til Fremskrittspartiet, men det er viktig at velgerne får vite hvem som virkelig står bak pengestøtten før valgdagen 14. september, sier partisekretær Raymond Johansen.

Johansen legger til at e-postaksjonen nok en gang viser hvem som tjener på Fremskrittspartiets politikk.

- Arbeiderpartiet setter pris på Sæters initiativ, og oppfordrer alle som ønsker fortsatt rød-grønn regjering om å bidra etter evne.

Her kan du støtte Kristin Sæter og Arbeiderpartiet for en ny rød-grønn regjering.

Gå til forsiden

Hva har skjedd med akademia?

Når intellektuelle nek som Nina Karin Monsen og Hanne N. Herland løper rundt i samfunnet og faktisk er i besittelse av universitetsutdannelse, må en ikke da begynne å spørre om eksamenssystemene er gode nok? Klarer vi å skille ut dem som har oppholdt seg ved universitetene i årevis, uten å tilegne seg hverken dannelse eller nevneverdig innsikt? Her er det åpenbart rom for forbedringer. (Nå er det jo ikke spesielt dannet av meg å påpeke andres mangel på dannelse, men her har de jo selv brettet det ut for hele verden og frivillig stått frem.)

Når Herland sier "Jeg overfalles av takknemlige meldinger fra menn. Det er tydelig at jeg har rørt ved et underkommunisert kompleks i den mannlige delen av befolkningen." Så tenker jeg først at ja, ja. Det er jo ikke helt uvanlig at folk med marginaliserte standpunkter påberoper seg stor støtte. Samtidig er det jo ikke helt utenkelig at enkelte av tredje- og fjerdesortering norske menn kan ha henvendt seg til henne på denne måten.

I følge Adressa har hun uttalt: "Jeg forstår godt at norske menn heller vil ha russiske og thailandske koner. De liker i det minste sex og er gode til å lage mat, sier Herland foran den lydhøre, overveiende kristne forsamlingen." Her er det jo bare å begynne å telle fordommer og vrangforestillinger. I løpet av én setning fremfører hun fordommer mot russiske kvinner, thailandske kvinner, norske kvinner - og norske menn. Slå den!

Se også ToreO. Han har utdypet dette.

Gå til forsiden

Nye israelske provokasjoner

Benjamin Netanyahu ønsker å fremstå som en fredens mann. I et forsøk på å demonstrere sin fredsvilje har han derfor sagt at han ikke lenger er motstander av en palestinsk stat. Han sørger i stedet for å legge inn forbehold som gjør at denne "staten" vil bli en permanent "konsentrasjonsleir." Han tilbyr palestinerne (det vil si noen av dem, de Israel fremdeles ikke har klart å fordrive) å bo i et lydrike under Israel. En ren provokasjon, som ikke gir grunnlag for noen optimisme.TV2s mann på stedet har beskrevet det godt. Les bloggen til Fredrik Græsvik.

Foto: Statsminister og øverste leder for okkupasjonsmakten Israel, Benjamin Netanyahu (Wikipedia)

Gå til forsiden

Gjesteskribent: Lubna Jaffery Fjell

Seierherren

For en uke siden ble en av de store kjempene, også omtalt som den siste seierherren, Haakon Lie bisatt. Haakon Lies betydning for den velferdsstaten vi lever i er ubestridt. Han var opptatt av de som satt ”nederst ved bordet” og kjempet hele livet sitt for frihet, likhet og solidaritet.

Av Lubna Jaffery Fjell, sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet og politisk rådgiver i Helse- og omsorgsdepartementet

Jeg har en liten beskjeden blogg som heter ”I min fars fotspor.” Denne bloggen handler om små historier om min far og hvordan det har formet meg til å bli sosialdemokrat. Nå som jeg får blogge med de ”store gutta” tenkte jeg å dele noen av tankene bak min blogg.

For en uke siden ble en av de store kjempene, også omtalt som den siste seierherren, Haakon Lie bisatt. Haakon Lies betydning for den velferdsstaten vi lever i er ubestridt. Han var opptatt av de som satt ”nederst ved bordet” - og kjempet hele livet sitt for frihet, likhet og solidaritet. Haakon Lie ble født i 1905 i Kristiania. Han ble født og vokste opp i et samfunn langt fra den verden vi kjenner. Norge var et fattig land. Barnedødeligheten var stor og mødre døde i barsel. Utdanning var forbeholdt de privilegerte og Norge var et samfunn med klasseskiller. Den jobben Haakon Lie og de andre arbeiderkjempene gjorde for oss vil jeg som sosialdemokrat være evig takknemlig.

Når jeg funderer over hvorfor jeg ble sosialdemokrat og hvorfor jeg er politisk aktiv i Arbeiderpartiet så går tankene mine til en annen kjempe og en annen seierherre.

Min far
I 1943, 38 år etter Lie, på en helt annen side av verden, ble min far født. Han ble født inn i enorm fattigdom i Punjab i Britisk India. Han var en av 12 barn, og da han var 4 år ble han flyktning. Han vandret sammen med millioner av andre over fra grensen fra det som var blitt India til det som er i dag Pakistan. Min far fortalte meg at han husker at de gikk og gikk og at han ble løftet på armen av sin eldste søster. Da han ble eldre fikk han vite at de hadde gått i tre dager fra en liten landsby i Punjab i India til Gujrawala i Pakistan.

Faren min var heldig. Familien hans klarte å skape seg et nytt liv i sitt nye fedreland, og han fikk mer utdannelse enn mange av sine søsken. Han var en eventyrer. Som ung mann tok han sjansen på å skape seg et nytt liv langt vekk. Reisen hans var ikke bare en fysisk reise det var også en enorm klassereise. Han kom til Oslo og bodde på Majorstua skole. Han var en av de første arbeidsinnvandrerne. Selvsagt kom han hit for å skape seg en bedre tilværelse, fri fra fattigdom. Han kom til et samfunn som gav han frihet. Ikke bare frihet fra krig slik man kanskje umiddelbart tenker.

Høyresiden i norsk politikk ironiserer over AP og likhetstankegangen. De har misforstått noe elementært. Like muligheter skaper frihet. Ikke tvangstrøye og enfold.

Min far, arbeidsinnvandreren jobbet og gikk på skole. Med tid og stunder flyttet han til Bergen. Han fikk to barn som gikk på offentlig skole. Vi fikk en barndom han kunne bare drømme om. Vi deltok på kommunale fritidsaktiviteter, dans, fotball og svømming. Jeg tilbrakte store deler av barndommen min i bokbussen. Familien min hadde ikke bøker hjemme, de hadde nemlig ikke råd. Derfor var bokbussen et fint sted. Jeg lånte posevis og leste med stor lyst. Det offentlige var sterkt tilstede i min oppvekst og gjorde meg til et likeverdig medlem av det norske samfunn. Det gav min far frihet til å ta valg som gjorde at han og hans barn kunne ta den store klassereisen.

Høyresidens misforståtte frihet
Høyresidens løsninger vil aldri ta vare på de som sitter nederst ved bordet. Den litt ”kleine” FrP-sangen uttrykker det så greit ”at hver og en er sin egen lykkes smed”. Jeg vil ikke leve i et slikt samfunn, som skaper grunnleggende usikkert og ufrihet for mennesker.

Som eneste politiske motstander sendte FrP krans til Haakon Lie sin minnestund. Jeg synes det var en fin gest. Men med all respekt og melde: FrP vet neppe hva det vil si å være en seierherre. Deres ideologi har alltid stått som den rake motsetning til det Haakon Lie stod for. Lie skapte enorme muligheter for etterkrigsgenerasjonen. Ikke bare var han en seierherre selv, men han skapte nye seierherrer. Faren min er min seierherre. Født fattig og med få muligheter. Han tok i bruk friheten som sosialdemokratiet gir. Han skapte seg en ny tilværelse, og et trygt og godt samfunn for sine barn. Jeg vil alltid huske; ”den gang da far min løftet fanen i tro og tross.”

Lubna er også på twitter.


Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Tone Tellevik Dahl, Bjørn Tore Ødeården, Øyvind Langaas, Mari Aaby West, Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden

Gamle krigsfilmer

Man har hatt gleden av å se gjennom et drøss med gamle krigsfilmer i det siste. Jeg vil varmt anbefale disse to fra 1960-tallet: "The Longest Day" fra 1962 og "Battle of Britain" fra 1969.

Førstnevnte omhandler 6. juni 1944. D-dagen. En ufattelig stjernespekket rolleliste. En dokumentarisk spillefilm, som blant annet hever seg ved at tyskerne er tyske tyskere som snakker tysk og franskmennene er franske franskmenn som snakker fransk osv. Filmen samler de beste skuespillerne fra Frankrike, Tyskland, Storbritannia og USA - anno 1962. Bare av den grunn bør du velge å se den.

Den andre filmen handler om - slik tittelen sier - slaget om Storbrittania - kampen om luftherredømmet over de britiske øyer i 1940. Den inneholder noen flysener som du aldri vil se maken til i en annen film. Med mindre de da har rappet bildene herfra. Det skal du ikke se bort fra at har forekommet. Da de laget "Battle of Britain" samlet de sammen det som var henslengte gamle flyvrak. Pusset dem opp, og håpet at de ville henge sammen. To av flyene hadde stått oppstilt på en flyplass med betong i dekkene! Det som i dag ville vært dataanimert, blir her flydd på ordentlig - og ikke bare det: Noen av pilotene hadde faktisk vært med i de kamphandlingene filmen handler om. Battle of Britain inneholder noe klissete romantikk som du må lide deg gjennom - men det ødelegger ikke totalinntrykket av en storslått film.

Det er ikke mangel på gamle krigsfilmer du godt kan droppe. Disse to må du derimot se. Fenomenal fotografering. De er rett og slett pensum. Se trailerne under.

Trailer: The Longest Day

Trailer: Battle of Britain

Gå til forsiden

Arrestér George W. Bush

Endelig! Jan Egeland og Mariano Aguirre sier det. Amnesty International, Helsingforskomiteen støtter det. Professor Janne Haaland Matlary og utenriksminister Jonas Gahr Støre støtter det. Det samme gjør medlem av FNs torturkomité Nora Sveaas: George W. Bush og hans administrasjon må settes under etterforskning, for tortur og andre overgrep som er gjort i krigen mot terror. På høy tid!

Gå til forsiden

Historiske øyeblikk: 7. juni

7. juni er ikke en hvilken som helst dato i norsk politisk historie. Her er fem viktige begivenheter som har inntruffet på denne dato.

1 Nederlag
7. juni 1895 vedtok Stortinget å legge til side saken om egne norske konsulater, etter at svenskene satte hardt mot hardt. De neste ti årene ble brukt til en solid opprustning av det norske forsvaret, slik at landet ikke skulle kunne overkjøres av svenskene. Det er interessante innkjøp som blir gjort i denne tiden. Kanonbåtene "Eidsvold" og "Norge" ble kjøpt inn. De ble bygget i England. De kom ikke til noen praktisk anvendelse før 9. april 1940, og ble ingen suksess. Kanonene på Oscarsborg skulle også komme til anvendelse denne dagen. De var innkjøpt i den samme perioden. Ikke fra England men fra Tyskland. De ble en gigantisk suksess.

2 Seier
7. juni 1905 har vi vel alle med oss i hukomelsen fra skolen. Dagen da Stortinget - etter ti års opprustning - i en bisetning erklærte at unionen med Sverige var oppløst.

3 Seier
7. juni 1910 beslutter Stortinget å innføre allmenn stemmerett for kvinner, ved lokalvalg i Norge. Dette mot Høires stemmer.

4 Nederlag
7. juni 1940 reiste Kongen og Regjeringen til eksil i England, da de forlot Tromsø med den engelske krysseren Devonshire.

5 Seier
7. juni 1945 kom Kong Haakon VII tilbake til honnørbrygga i Oslo.

En merkedag verdt å huske!

Til forsiden

Haakon Lie bisettes

En kjempe har gått bort.

I dag klokken 13, bisettes Haakon Lie fra storsalen i Oslo Arbeidersamfunn - partilaget han var medlem av i nesten 87 år.

I kondolanseprotokollen som ligger hos Arbeiderpartiet har jeg blant annet skrevet dette:

"Du var den siste store av de aller største, fra den aller største storhetstiden. Oslo Arbeidersamfunn takker deg for din innsats for partiet gjennom 87 år."

I januar i år skrev jeg om Haakon Lies siste bok, og på hans 103-årsdag i fjor skrev jeg en liten sak om et intervju jeg hadde gjort hjemme hos ham.

Se også Dagbladet, VG, Aftenposten og NRK.
Foto: Haakon Lie ved siden av bysten av seg selv. (ARBARK)

Hver fredag har Sosialdemokratiet.no en gjesteskribent. Dette utgår i dag, på grunn av Haakon Lies bisettelse.

Gå til forsiden

Voksenopplæring for Siv Jensen

Siv Jensen har luftet noen løse tanker om likelønn i det siste. I dag gir Oslo Arbeiderpartis kvinnelige stortingskandidater Siv Jensen et helt nødvendig innføringskurs i likestillingspolitikk.

- Gratulerer med overstått 40-årsdag, Siv. Siden du ble født har målrettede og systematiske politiske virkemidler skapt et samfunn som sikrer kvinner rettigheter og deltakelse. I fjor ble Norge kåret til verdens mest likestilte land. Tror du dette er tilfeldig?

Det er Marit Nybakk, Marianne Marthinsen, Hadia Tajik, Karin Yrvin og Lotte Grepp Knutsen som spør. Les hele Siv Jensens pensum i Dagsavisen.

Gå til forsiden