Historiske øyeblikk: Månelandingen (1969)

Den 25. mai var det 48 år siden John F. Kennedy holdt sin tale til den amerikanske kongressen, der han lanserte USAs ambisjon om "innen utløpet av 60-årene - sende en mann til månen og bringe ham trygt tilbake."

Samtidig er det bare noen få uker til vi skal feire 40-årsjubileet for månelandingen, 21. juli 1969 (norsk tid.)

Månelandingsprosjektet må beskrives som et av historiens mest ambisiøse politiske og teknologiske prosjekter. Om ikke det aller mest ambisiøse. Tidsrammen på mindre enn ni år understreker også det.

Jeg skal ikke beskrive hele prosjektet her. Det står mye om det svært mange steder. Du kan se videoklippet under og ellers følge lenkene i denne teksten for mer informasjon. Da vil du bli guidet videre til mer enn nok informasjon. Se også Knut Jørgens univers, han skriver mye om hva som skjer innen romforskningen i dag.

Klipp fra Kennedys tale i 1961 og månelandingen i 1969


PS: Det er kanskje lettere å bli imponert av dette prosjektet hvis du ser på et eksempel på den teknologien man hadde til rådighet på den tiden.

Foto: Michael Collins, Buzz Aldrin og Neil Armstrong går ombord i Apollo 11 (NASA)

Gå til forsiden

Gjesteskribent: Tone Tellevik Dahl

Hvordan bygge by?

Aristoteles sier i ”Politikken” at ”en levende by er sammensatt av ulike typer mennesker.” Motsetninger er et uttrykk for mangfold, for bevegelse og endringskraft.

Av Tone Tellevik Dahl, (Ap) bystyrerepresentant i Oslo

Det er altså en egenverdi i det å være et mangfold. Arbeiderpartiet er enig med Aristoteles’ bybilde. Variasjon i leilighetsstørrelser, småbutikker og kjeder, skoler og containerterminaler er nødvendige ingredienser for en velfungerende by. Denne blandingen tiltrekker seg ulike mennesker og blir også et trygghetselement ved at man sikrer tilstedeværelse av mennesker gjennom store deler av døgnet. Byutvikling er kanskje ikke det heteste politikkområdet å diskutere, men for å skape det samfunn vi ønsker kan man ikke overlate utviklingen av byer og tettsteder til markedet alene. Det trengs offentlig planlegging og regulering.

24-timersbyen
I Bjørvika er visjonen 24-timersbyen. Her vil vi finne næring, boliger, forretninger, restauranter og store promenadearealer. Selv om ryktene sier at byrådet ønsker å gå bort fra å bygge skole på Sørenga, så er det en forutsetning for den massive boligbyggingen som planlegges. Operaen skulle være motoren i Bjørvika. Det har den blitt. Så kraftig ble motoren at byrådet nå vil ha alt som er stort og flott som dens naboer. AP mener det er riktig å bruke kulturbygg som motorer i byutvikling, men mangfoldet i byen innskrenkes hvis alle lokomotivene plasseres i samme kvartal. En levende by skapes ved at viktige publikumsmagneter spres i ulike deler av byen. At Tøyen får ”Ida” som attraksjon kan ikke veie opp for tapet av et nytt og større Munch-museum i området.

Riv mer, bevar bedre
Oslo har mål om 80.000 nye boliger i løpet av 15 år. For å klare det må vi i større grad tørre å utnytte de arealene som finnes på tak og tomter som ligger brakk. Alt for få tør bygge på smale tomtestriper. Alt for få ser på tak som en mulig arena for byliv. Om ikke de private tør, så bør i hvert fall kommunen tørre gå foran og tenke utradisjonelt. Det er det utradisjonelle som er med å utvikle mangfoldet.

AP mener det er nødvendig å gå mer kritisk til verk hva gjelder bevaringsverdiene i Oslo. Slagordet ”rive mer, bevar bedre” får kanskje noen til å skjelve, men det er vår politikk. Oslo savner en bevaringsplan som tar for seg hvilke arkitektoniske kvaliteter som må tas vare på, og en vurdering av hvor mange bygg som trengs for å sikre dette. Da kan mer rives, nytt bygges og dermed gi muliggjøre fortetting i indre by. Samtidig vil ny plan- og bygningslov sikre bedre bevaring av de bygg som skal være spor av sin tid.

Store institusjoner som beslaglegger sentrale tomter i den tette byen må også bli gjenstand for flyttediskusjon. Vi har allerede flyttet Riksen fra Pilestredet til Gaustad. Ap mener neste store institusjon som bør flyttes til fordel for byutvikling er langtidssoningen på Botsen. Denne type grep blir viktige for å gi plass til flere boliger, flere åpne plasser, skoler, barnehager og sosiale institusjoner.

En bolig for alle
For å sikre en levende by er vi avhengig av at det bygges ulike boliger. Det holder ikke å kun bygge to rom og kjøkken. Heldigvis finnes det utbyggere som har innsett at folk vil bo på ulike måter. Noen vil faktisk bo i kollektiv, generasjonsleiligheter eller familieleiligheter. Kommunen bør i større grad bidra til et mangfold i boligmassen gjennom sin reguleringsmakt, og særlig i de prosjektene de selv deltar i som tomteeier. I de oppgangstidene vi har bak oss har kommunen vært like ivrig som de private på å få presset mest mulig penger ut av sine tomter og dermed akseptert små og lite varierte boliger, med trange bakgårder med lite lys og luft. Arbeiderpartiet mener dette må snu. Vi mener kommunen bør være vaktbikkje ikke bare i forhold til boligkvalitet, men også til boligvariasjon.

Ikke glem arkitekturen
”Overalt utgjør de fysiske omgivelser rammene for våre liv. Når arkitekturen er planlagt, utformet på beste vis i bygninger, bebyggelse, byer, hager, parker, landskap og infrastruktur, kan den gi oss alle mulighet til utfoldelse, deltakelse og nytelse.” Slik innleder Danmark sin nasjonale arkitekturpolitikk. Ap er enig i disse rammebetingelsene. Hvordan man bygger er med å definere hvilken livskvalitet innbyggerne får.

Derfor er det viktig at Oslo får en arkitekturpolitikk som er ambisiøs på egne vegne og vi må gjerne se til København. Det holder ikke bare med signalbygg som Munch og Deichmann , uten at man stiller arkitektoniske krav til alt det andre kommunen og private bygger. Vil f.eks nåtidens barnehager eller skoler kunne vinne arkitekturpriser? Det er tvilsomt. Så må vi stille strengere arkitektoniske krav til de private. Tar byrådet den ballen? Tør kommunen oppfordre til mer innovativ byggekunst? Vil vi f. eks kunne bygge passivhus med dagens småhusplan? Når kommer det første kommunale energinøytrale bygget? Vil møteplassene og byggene fungere godt sammen?

Oslo er en mangfoldig by som stadig vokser. Skal vi kunne videreutvikle den endringskraft som motsetningene gis oss må kommunen ta i bruk den makt den har til å skape en fremtidsrettet by, med variasjoner og ulike tilbud som vi som elsker Oslo trenger og ønsker.



Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Bjørn Tore Ødeården, Øyvind Langaas, Mari Aaby West, Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden

Valgresultatet 2009

I dag er det 109 dager igjen til Stortingsvalget. Jeg benytter denne strålende anledningen til å spå utfallet av valget. Jeg har faktisk rukket å være med på en del valgkamper etter hvert. I år har jeg en meget god magefølelse på vegne av mitt eget parti. Jeg har ikke kjent tilsvarende gode viberasjoner siden sommeren 1993, og da fikk Arbeiderpartiet 36,9 prosent. Jeg tipper at denne gangen vil Arbeiderpartiet gjøre sitt beste valg siden 40.8 prosent i 1985.

Mitt kvalifiserte tips ser derfor slik ut, 102 dager før valget:

Ap 37% - SV 7% - Sp 6% - Venstre 6% - KrF 7% - Høyre 13% - FrP 21% - andre 3%

Gå til forsiden

EuroHomoGlamPop

Jeg ser at kringkastingssjefen har bestemt seg for hvor Eurovisjonen skal avholde EuroHomoGlamPop neste år, og at beslutningen er Oslo/Bærum.

Lurer nå på hva de tenker om det, de som skal komme opp med de ekstraordinære midlene. Det er jo ingen politisk gevinst ved å legge dette arrangementet til Oslo. Jeg har tippet at Kristiansand, Fredrikstad, Trondheim eller Tromsø skulle få dette, men når ordfører Rita Ottervik sier at Trondheim ikke har kapasitet for et slikt arrangement, så er vel løpet kjørt. Hvis dette er riktig så er det også vanskelig å se hvilken brakke i Tromsø som eventuelt skulle huse et slikt arrangement.

Et spørsmål: Hvis disse byene ikke har kapasitet til et slikt én dags kitcharrangement - hva er det de da har bråket så mye om et 17 ganger så stort Vinter-OL for?

Gå til forsiden

Haakon Lie 1905-2009

Haakon Lie var medlem av samme partilag som meg - Oslo Arbeidersamfunn, inntil han gikk bort klokken 16 i ettermiddag. Oslo Arbeidersamfunns ansatte sekretær skal ha vært den siste som snakket med ham i 12-tiden i dag. Vi senker vår fane i den aller dypeste respekt for Haakon Lie, som har vært medlem i Oslo Arbeidersamfunn i hele 87 år.

Haakon Lie var 30 år da Johan Nygaardsvold dannet regjering i 1935. Da Einar Gerhardsen gikk av som statsminister i 1965 hadde Haakon vært med på alt. Han var således den siste av de aller største fra den tiden da Arbeiderpartiet regjerte Norge mer eller mindre sammenhengende i 30 år. Den siste av de som helt utvilsomt var folka som endret Norge fra et fattigsamfunn til et velferdssamfunn.

Jeg viser i denne anledning til hva jeg skrev i fjor, i forbindelse med hans 103-årsdag.

Gå til forsiden

Landsmøtet i Sirkus FrP

Siv Jensen prater faktisk så mye rett frem bullshit og har gjort det så lenge at journalistene ikke lenger gidder å ta tak i alt tøvet. Å skulle arrestere FrP for alt tøv de kommer med er jo en kamp mot vindmøller. Her er likevel et eksempel fra partileder Siv Jensen umiddelbart etter at landsmøtet i FrP var overstått:

"Det vi fortone seg som litt udemokratisk hvis Stoltenberg ikke går av dersom det rødgrønne flertallet ryker, og velgerne har sagt at de vil ha en annen politikk."

Demokrati er som regel ikke mer komplisert enn at det er flertallet som bestemmer. Det som synes klart allerede nå, er at det ikke vil være noe flertall hverken i folket eller på Stortinget som ønsker Siv Jensen som statsminister. Sannsynligvis vil det også være flertall for en hvilken som helst annen partileder, dersom FrP og Siv Jensen skulle være det eneste alternativet. Da ville det ikke være litt udemokratisk om hun likevel skulle bli det. Det ville være fullstendig udemokratisk og selvsagt helt uakseptabelt! Det kommer følgelig ikke til å skje.

Gå til forsiden

Gjesteskribent: Bjørn Tore Ødegården

Norge - et fristed for Talibanforbrytere?

Allmennhetens tillit til myndighetenes flyktninge- og asylpolitikk er helt avgjørende for en vellykket integreringspolitikk og et velfungerende flerkulturelt samfunn. Derfor er det dramatisk når denne viktige tilliten utfordres av saker som den siste ukens historier om asylanter med tilknytning til Taliban i Afghanistan.

Av Bjørn Tore Ødegården, leder i Buskerud Arbeiderparti

VG og NRK har fortalt nye kapitler i den utrolige historien om den tidligere visehelseministeren i Talibanregimet som for tiden bor i Drammen. Mannen skal for en del år tilbake ha fått både økonomisk hjelp og hjelp til å få familien sin til Norge mot å gi Politiets overvåkingstjeneste (POT) og andre lands sikkerhetstjenester opplysninger til bruk i ”kampen mot terror”.

Var justisminister Odd Einar Dørum (V) klar over dette? Nå mener Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) i følge NRK at den tidligere Taliban-toppen skal ha drevet «opplæring av muslimske ungdommer her i landet som PST mener har planlagt terroraksjoner.» Historien om talibanministeren i Drammen har også andre triste og til dels oppsiktsvekkende sider som jeg skal la ligge i denne sammenhengen.

Aftenposten har fortalt historien om en ”selverklært Taliban torturist» som skal ha fått innvilget asyl av Utlendingenemda (UNE) etter at Utlendingsdirektoratet (UDI) hadde besluttet at mannen skulle sendes tilbake til Kabul.

Beskytter vi krigsforbrytere?
Spørsmålet mange med rette stiller seg etter å ha lest disse sakene er selvfølgelig: Er det virkelig mulig at Norge tar i mot og beskytter krigsforbrytere og angivelige terrorister med Talibantilknytning? Samtidig som vi sender våre unge soldater på risikofylte oppdrag i ISAF styrken i Afghanistan for å beskytte befolkningen og lokale myndigheter mot Taliban og al-Qaida? Og dersom dette faktisk skjer, er det i tråd med offisiell norsk politikk?

Til det siste spørsmålet er svaret klart nei. Regjeringens asyl og flyktningepolitikk bygger på de internasjonale rettsprinsipper som er uttrykt gjennom menneskerettighetserklæringen og flyktningkonvensjonen. Og Arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen slo onsdag klart fast at folk som har begått krigsforbrytelser er ekskludert fra å få asyl i Norge.

Likevel er det slik at i tilfeller der der asylsøkerne står i fare for å få dødsstraff for sine gjerninger hvis de blir returnert står myndighetene i fare for å bli sittende med nye «Mulla Krekarer». Det vil si utviste asylsøkere som ikke er returnerbare. Dette er et åpenbart problem som i ytterste konsekvens kan føre til at forbrytere får opphold i Norge og unnslipper straff for sine ugjerninger. Det er en svært dårlig løsning. Norge burde vurdere å innføre en form for forvaring av slike asylanter. Samtdig bør det arbeides videre med å få etablert en internasjonal straffedomstol for krigsforbrytere.

Det første spørsmålet vil bli besvart først når Arbeids- og inkluderingsministeren mottar svar fra UDI som har fått i oppdrag å redegjøre nærmere for saken. Viser det seg at opplysningene stemmer står vi etter min mening ovenfor en skandale. For da er enten er regelverket brutt, eller så er regelverket for dårlig. Spørsmålet da blir hvem har ansvaret for det som har skjedd?

Uansett årsak og ansvarssammenheng mener jeg i likhet med regjeringen at det nå er på sin plass å vurdere UNE sin funksjon som klageorgan i asylsaker.

Gangen i en asylsak er omstendig og tidkrevende. Likevel er det grunn til å stille spørsmål ved om dagens organisering sikrer en god nok prosess. Regjeringen har derfor nedsatt et utvalg som skal se på hvordan klagesaksbehandlingen i utlendignsforvaltningen bør organiseres og hvordan sentrale hensyn som muligheten for politisk styring, rettssikkerhet, rask og effektiv saksbehandling og legitimitet skal ivaretas på en best mulig måte. Utvalget skal i følge mandatet ha sluttført sitt arbeid innen 1. november 2010. Jeg mener at de sakene som nå er kommet på bordet reiser spørsmål om dette arbeidet bør forseres.

Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Øyvind Langaas, Mari Aaby West, Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden

6,5 mrd mer til kommunene

Det er kommunene som produserer velferden. Se denne videoen:

Gå til forsiden

Politisk LOCKOUT

I dag stenger en del (slett ikke alle) private barnehager klokken 12. Det hele kalles for en politisk streik mot regjeringen fordi kommunene skal overta ansvaret for finansieringen av barnehagene. Dette ble vedtatt for årevis siden i forbindelse med det store barnehageforliket i Stortinget. Men er dette egentlig en streik?

"Streiken" omhandler også at den frie etableringsretten for barnehager forsvinner. At den frie etableringsretten inndras når vi får full barnehagedekning er jo logisk. Kommunene vil jo ellers måtte legge ned sine egne tilbud etter hvert som eventuell overetablering finner sted. Den frie etableringsretten har vi hatt fordi det var fornuftig i all den tid vi har manglet barnehageplasser. Denne endringen vil selvsagt ikke ramme allerede eksisterende private barnehager.

Det er likevel misbruken av begrepet politisk streik som blir særlig tåpelig her. Denne politisk aksjonen er organisert av arbeidsgiverne. Det er følgelig snakk om en politisk lockout.

Oppdatert: Da jeg hentet datteren min i en privat barnehage klokken 12 i dag, hadde Høyre en støtteaksjon på utsiden. Det partiet har jo ikke akkurat noen særlige tradisjoner for å støtte politiske streiker, men derimot mer enn 100 års tradisjon for å støtte private arbeidsgiveres lockoutaksjoner.

Gå til forsiden

Skal Taliban vinne i Afghanistan?

Dagens leder i Klassekampen mer enn indikerer at avisen og dens redaktør Bjørgulv Braanen ønsker at Taliban skal vinne i Afghanistan.

"Det er umulig å regne med at befolkningen i Norge skal støtte deltakelse i det amerikanske felttoget i Afghanistan på samme måte som hvis landet var under angrep fra en okkupant. Skal støtten og tilliten til den norske forsvarsmakten gjenreises, ikke minst av hensyn til soldatene og deres familier, må derfor Forsvarets oppgave igjen bli å forsvare landet."

Klassekampen skal ikke beskyldes for å mene at Taliban representerer noe positivt. Det er likevel tydelig at avisen mener det tross alt er bedre at Taliban vinner - enn at de internasjonale styrkene under AMERIKANSK LEDELSE gjør det.

Det er egentlig greit når helt marginale politiske krefter stikker hodet frem og selv forklarer hvorfor de er og må være nettopp det. Marginale.

Gå til forsiden

Gjesteskribent: Øyvind Langaas

Om framvekst av hat

7. mai var det 64 år siden Tyskland kapitulerte i Europa. Det var den absolutte undergangen for Hitlers forsøk på å bygge landet og omegn etter en nasjonalsosialistisk samfunnsmodell.

Av Øyvind Langaas, styremedlem i Hellerud Arbeiderpartilag

Fremdeles i dag eksisterer likevel nynazistiske elementer i landet som ved en total økonomisk kollaps i denne vellykkede velferdsstaten kan vokse frem til en folkebevegelse blant ungdom.10. mai 1994 ble Nelson Mandela innsatt som Sør-Afrikas første svarte president, etter årelangt apartheidstyre og en århundrelang historie skrevet på europeernes premisser. Men mange ”rike” hvite som i ettertid har blitt arbeidsledige og mistet eiendom støtter fremdeles klare rasistiske og nynazistiske grupperinger som ønsker å ta landet tilbake. Ikke minst fordi det er ekstrem fattigdom i Sørafrikansk format, en voldsom kriminalitetsrate og voldskultur blant svarte landsmenn og innvandrere fra andre afrikanske land. Dette gir argumenter om at ANC ikke kan styre og at svarte afrikanere er mindreverdige mennesker.

HOPE not hate
16. og 17. mai 2009 vil det settes i gang en stor kampanje kalt ”HOPE not hate” i England. Dette står å lese i mainummeret 2009 av Searchlight, et britisk antifascistisk tidsskrift, hvor blant annet disse dagers store salgssuksess Stig Larsson har jobbet som freelancer. Det refereres til kampanjens plan for å motarbeide nynazistiske og andre hatgruppers framvekst i store engelske byer. Dette skal gjøres gjennom gratis utdeling av skriftlig informasjon i folks postkasser. Finanskrisen som rammer unge engelske arbeidere og arbeidsledige øker hat og voldsideologi slik det har gjort før. Gjennom helga der vi feirer vår nasjonaldag vil frivillige for ”HOPE not hate campain” trolig klare å nå 160,000 postkasser i byen Manchester. Liknende skal skje i byer som Oldham, Blackburn og Liverpool.

Storbritannia er ikke langt unna Norge, men har en ganske annen historie. Blant annet nedkjempet aldri britene de høyreekstreme elementene internt i landet etter krigen, slik det skjedde her til lands. Man hadde nok med å ha vunnet en storkrig. I Sverige hadde man heller intet oppgjør, mer på grunn av landets manglende deltakelse i krigen. Fremdeles står nynazismen sterkt også der. Det vil neppe i Norge være et grunnlag for framvekst av slike grupper i stor stil i dag. Til det er nazisme, institusjonell rasisme og fascismetanker altfor fjerne. Norge framstår som et snilt land med en historie som undertrykket fjern provins av Europa gjennom 500 + 5 år, og dermed har det norske folk et godt pedagogisk grunnlag å formidle våre barn og unge. Det norske demokratiet er solid.

Men hva om det skulle skje i framtiden?
Dette kan virke som krisemaksimering og total pessimisme fra min side, men har vi ikke trender i tiden som er småbrune i kantene? Finnes det ikke nordmenn som i sin lettvinthet omtaler jøder som uønskede elementer med bakgrunn i Israels mangel på vettug politikk i eget land? Manglende kunnskap om fortidens synder blant voksne unge som aldri frivillig har snakket med et menneske av annen nasjonalitet og med annen hudfarge går omkring oss der lærere, politikere, foreldre og media til en viss grad har sviktet sin informasjonsplikt. Vi skal ikke glemme. La oss ikke stivne inn i likegyldigheten som rammer oss der materialismen og useriøst mediasirkus råder. Skolen og mediene har et stort ansvar framover for at ikke våre holdninger skal endre seg i unorske retninger. Norske politikere må klargjøre hva de egentlig mener, ikke være unyanserte, kunnskapsløse og generaliserende. Debattene om islam og homofili har vist oss at det finnes grunnlag for misforståelser og manglende hensyn til andres fullt ut akseptable verdier.

Vi kan følge Obamas ord om et land for alle, og inderlig håpe at hans holdninger vil holde presidentperioden ut. Norge har nok av politikere som kan skille klinten fra hveten i opphetede debatter om innvandring og islamisme. Bare de våger og gjør det på en skikkelig måte.

La oss håpe at årets valgkamp vil bære den demokratiske og humanistiske grundigheten som vårt land er bygget på. Videre godt valgår 2009.



Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Mari Aaby West, Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden

To foreldre

Etter dagens lovverk kan domstolene bare avgjøre at barnet skal bo fast hos én av foreldrene. Det er ikke mulig å idømme delt bosted, det kan bare avtales mellom foreldrene. Nå vil det kunne bli delt bosted også i tilfeller hvor en av foreldrene ikke ønsker dette. Dette som konsekvens av et vedtak vi gjorde på Arbeiderpartiets landsmøte. Det er VG og Dagsavisen som skriver dette i dag.

Dette er utvilsomt en viktig og riktig endring for barn i en del saker. Det gjenstår å se hvilke praktiske konsekvenser dette vil få over tid, men prinsippet er viktig nok.

Se også foreningen 2 foreldre
Foto: Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt (Scanpix)

Gå til forsiden

Jens Stoltenberg følges av 10.000

Profilen @JensStoltenberg passerer straks 10.000 "followers" på tvitter. Samtidig er han oppe i 27.500 fans på facebook. Han er med andre ord i en klasse for seg. Han bruker også disse sosiale mediene godt, og spammer ikke ut meldinger om uvesentligheter.

Besøk gjerne også min profil på twitter.

Gå til forsiden

LO-kongressen DIREKTE

LOs 32. ordinære kongress varer fra i dag 11. mai til fredag 15. mai. Fra klokken 11.00 i dag, og under hele kongressen kan du følge den DIREKTE her på Sosialdemokratiet.no

Du kan også følge kongressen på twitter (#LOkon)

Mediene om LO-kongressen 1. dag:
Dagbladet, VG, Dagsavisen, TV2 ... og apropos Gerd-Liv Valla

Gå til forsiden

Høyres 4. statsminister på 81 år?

Erna Solberg ønsker å bli statsminister. Det vil neppe gå i oppfyllelse. Etter at Høyres Ivar Lykke gikk av som statsminister i 1928, har dette partiet kontrollert SMK kun tre ganger:

John Lyng, var statsminister noen få uker i 1963, på grunn av mistillitsvotumet mot Einar Gerhardsen over Kings Bay-saken. Kåre Willoch var statsminister fra 1981 til 1986, og Jan P. Syse fra 1989 til 1990. Det er altså 20 år siden sist Høyre vant statsministerposten. Med meningsmålinger på mellom 10 og 14 prosent, og med det generelle fraværet av borgerlig samarbeid, er det særdeles lite sannsynlig at Erna Solberg blir statsminister etter valget i 2009. Jeg ville i alle fall ikke satt pengene mine på det. Da Høyre fikk statsministerposten i 1981 og 1989 var partiet dobbelt så stort som i dag.

Foto: Erna Solberg (Wikipedia)

Gå til forsiden

Gjesteskribent: Mari Aaby West

ANC til evig tid?

Kommende president Jacob Zuma, har tidligere fastslått at ”ANC skal styre Sør-Afrika til Jesus kommer tilbake”. Han er ikke bare ironisk.

Av Mari Aaby West, politisk rådgiver i AUF

Regjeringspartiet ANC vant en overlegen seier i forrige ukes valg, et valg som ble betegnet som et skjebnevalg for partiet og det viktigste siden apartheids fall i 1994.

ANC har ingen reelle utfordrere. Før valget var det en viss optimisme rundt utbryterpartiet COPE (Congress of the People) som ble dannet etter at den kontroversielle Zuma høsten 2008 ble valgt til leder av ANC. Men COPE endte med fattige 7,4 prosent av stemmene. Det største opposisjonspartiet, Democratic Alliance (DA), fikk en oppslutning på 16,6 prosent.

Hvilke konklusjoner kan man trekke av disse resultatene? Gjenspeiler ANCs massive oppslutning bare regjeringens handlekraft, og folkets tro på partiets politiske løsninger og gjennomføringsevne? Eller kan det være at mange svarte velgere opplever at de i praksis ikke har noen alternativer til ANC? Jeg vil hevde det siste.

For å forstå suksessen til ANC blant den sørafrikanske velgermassen, må en se på de kulturelle faktorene like mye som de politiske. ANC er ikke bare et politisk parti, det er også en folkebevegelse. Da ANC gikk til valg i 1994, hadde de en samlet motstandsbevegelse i ryggen. For mange svarte velgere ville det være et svik og ikke stemme på Mandela. Omtrent som å si nei til den utkårede på bryllupsdagen.

Lojaliteten har holdt seg, til tross for økende skepsis. Mange spådde en nedgang for ANC da Mandela gikk av, men tvert i mot fikk partiet økt oppslutningen både ved valget i 1999 og i 2004. Samtidig gikk valgdeltakelsen kraftig ned. Forskere har tidligere påpekt at den sterke dominansen til ANC er et mulig problem for demokratiet i Sør-Afrika. ANC regjerer i praksis et ettpartisystem uten reell opposisjon. Når en stor andel av sør afrikanske velgere sier at de stemmer ANC, eller velger å ikke stemme, fordi det ”ikke finnes noe annet alternativ”, er dette et signal om at ikke alt er som det burde være. Hvorfor skal man engasjere seg når regjeringspartiet likevel er suverent? Ved årets valg ser det imidlertid ut til at ANC har klart å mobilisere flere av sofavelgerne. Den totale valgoppslutningen har økt fra 68 til nærmere 80 prosent, og over tre millioner flere velgere var registrert. Mye av æren for dette må nok også tildeles COPE, som fikk mange av den svarte middelklassen sine stemmer.

Grunnlovsgivende flertall
De siste årene har ANC sittet med 2/3 flertall i Parlamentet. Det er verken bra for Sør-Afrika eller ANC. Større politisk konkurranse vil være bra for demokratiet i Sør-Afrika. Det store spørsmålet i dette valget var om ANC fortsatt ville sikre 2/3 av stemmene, og dermed kunne stå fritt til å vedta nye lover og endre grunnloven i parlamentet. Med en oppslutning på 65,9 prosent klarte de det nesten.

Selv om ANC ikke fikk kvalifisert flertall i denne omgang, gjenstår det prinsipielle spørsmålet: Kan et ekte demokrati ha ett parti som bestemmer i alle saker? Spørsmålet er ekstra ubehagelig for ANC, frigjøringspartiet som under Mandela ble verdenskjent for sin kamp mot et totalitært regime.

Det blir spennende å følge den politiske utviklinga i Sør-Afrika i tiden fremover. Landet har valgt en president som er omstridt og upopulær i enkelte deler av befolkningen. Zuma skaffet seg fiender internt i ANC da han ble leder i partiet etter en langvarig maktkamp med tidligere president Thabo Mbeki. Samtidig er han kontroversiell på grunn av flere korrupsjonssaker, og det knyttes stor spenning til hvordan rettsvesenet i landet vil håndtere denne situasjonen. Flere kommentatorer omtaler korrupsjonssaken som en avgjørende prøve for det unge demokratiet.

Finanskrisen har rammet landet hardt. Turismen har stupt, gapet mellom fattige og rike øker, og den allerede høye arbeidsledigheten stiger. I tillegg ligger landet på verdenstoppen når det gjelder voldskriminalitet. Mange stiller seg tvilende til hvorvidt landet vil klare å håndtere fotball-VM neste år. Ikke minst; hvordan vil Jacob Zuma stille seg overfor sin kollega Robert Mugabe og nabolandet Zimbabwe? Blir Zuma den redningsmannen Sør-Afrika trenger? Den som lever får se.



Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden

Om å minelegge seg inn i et hjørne

På borgerlig side driver de ikke og maler seg inn i et hjørne. De minelegger seg inn i et hjørne. Forskjellen er stor. Har du malt deg inn i et hjørne, har du gjort noe dumt, men du kan tross alt vente til malingen tørker.

Venstre og KrF utelukker å regjere sammen med FrP. De utelukker også å bidra til at FrP kommer inn i regjeringskontorene på annen måte. FrP nekter å støtte noen regjering de selv ikke er en del av. Høyre blånekter å forholde seg til disse realitetene og klanrder de andre partiene for å stille umulige ultimatum til hverandre. Høyre topper nå det hele ved å stille ultimatum til seg selv: Høyre må få minst 20% oppslutning for at det skal bli en borgerlig regjering.

Dette er de partiene som etter valget i 2005 lovte å bygge et borgerlig samarbeid, stein på stein. Vi står foran en valgkamp der regjeringspartiene risikerer å komme i skyggen av de borgerlige partienes strid med seg selv og hverandre. Er det rett og slett dette som er strategien?

Se også: Opplysningskontoret

Gå til forsiden

Kvinnekonvensjonen

Tone Wærstad får viljen sin. Klokken 17 (on en halv time) skal Likestillinsministeren og Justisministeren holde pressekonferanse. Den skal handle om inkorporering av Kvinnekonvensjonen i menneskerettighetsloven. (Se Anne Hellum i Dagbladet, og Knut Storbergets svar 8. mai)

Da kan også dette løftet i Soria Moria endelig sjekkes ut som gjennomført.

Gå til forsiden

17. mai er barnas dag

I Rakkestad nektes småbarna å gå i 17.maitoget, med den begrunnelse at de ikke klarer å holde farten til korpset. Dette er en problematikk som dukker opp flere steder til ulike tider. Det er alltid akkurat like kokelimonke.

Jeg er småbarnsfar selv. Jeg har spilt trompet i 13-14 år i skolekorps, brigademusikken i Nord-Norge og i andre janitjarkorps. Jeg er sosialdemokrat og har vært kommunepolitiker. Likevel er det ingenting av dette som gjør meg eller andre spesielt kompetente eller meningsberettigede. Heller ikke fordi jeg vet at skolekorpset fint kan gå med litt kortere skritt akkurat denne dagen og/eller stoppe opp og vente når det er nødvendig.

Nei. Det holder i massevis å ha forstått at 17. mai er barnas dag. Med andre ord: Det er nok å være noenlunde riktig montert over skuldrene.

Oppdatert: Jeg rakk nesten ikke skrive denne saken før den var løst. Vel og bra. 17. mai er barnas dag - men hvorfor er det nesten hvert eneste år noen voksne som må lære dette på nytt?

Gå til forsiden

Gjennomreflektert?

Det er egentlig skrevet nok om Monsens nonsens. Dette blir mitt siste bidrag. Det er Espen Kvark Kvernberghs artikkel i Dagsavisen i dag som får meg til å vippe opp lokket og pusle litt med tastene.

Jeg har en viss sympati for Kvernberghs reaksjon. Jeg er heller ikke så forferdet som Stian Bromark, over at et fjols kan vinne Fritt Ords pris. Om ikke annet tjener avvikere av Monsens kaliber som en slags merkestolper for grensen mellom normalitet og abnormalitet. Slike kan absolutt ha sin nyttefunksjon i samfunnsdebatten.

Det er først og fremst juryens bruk av ordet gjennomreflektert - om Nina Karin Monsen jeg reagerer på. Selv en 15-åring som har dumpet ut av ungdomsskolen burde kunne avsløre at denne dama er mye - men gjennomreflektert? Det er som å si at vått er tørt, lett er tungt, hvitt er svart.

Det er i juryens begrunnelse, og egentlig bare der, at det problematiske ligger. Selve begrunnelsen - og bruken av ordet gjennomreflektert - er i denne sammenheng først og fremst egnet til å avsløre hvor lite tid og hvor lite refleksjon Francis Sejersted og juryen har satt av til å forfatte sin begrunnelse.

Nina Karin Monsen har ikke først og fremst fått prisen for å være uredd, for å si det politisk ukorrekte, for lang og tro tjeneste, for å tale på vegne av de som ikke kan tale selv - nei hun har fått den fordi hun etter juryens oppfatning er så gjennomreflektert i sine uttalelser. Det er dette som er så hysterisk.

(Donald Duck har også en særdeles karakteristisk stemme, som unektelig har betydd noe for mange. Mye rart og upassende sier han også. For dette må han gjerne få en høythengende pris - men ikke med den begrunnelse at han er så gjennomreflektert.)

Jeg har tidligere - i fjor sommer - sagt hva jeg mener om dette intellektuelle neket. Jeg behøver ikke gjenta det over ytterligere linjer.

Gå til forsiden

ToreO på sitt beste

I dag er Tore O. Sandvik helt presis i analysen og knakende god. Jeg har intet å tilføye.

Gå til forsiden

Bokbuss og bibliotek

I Norge får vi stadig høre nyheter om at folkebiblioteket og bokbussen er blitt et økonomisk problem i kommuner og fylkeskommuner. Det norske bibliotekvesenet - i all hovedsak bygget opp mens Norge var et lutfattig land - er altså plutselig blitt en økonomisk byrde. Bokbussene parkeres. Filialer legges ned.

Dette skjer i verdens rikeste land, der folkeopplysning og lik rett til informasjon er verdier som er antatt å stå høyt. Samtidig satses det på "bokbuss" i fattige land som Colombia. Se denne reportasjen fra NRK Urix. Norske lokalpolitikere av alle farger og valører: Skjerp dere!

Gå til forsiden

En STOR 1. mai

Takk for i går. Enten du malte flaggstanga eller heiste flagget slik du skal. Enten du var på hytta med familien, deltok på frokostarrangement, gikk i tog eller fulgte det hele hjemmefra: Takk for i går! En fantastisk flott 1. mai.

Den beste på mange år. Mye folk i toget - som vanlig. Det var også over femten hundre mennesker som deltok på Oslo Arbeiderpartis ulike morgenarrangementer. Det er ganske overveldende at så mange møter opp.

For min egen del startet dagen på Youngstorget klokken åtte. Den flotte fanen vår og blomster skulle hentes, før minnemarkeringene på Vestre Gravlund klokken ni, der Oslo Arbeidersamfunn har et årlig ansvar for gravene til Bratteli og Gerhardsen. Det er bare begynnelsen på en lang, lang dag.

Her er ett av de viktige budskapene:



Og mens hundretusener landet rundt markerte den internasjonale solidaritetsdagen, murte KrF seg inne på sitt eget landsmøte i Kristiansand. Der diskuterte de i hvilken grad KrF skal trakassere homofile, for å tilfredsstille det de der i gården oppfatter som bibelens krav til slik usympatisk atferd.

Foto: Bildet av meg med fanen til Oslo Arbeidersamfunn er tatt av Harald Trulsrud

Gå til forsiden

Gjesteskribent: Tone Værstad

Kvinnekonvensjonen!

”Alle” - inkludert regjeringen - er enige om å styrke kvinners menneskerettslige stilling i norsk rett. Så hvorfor har det da ikke skjedd noen verdens ting på fire år?

Av Tone Wærstad, doktorgradsstipendiat ved det juridiske fakultet, UiO.

Etter at løftet ble gitt i Soria Moria-erklæringen, om at FNs kvinnekonvensjon skulle inn i menneskerettsloven, satt jeg på kafé med kolleger, som i likhet med meg forsker på likestilling og menneskerettigheter. Som medlem av DnA foreslo jeg en skål for Partiet som på denne måten hadde staket ut ny kurs i spørsmålet.

Noen av mine kolleger var riktignok mer avmålte enn meg. Skåle kunne vi vel alltids gjøre, men det var tvilsomt om denne saken noen gang ville bli satt ut i livet, mente de. Bakgrunnen var Justisdepartementets lovavdelings sterke skepsis til internasjonale konvensjoners innflytelse i norsk rett. Jeg talte varmt for at Storberget som en ”innsider” i det juridiske miljøet, partiets sterke kvinnebevegelse og fokus på likestilling, kunne komme til å tjene som en garanti for at det ble virkelighet av løftet likevel. Det var jo tross alt ikke lovavdelingen som skulle bestemme regjeringens politikk i årene fremover.

Årene gikk uten at noe skjedde. Så etter en høringsrunde om spørsmålet senest nå i vinter, foreslo Knut Storberget å flytte kvinnekonvensjon over til menneskerettsloven. Forslaget hadde bred støtte fra høringsinstansene, ja denne gangen var det faktisk bare Regjeringsadvokaten — viden kjent for å være vel så erkekonservativ i spørsmålet som lovavdelingen — som tok til motmæle.

Men så ble det stille igjen. Denne uken skulle regjeringen behandle saker som skulle opp i Stortinget før sommerferien, men nå er det angivelig Kulturminister Trond Giske som har fått saken stanset. Han synes å ha fått kalde føtter for internasjonale menneskerettigheter i det hele - etter å ha fått den såkalte ”TV-Vest-dommen” mot seg i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Resultatet ser ut til at toget kan ha gått for at saken skal komme opp i denne regjeringsperioden.

Grunnene for å inkorporere kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven — der de i likhet med andre menneskerettigheter vil få forrang foran annen norsk lovgivning — er åpenbare. Det burde heller ikke svekke saken at disse også er grunner gitt av Arbeiderpartiet selv. Se for eksempel hva Giske sa om saken i 2005:

«Likestillingskampen er en av de store, grunnleggende menneskerettighetskamper. Den dreier seg om halvparten av befolkningen – faktisk bitte lite grann over halvparten av befolkningen – som opplever diskriminering, som opplever manglende likeverdighet, manglende muligheter til makt og innflytelse og til utfoldelse av sine egne evner og talenter, manglende muligheter for karriere, manglende respekt når det gjelder vold og overgrep osv., bare på grunn av hvilket kjønn de tilhører. Da burde vi som det likestillingslandet vi liker å skryte av at vi er, og med den pådriverrollen som vi ønsker å inneha, også være det landet som sa at denne type diskriminering skal være like uakseptabel, og gis den samme lovmessige behandlingen som de andre menneskerettighetene». (Publisert på Ap’s nettside 27.04.05)

Altså: Nesten fire år etter at jeg og mine kolleger nølende feiret at kvinnekonvensjonen endelig skulle få status som fortjent i norsk rett, har fortsatt ingenting skjedd, og dette til tross for regjeringens offisielle støtte gjennom hele perioden. Jeg slutter meg derfor til Anne Hellum, Helga Hernæs og Hege Skjeies krav i Dagbladet om at Jens Stoltenberg må svare: ”Hvor mye er et gjennomdrøftet og krystallklart likestillingsløfte egentlig verd? Hvilken tidsplan skal sørge for at løftet innfris i denne styringsperioden?”

Se også Anne Hellum i Dagbladet



Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden