Gjesteskribent: Marit Nybakk

Responsibility to Protect

Når kan FN hindre overgrep? Daglig ruller tragediene over tv-skjermene våre. I Øst-Kongo og på Sri Lanka blir uskyldige utsatt for overgrep eller drept. På Gaza brøt Israel folkeretten. Vi må kreve mye større vekt på fredsmegling og konfliktløsing. I siste instans kan det være nødvendig med internasjonale styrker for å beskytte sivilbefolkningen. Men hva slags mandat skal de ha?

Av Marit Nybakk, 2. nestleder i Stortingets utenrikskomité

Hvor går grensen for innblanding i et lands indre anliggender? I 2005 vedtok FN ”Responsibility to Protect” som skal sikre at det internasjonale samfunnet reagerer på folkemord og grove brudd på menneskerettighetene. Men programmet gir oss ikke noe klart svar på de dilemmaene vi står overfor.

Historien viser stor unnfallenhet over regimer som har begått overgrep mot egen befolkning. 11. juli 1995 sto FN-styrker hjelpeløse og så på at 7000 bosniere ble regelrett likvidert. Styrkene hadde ikke mandat til å gripe inn, og i mange år etterpå var FN-operasjoner i miskreditt. Og verdenssamfunnet snudde ryggen til folkemordet i Rwanda. Her ble suverenitetsargumentet brukt som unnskyldning for å slippe å ta den risikoen en intervensjon ville innebære. Pol Pot-regimet i Kambodsja stod muligens for det verste folkemordet i nyere tid. Verden var passive tilskuere til at halvparten av landets befolkning ble drept. Til slutt intervenerte Vietnam og befridde folket for deres lidelser. Dette hadde imidlertid store konsekvenser for Vietnam som i årevis ble isolert etter å ha brutt suverenitetsprinsippet.

”Responsibility to Protect” slår fast at stater har en forpliktelse til å beskytte egne innbyggere mot overgrep. Når det ikke blir gjort skal det internasjonale samfunnet bistå eller ta over ansvaret. Det er fire forbrytelser som er anerkjent som grunnlag for å gripe inn i andre stater: folkemord, krigsforbrytelse, etnisk rensing og forbrytelse mot menneskeheten. Det har vist seg er vanskelig å sette ”Responsibility to Protect” ut i praksis. Det er uklarhet om konsekvensene og om hvordan programmet kan operasjonaliseres. Samtidig er det et dilemma i forhold til suverenitetsprinsippet om når verdenssamfunnet skal blande seg inn i en konflikt, hvis partene ikke selv ønsker det.

I dag skjer det en humanitær katastrofe i Sri Lanka. Regjeringen bryter folkeretten ved ikke å slippe inn hjelpeorganisasjoner og forsyninger. Ettertiden vil vise oss om det var et folkemord vi var vitne til. I Zimbabwe har Robert Mugabe holdt på med en langsom utpining av sitt eget folk. Hva har vi gjort for å hindre katastrofen i Zimbabwe, og hva kan vi gjøre framover? Jeg tilhører en generasjon som i sin tid gikk i demonstrasjonstog for Patriotic Front og Mugabe. Har vi i tilstrekkelig grad forsøkt å forhindre ødeleggelsen av et land og et folk som i Zimbabwe? Gjelder FNs ”Responsibility to Protect” i et tilfelle som Zimbabwe? Trolig ikke slik programmet praktiseres i dag, men hvor går grensen for internasjonalt ansvar?

”Responsibility to Protect” skal drøftes igjen i FN nå til våren. Greier verdensorganisasjonen å enes om klarere retningslinjer? Og hvor høy skal terskelen være for såkalt humanitær intervensjon - direkte militær inngripen?

Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden

Finanskriseanalyse

Jeg har vist denne filmen tidligere, men den fortjener i høyeste grad en reprise. Husk at disse helt presise analysene nå er blitt halvannet år gamle:



Gå til forsiden

Ny partisekretær i DnA II

Jeg har tidligere fremhevet Raymond Johansen som en av de foretrukne kandidater til vervet som ny partisekretær i Arbeiderpartiet. Nå leser vi plutselig i Dagbladet og VG at det blir Raymond Johansen.

Jeg har altså ingen innvendinger til Raymonds kandidatur. Tvert i mot. Jeg må imidlertid si at jeg reagerer på måten dette blir servert på. Det er landsmøtet i DnA som velger partisekretær. Det er selvfølgelig ikke noe som Haakon Lie har særlig innflytelse på, selv om det er hyggelig at han også støtter kandidaten. Møter i Journalistlaget er dessuten ikke en passende arena for å formidle at "ansettelsen er foretatt." Det er grunn til å anta at valgkomiteens medlemmer heller ikke er særlig imponert over å lese i avisen at de er overflødige.

I april skal vi velge partisekretær på landsmøtet. Jeg for min del har altså til hensikt å støtte Raymonds kandidatur. Det vil jeg også anbefale andre representanter å gjøre.

Gå til forsiden

25. februar

• 138 – Den romerske keiseren Hadrian adopterer Antoninus Pius, som blir hans etterfølger.
• 1793 – George Washington holder det første kabinettmøtet som president i USA.
• 1836 – Samuel Colt får patent på revolveren Colt.
• 1936 – Den britiske jageren HMS «Hunter» blir sjøsatt.
• 1952 – De 6. olympiske vinterleker avsluttes i Oslo.
• 1954 – Gamal Abdul Nasser blir statsminister i Egypt.
• 1986 – Den filippinske presidenten Ferdinand Marcos flykter. Corazon Aquino tar over, og blir dermed den første kvinnelige presidenten i landet.
• 1990 – En jødisk settler, Baruch Goldstein, skyter rundt seg i en moske i den palestinske byen Hebron og dreper mellom 30 og 54 mennesker.
• 1991 – Gulfkrigen: En irakisk Scudrakett treffer en amerikansk militærbrakke i Dhahran, Saudi Arabia. 28 amerikanske soldater omkommer.
• 2009 - Undertegnede fyller 40 år
  

Forsøker FrPs integreringspolitikk

Eksempel på grunnprinsippet i FrPs "integreringspolitikk:"

FrPs "integreringspolitikk" handler selvsagt ikke om integrering i det hele tatt, men handler om forsøk på å kombinere en segregeringspolitikk med en assimileringspolitikk.

Gå til forsiden

NAV-kaoset må opphøre straks

Det er sikkert mange årsaker til problemene i NAV. Det er imidlertid ikke av interesse for de av oss som nå havner i den voksende arbeidsløshetskøen, og som på kort sikt først og fremst trenger dagpenger.

Hvis regjeringen løser dette raskt blir det ikke noe politisk problem. Det motsatte vil imidlertid innebære en politisk katastrofe. Hverken velgerne, fagbevegelsen eller partiorganisasjonen vil kunne tolerere det. Dette praktiske problemet bør arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen ha løst innen solen går ned, førstkommende fredag. Helst før.

Som lønnsmottakere forventer vi å få utbetalt vår lønn senest på lønningsdatoen. Folk reagerer med berettiget irritasjon hvis det blir en eller to dagers forsinkelse. Arbeidsløse har ikke mindre behov for penger. Nå hører vi om arbeidsløse som må ta opp forbrukslån mens de i ukesvis venter på den dagen det behager NAV å utbetale dagpenger.

Det er ikke tvil om at mange i NAV jobber hardt for å ta unna de voksende bunkene. Likevel lekker det ut at både ledere og ansatte i NAV rir kjepphester og at det er konflikter mellom ulike kulturer fra de tre sammenslåtte virksomhetene som utgjør NAV: Aetat, Trygdeetaten og sosialtjenesten i kommunene.

Ingen har formulert bedre hva dette problemet utgjør for regjeringen, enn Nordlys-redaktør Hans Kristian Amundsen i RedaksjonEN sist torsdag: "Nå ser folk at det blir kastet penger etter finansbransjen, mens de arbeidsløse må vente i tre måneder på pengene sine."

Oppdatert: Andersen bretter opp armene, men nå er det flere som varsler om problemer.
Foto: Arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen (Scanpix)

Gå til forsiden

Gjesteskribent: Helle Mjøs

Forbrukermakt bekjemper barnearbeid

Uambisiøst - sier Fafo-forsker Anne Kielland om barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldts oppfordring til norske forbrukere om å etterspørre norsk Fairtrade-merket sjokolade. Kielland mener Huitfeldt heller burde satse på internasjonale prosesser enn å støtte Fairtrade.

Av Helle Mjøs, informasjonsansvarlig i
Fairtrade Max Havelaar Norge

Det som imidlertid er uambisiøst, er å ikke oppfordre forbrukere til å benytte sin forbrukermakt mens vi venter på resultater av saktegående internasjonale prosesser.

Fairtrade er en merkeordning for rettferdig råvarehandel mellom Sør og Nord. Når du ser Fairtrade-merket på et produkt, vet du at en uavhengig tredjepart har kontrollert at bønder og arbeidere i sør har fått en rettferdig råvarebetaling, og samtidig jobber for å bedre deres arbeids- og levekår. Barnearbeid er blant forholdene som aktivt bekjempes. Den økte og stabile råvarebetalingen gir kakaobonden økonomisk mulighet til å sende barna på skole. Videre er barnearbeid forbudt etter Fairtrade-standardene, og Fairtrades inspektører kontrollerer at dette ikke forekommer.

Fairtrade er ett av flere virkemidler mot fattigdom og barnearbeid. Også internasjonale prosesser mot barnearbeid er viktige, som Harkin-Engel-prosessen som Kielland beskriver i detalj, og det er særlig prisverdig når myndighetene i de kakaoproduserende landene leder dette arbeidet. Men å fremstille Fairtrade som en motsetning til slike prosesser, slik Kielland gjør, er direkte feil. Fairtrade-ordningens gode resultater for 7,5 millioner bønder, arbeidere og deres familier, samt vestlige forbrukeres omfavnelse av Fairtrade-merkede produkter, har tvert imot vært en av årsakene til at regjeringer og selskaper har begynt å innføre etiske standarder.

Kielland viser at hun ikke vet hva Fairtrade er når hun skriver at Anniken Huitfeldt ”foreslår en ny Fairtrade-ordning for sjokolade” som blir et ”kostnadskrevende …. norskkontrollert lite prosjekt helt på siden.” Fairtrade er en internasjonal, ideell merkeordning som har eksistert i 23 år. Norske firmaer som ønsker å handle etter Fairtrade-standardene kobles direkte til bønder og plantasjer gjennom det internasjonale Fairtrade-systemet. Hvis en stor norsk sjokoladeprodusent vil kjøpe kakao som er produsert og handlet etter Fairtrade-prinsippene, koster det litt mer fordi kakaobonden får en rettferdig råvarepris og fordi et uavhengig organ kontrollerer prosessen. Men norske myndigheter er ikke involvert i Fairtrade-handelen, og koster ikke norske myndigheter en krone.

Anniken Huitfeldts økonomiske støtte til Fairtrade, sist til en felleskampanje for merkeordningene Svanen, Ø-merket og Fairtrade, fører til at flere forbrukere blir klar over muligheten de har til å utvise internasjonal solidaritet ved å velge Fairtrade-merkede produkter. Norske myndigheter bør absolutt engasjere seg i internasjonale prosesser mot barnearbeid som ansvarliggjør myndighetene i produksjonslandene. Men samtidig må de fortsette å støtte aktørene som hver dag motvirker barnearbeid og gir bønder og arbeidere i sør muligheten til å klare seg uten bistand, som Fairtrade. Å ikke oppfordre norske forbrukere til å påvirke en skjev verdenshandel gjennom innkjøp, mens bønder og arbeidere i fattige land venter på at regjeringer og vestlige selskaper skal begynne å behandle dem ordentlig – det er uambisiøst det!

Øvrige artikler om: Barnearbeid

Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden

Open Government

Politikerskolen 2009: Åpenhet i regjering og forvaltning.
Hvem tar/tar ikke beslutninger og hvorfor kommer det/kommer det ikke ut?

BBC er hjelpsomme og har sendt over en liten undervisningsfilm til dette kapittelet i pensum:


Gå til forsiden

Exit Bekkemellem

Karita Bekkemellem har valgt å grave helt til bunns i sin elendigste politiske retorikk. Nå har hun prestert et nytt lavmål i hijabdebatten, ved å sammenlike hijab og omskjæring av kvinner. I all den tid hun fortsatt representerer mitt parti på Stortinget vil hun antakelig fortsette å sette oss i forlegenhet.

Det er helt uvirkelig hvilket elendig debattnivå det har vært i denne saken. En debatt som handler om hvorvidt en, to eller kanskje tre kvinner i Norge skal få lov til å bære hijab til en politiuniform. Det er en debatt med marginal praktisk betydning - men som likevel handler om viktige og aktverdige prinsipper, som her kommer innbyrdes i strid med hverandre. Debatten i seg selv kunne vært utviklende. Dessverre har vi fått det motsatte: En debatt på neandertalernivå. Min partifelle Karita Bekkemellem gir seg i politikken denne høsten. Det er da noe.

Jeg innrømmer det gjerne: Jeg har normalt lett for å gjøre meg opp en mening i mange saker. Ofte tenderer jeg nok også til å være noe mer kategorisk enn andre. Denne saken synes jeg imidlertid er vanskelig. I denne saken skulle jeg glatt påtatt meg å argumentere bedre for begge standpunkt enn hva vi har fått fra de fleste aktørene i den offentlige debatten vi har sett så langt. Når jeg møter det ene eller det andre standpunktet, synes jeg ofte argumentene er så ute av kurs at jeg begynner å argumentere for det motsatte standpunktet. Likevel kjenner jeg nok at magefølelsen trekker i samme retning som hos Vox Populi, om enn med litt andre betraktninger.

Motsanderne av hijab har argumentert med at "politiuniformen skal være verdinøytral." Det er den aldeles ikke og det skal den heller ikke være. Den skal representere de verdiene som er nedfelt i de norske lovene og til dels de uskrevne normene som gjelder i samfunnet.

Tilhengerne av hijab har sagt at "muslimske kvinner må få beholde sin religiøse identitet i tjenesten." Tøv det også. Et argument som sterkt skyver meg unna. Mye av poenget med å kle på seg en uniform er å kle av seg sin identitet - for å representere det samme som uniformen - og bare det.

Min partifelle Aslam Ahsan har poengtert at det neppe er nødvendig med hijab i politiet i Norge, når det ikke er tillatt i Pakistan og en rekke andre muslimske land. Et argument som åpenbart har klangbunn i opinionen. Ahsan må for øvrig anerkjennes som nestoren blant minoritetspolitikere i Norge.

Politifolk opptrer i mange sammenhenger i sivilt antrekk. Da må kvinnelige politifolk gjerne få opptre i hijab hvis de vil. Når det gjelder uniformen vil status quo uansett måtte bli utfallet i denne runden. Noe annet er ikke politisk mulig, og det er kanskje like greit. (Få det gjort!) Kanskje får vi en mer edruelig debatt ved en senere anledning? Kanskje vil utfallet likevel måtte bli det samme? Antakelig.

Dette var mest et hjertesukk over selve debatten og dens sørgelige nivå. Det fører for langt av sted å gjennomgå alle gode og dårlige argumenter. Jeg runder av med en seriøs og en morsom anbefaling.

Dette nettsted om omskæring.

Gå til forsiden
. .

Byråd eller supperåd?

En av de mest kostelige klassikere fra Wesensteen, er den om Balle Clorin og Supperådet. I Oslo kommune har vi ikke noe supperåd, men vi har et byråd. Det er ikke kostelig i samme betydning. Bare kostbart.

På ramme alvor har de nå fremmet et forslag om å reversere betydningen av et stortingsvedtak fra 1924 og vil omdøpe Oslo sentrum (det som var Oslo på 1800-tallet) tilbake til Kristiania. I 1924 endret Stortinget byens navn ved lov - mot Kristiania Høires vilje. 85 år etter vil de ha altså ha en slags omkamp. Den driftige byrådsleder Erling Lae, har tidligere lykkes med "betydningsfulle" prosjekter som å endre Slottets adresse, fra Drammensveien 1 til Henrik Ibsensgate 1.

Det er mulig at byrådet bestående av Høyre og FrP synes at dette er en artig måte å drive oppholdende strid på - som penser oppmerksomheten bort fra realitetene (eksempel 2), men ærlig talt: Skal det ikke være noen grenser for fikse ideer, innfall og tøv? De som vil ha en leseverdig - dog ikke fullstendig - oppsummering av tøv fra vårt eget bysupperåd kan klikke på denne lenken.

Det orginale Supperådet fra 1969, var i det minste artig:



Gå til forsiden

Montesquieu og den 4. statsmakt

I velordnete, siviliserte og demokratiske samfunn er Montesquieu en vesentlig skikkelse. Ikke fordi så mange av oss går rundt og stadig tenker på ham eller refererer til ham i utide, men fordi hans tanker om samfunnets styre og stell fortsatt danner grunnpilaren i hvordan vi har ordnet vår sivilisasjon. Montesquieu mente at for å sikre hensiktsmessig, rettferdig og rettskaffen lovgivning, forvaltning og rettsvesen - måtte makten deles. I dag er det nærmest en selvfølgelighet - men slett ikke da Montesquieu formulerte sine ideer.

En samtidig av Montesquieu, Ludvig XIV, skal ved en anledning ha proklamert: "Staten, det er meg!" Det hadde han faktisk helt rett i, men Montesquieu syntes dette både fungerte dårlig i praksis - og at det var en grunnleggende dårlig idé. Han ville dele statsmakten i tre uavhengige deler: I det moderne Norge fungerer det slik: 1) Kongen ved regjeringen har den utøvende makt. Regjeringen utarbeider lov- og budsjettforslag for Stortinget. 2) Den lovgivende forsamling (Stortinget) vedtar lovene og regjeringens budsjett og kontrollerer regjeringens regnskap. 3) Høyesterett/domstolene må dømme etter de lovene Stortinget har vedtatt, og kan uttale seg om en lov er i strid med Grunnloven. De tre statsmakter er altså grundig regulert og står under en viss kontroll av hverandre.

Hva så med "den 4. statsmakt?" Hvem kontrollerer og hva reguleres denne av? Se det - det var nok en høyst fremmed problemstilling for vår venn Montesquieu. Riktignok levde han etter at Gutenberg hadde revolusjonert bokproduksjonen, men noen særlig medievirkelighet fantes aldeles ikke. Mer enn 90 prosent av befolkningen var dessuten analfabeter.

Men hva hvis godeste Montesquieu hadde kjent den 4. statsmakt slik vi kjenner den og med det reelle maktomfang som denne besitter i dag? Ville han da foreslått en måte å regulere dette på? Det fremstår som mer enn sannsynlig. Det har i det minste formodningen på sin side at han ville formulert noen tanker om det.

I stedet har vi fått redaktører og journalister som kontrollerer seg selv og som insisterer på at slik må det (nærmest ved en naturlov) være. Legg merke til den automatiserte indignasjon pressefolk alltid mønstrer, dersom noen drister seg til å sette spørsmålstegn ved akkurat denne praksisen. Det vises da bryskt til PFU, Redaktørplakaten, Vær varsom-plakaten - og hvor godt den 4. statsmakt synes at deres egne selvskrevne lover, konstitusjoner, dommer og utøvende organer fungerer. "Dessuten har ikke pressen direkte makt - bare indirekte," kommer det gjerne med et belærende stønn.

Problemet er ikke å peke på svakhetene ved dette. Problemet er å få gjort noe med det. Kan bloggere - i mangel av andre - gjøre det? Kan vi glede oss til vi får den første "profesjonelle" norske bloggen som spesialiserer seg på å legge ut redaktørenes skattelister og som orienterer oss om redaktørenes finansielle og personlige forbindelser? Et nettsted som avdekker tvilsomme personalsaker i pressen, skriver grundig om journalisters bruk av egne og hverandres kilder, hvem som deler kilder og hvem som notorisk bruker de samme tre anonyme kildene i den politiske journalistikken - i alle mulige saker? Eller avslører de som fra tid til annen påberoper seg anonyme kilder - uten å ha tatt seg bryet med å snakke med noen i det hele tatt? Hva med et fargesprakende nettsted som spesialiserer seg på å brette ut oppturer og nedturer i visse pressefolks kjærlighetsliv?

I påvente av alt dette anbefales Audun Lysbakkens baksideartikkel i denne ukens utgave av Morgenbladet - hvor den ikke er tilgjengelig på nett. Det er den derimot på hans egen blogg. Lysbakken problematiserer den 4. statsmakts manglende representativitet. Burde ikke dette også avlede noen spørsmålstegn ved pressemaktens legitimitet?

Gå til forsiden

Gjesteskribent: Rune Gerhardsen

Hodeplagg til besvær

Jeg har en flott caps. Det er en supportercaps fra skøytesupporterklubben ”Feilskjæret.” Jeg bruker den tidvis når jeg synes det passer. Jeg har aldri vært inne på tanken å bruke den om jeg skulle få jobb i politiet. Derimot kunne jeg tenke meg å bruke navnet på supporterklubben som overskrift på Politidirektørens merkverdige ide om at hijab er et egnet hodeplagg i politiet.

Av Rune Gerhardsen, Arbeiderpartiets gruppeleder i Oslo bystyre

Jeg er selvsagt enig i at de som vil skal kunne bruke hijab hvor som helst. Moren min gikk ofte med skaut, kvinner gjorde ofte det på den tiden. Det er et praktisk hodeplagg, og det skiller seg fra hijab bare ved måten det knytes på. Nå søkte min mor seg aldri til politiet, men om hun hadde gjort det, ville hun neppe pukket på at hun skulle gå med skaut i tjenesten.

Jeg tror heller ikke politidirektøren ville tillatt skaut, selv om det altså bare dreier seg om en annen måte å knyte dette tøystykket på. Og hun ville nok stanset meg i politigarderoben om jeg satte på supportercapsen. Av alle tenkelige hodeplagg, har imidlertid politidirektøren ment at hijab nå skal være en naturlig del av norske politiuniformer. Vi skjønner alle sammen at direktøren, i inkluderingens navn, ønsker å være imøtekommende overfor kvinner som gjerne går med hijab. Men det er jo ikke inkluderende i det hele tatt. Det er en mening med uniformer, enten man er i politiet, forsvaret, postverket eller spiller i korps. Nå står neppe overordnede verdier og hensyn på spill om postmannen eller trommeslageren går med sin egen lue, men gjennomgående tror jeg de fleste er enige i at uniformeringen av politi og militæret faktisk både er praktisk, viktig og har høy symbolverdi. Det er en grunn til at det heter uniform og ikke multiform.

Jeg vet ikke om politidirektøren har tenkt hvordan hun skal argumentere for at hijab skal være lov, mens turban, kalott, indisk blomst og andre etniske hodeplagg skal være forbudt. Og hva skal hun si til finskættede politifolk som gjerne vil gå med sin kjære finlandshette? Nå hender det jo at politiet av og til bruker nettopp det, men når de bruker det, så bruker alle det. Jeg kan vanskelig tenke meg at lederne for anti-terroraksjoner vil akseptere at enkelte i styrken stiller i hijab. Hva sier politidirektøren da?

I denne saken har hun sagt nok. Det er bare en ting hun nå bør si, og det er ”unnskyld, jeg beklager feilskjæret.” Og om hun ikke sier det, bør justisministeren si det, og dermed vise at han er over den fasen der han misforstår ytringsfriheten. Vi trenger ikke flere slike greier nå.

(Denne saken er omtalt i en rekke medier, blant annet VG.no, der også partifellene Marit Nybakk og Aslam Ahsan uttaler seg om saken. Dagbladets John O. Egeland er derimot av motsatt oppfatning. )

Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden

Heia Snåsamannen

Jeg har tidligere skrevet om Snåsamannen og hans plutselige og absurde politiske betydning. Nå er jeg i ferd med å få et noe mer nyansert syn på mannen. Han har nemlig klart å havne i heftig konflikt med sine healerkolleger, som er forbannet på at Joralf Gjerstad hele tiden presiserer at han ikke tar seg betalt. Kollegene føler at dette stiller dem i et dårlig lys!

"Helbredelsen i seg selv er gratis, den har Jesus betalt for. Men arbeidet vi gjør, vil vi ha noe for. Vi har 20 personer på lønningslisten, og medhjelperne gjør at jeg når lenger. Jeg kunne ha sittet hjemme, men måtte hatt penger da også. Dessuten er jeg predikant, det er ikke han!"

Det er Svein-Magne Pedersen i "Misjonen Jesus Leger" som sier dette til Dagen-Magazinet. Etter dette må det faktisk innrømmes at Joarlf Gjerstad har en gryende heltestatus herfra også. Om enn av andre årsaker enn hos andre.

Gå til forsiden

Å skyte med kanon i glasshus...

Avtroppende Hydro-sjef Eivind Reiten gir full støtte til regjeringens krav om lønnsfrys. Til TV2 sier han at prinsippet ikke bare bør gjøres gjeldende for banksjefer, men for ledere i hele næringslivet.

– Det ville være mildt sagt usmakelig om vi skulle diskutere lønnsøkninger for oss selv. For meg er betingelsene regjeringen har stilt helt forståelige, og de bør være et signal om at alle andre også bør vise tilbakeholdenhet, sier Reiten.

Godt sagt selvfølgelig - men kunne ikke mannen som nettopp mottok en sluttpakke på 17 millioner funnet en eller annen - hvem som helst annen til å si det?
Foto: Eivind Reiten / Hydro

Gå til forsiden

Historiske øyeblikk: Frederik de Klerk (1990)

I dag er det på dagen 19 år siden den Sør-Afrikanske presidenten, Frederik Willem de Klerk, kunngjorde at han ville sette fri Nelson Mandela - den påfølgende dag. De Klerks fremste politiske prestasjon var den fredelige demonteringen av Apartheid-regimet i Sør-Afrika, herunder frisettelsen av Nelson Mandela. De Klerk og Mandela delte Nobels fredspris i 1993, for den fredelige overgangen til demokrati som de sammen presterte i dette landet. De Klerk tjente fra 1994 til 1997 som Mandelas og Sør-Afrikas visepresident. Han trakk seg deretter tilbake fra aktiv politikk.

Det hører med til historien om F.W. de Klerk, at han ikke viste særlige tegn til forsoning overfor majoritetsbefolkningen før han nådde helt til topps i sitt parti. Tvert i mot var han i hele sin politiske karriere en aktiv og uttalt tilhenger av raseskillepolitikken. Imidlertid tok han straks til orde for et ikke-rasistisk Sør-Afrika da han nådde toppen. (Aner vi en strategi for å nå toppen? Sør-Afrikas svar på Gorbatsjov?)

Videoen under - som varmt anbefales - viser BBCs nyhetssending fra 11. februar 1990, der Nelson Mandela settes fri, Amnesty International mister sin viktigste "klient" - og Mandela kan tale til sitt folk for første gang på 27 år:


Foto: Frederik Willem de Klerk / Wikipedia
Se også: Historiske øyeblikk: Nelson Mandela (1990)

Gå til forsiden

Hva ville du stemt i Israel?

Tirsdag er det valg i Israel. Hvilket av de 34 partiene som stiller til valg ville du stemt på? Her skal du få en engelskspråklig og tilsynelatende svært god "valgautomat" å teste deg på.

Valgautomaten ligger under det nederlandske nettstedet Kieskompas, som betyr valgkompass. Det er laget av Institutt for statsvitenskap ved Det åpne universitet i Amsterdam. Det er Morgenbladets korrespondent i Jerusalem, Åshild Eidem, som tipser om denne muligheten til å forstå litt mer av det israelske politiske landskapet. De aller fleste av oss kan med fordel innrømme at vi nok burde kunne mer om politikken i det landet vi nylig har gitt uttrykk for så sterke meninger om.

Valget i Israel blir svært viktig. Nå som cowboyen endelig har forlatt det ovale kontoret i Washington ville det være svært uheldig om vi samtidig skulle få den mest irrasjonelle kandidaten i sjefsstolen i Israel. Et fredsorientert flertall i Knesset, kombinert med Barack Obama, kombinert med at verden så smått begynner å forstå at man må snakke med Hamas - vil derimot kunne åpne noen nye muligheter. Det ser dessverre ikke lovende ut. Livni er antakelig det beste man realistisk kan håpe på. Minoritetene fortviler.

Tilbake til valgautomaten - eller valgkompasset om du vil: Det opererer med 3x2 politiske akser, og du vil kunne finne din plassering i diagrammene: Sikkerhet-sosioøkonomi, religion-sosioøkonomi og religion-sikkerhet. Spørsmålene underveis gir i en pekepinn på hvilke tema valgkampen er preget av.

Etter å ha gjennomført testen - uten alt for mye funderinger og tenkepauser - fant jeg for min del at jeg i det siste "kompasset" (religion-sikkerhet) ble liggende langt ned og ut i det fredsorienterte og sekulære hjørnet. Når det gjelder de to første ble jeg liggende noenlunde midt mellom Arbeiderpartiet og det mer venstreorienterte partiet Meretz i begge kompaassene. Nokså midt i ruten nede til venstre. Tett rundt begge disse partiene ligger det også flere småpartier. Så er det selvfølgelig trist at partienes nettsteder er helt uforståelige for de aller fleste av oss.

Oppdatert 10/2: Det kan se ut til partiet Kadima og statsministerkandidat Tzipi Livni går av med en "seier" i dette valget. De blir det største partiet, men partiene til høyre for Kadima ser sent tirsdag kveld ut til å få flertall. Det lover ikke godt for fredsprosessen i Midtøsten. (Dagbladet/VG.)

Se også:
- Ap fordømmer krigshandlingene
- Dronning Rania av Jordan
- Hva er okkupert av Israel?

Gå til forsiden
. .

Gjesteskribent: Anne Kielland

Hva er mest effektivt i kampen mot barnearbeid?

Anniken Huitfeldt vil at forbrukerne skal kreve en norsk fairtrade-sjokolade. I forrige uke skrev jeg i Dagbladet at jeg synes det var uambisiøst av henne. Dagbladet syntes ikke jeg hadde vært amper nok, så de følte de burde hjelpe meg litt med følgende selvkomponerte tittel: "Sløv sjokolademoral".

Av Anne Kielland, forsker ved Fafo
Jeg mener jo ikke akkurat at Anniken Huitfeldt er sløv. Ikke lyder det som godt forskerspråk heller. Men jeg er altså uenig med henne i at vi bør lage en egen norsk fairtrade-sjokolade nå. For å forklare hvorfor vil jeg fortelle historien om en uvanlig prosess og en uvanlig allianse i kampen mot barnearbeid.

Det er skapt et inntrykk i media av at kakao dyrkes på store plantasjer, noe som antakelig skyldes feil oversettelse av det franske ordet "plantation", som altså ikke betyr plantasje, men gård. I Vest-Afrika er det om lag halvannen million småbønder som dyrker kakao, de fleste av dem i Elfenbenskysten. Barn deltar i produksjonen, og dette er stort sett bøndenes egne og slektningers barn, selv om enkelte er rekruttert utenfra. Inntektene deres er små og tungt beskattet. Områdene de bor i er rammet av borgerkrig og de har et relativt dårlig skoletilbud. Problemene bak bruken av barnearbeid i kakaoindustrien er altså strukturelle - og de gjelder for områdene der kakao dyrkes generelt, også på de gårdene der det dyrkes andre produkter.

Det var på denne bakgrunnen den internasjonale kakaoindustrien rundt tusenårsskiftet ble stilt til ansvar for at de ganske riktig profitter på fattige barns arbeid. Bransjens navn og rykte sto på spill, og den valgte en uvanlig løsning. I 2001 undertegnet kakaoindustrien en protokoll, tilrettelagt av amerikanerne senator Harkin og kongressmann Engel, der de i samarbeid med partnere forpliktet seg til å bekjempe de verste formene for barnearbeid. Blant de andre som undertegnet Harkin-Engel-protokollen var fagbevegelse, forbrukerorganisasjoner, sivile samfunnsorganisasjoner og den ivorianske ambassadøren i Washington.

Så begynte hverdagen. Industrien hadde nok gode hensikter, men da de snudde seg rundt for å finne noen som kunne fortelle dem hvordan man ble kvitt barnearbeid på halvannen million smågårder i grisgrendte strøk, oppdaget de at ingen gode strategier fantes. De kontaktet alle de hørte om, og fant til og med fram til undertegnede på oppfordring fra anti-slaveriaktivisten og forfatteren Kevin Bales, som også hadde undertegnet protokollen. Slik ble jeg med på internopplæringen av industripartnere i forholdene for vestafrikanske barnearbeidere (på designet av baseline-studien av kakaogårder utført av den FN-tilknyttede organisasjonen IITA i 2002), var rådgiver for stiftelsen ICI som industri, fagbevegelse og sivilt samfunn sammen leder for å finne gode praktiske løsninger, og bisto ivorianske og ghanesiske myndigheter med å designe de første sertifiseringsstudiene. Et stort antall mennesker deltok på alle trinn av denne prosessen, og regelmessig ble store samlinger avholdt for utveksling av erfaringer og ideer. En rekke NGO-pilotprosjekter ble finansiert, og flere større programmer fikk støtte til å inkorporere en barnearbeidskomponent.

Hvordan skulle man overvåke at barnearbeid ikke fant sted? Det sier seg selv at inspeksjon av et så stort antall gårder krever et logistisk apparat som ville være meningsløst kostbart i et land med få ressurser og alvorlige fattigdomsutfordringer. Med så mange produsenter og en kompleks innkjøpsordning blir det også praktisk umulig å spore den enkelte kakaobønnen tilbake til opphavsgården. Overvåking måtte derfor skje på grunnlag av stikkprøver, for øvrig ikke ulikt måten en del fairtrade-ordninger fungerer. Et surveyformat ble valgt. Borgerkrigen i Elfenbenskysten bidro til at sertifiseringsundersøkelsene ikke kom i gang innen tidsfristen satt av protokollen. I 2007 ble imidlertid surveyinstrumentene testet, og så ble de første surveyene av sektoren deretter utført av de nasjonale myndighetene.

Nå er jo åpenbart nasjonale myndigheter en interessepart, så en ekstern verifisering av surveyene måtte designes. Det internasjonale verifiseringsselskapet Verite ble hyret inn for å utvikle en verifiseringsarkitektur som kunne "stand up in the public court" som selskapets representant uttrykte det: En prosess som hadde troverdighet blant industriens argeste motstandere. Alle tenkelige interesserte parter ble kontaktet av verifiseringsselskapet og bedt om å anbefale individer de hadde tiltro til. Som et resultat av denne massive konsultasjonsprosessen ble et verifiseringsstyre satt sammen av tre NGO-representanter, en representant for fagbevegelse, en fra akademia, to fra landenes regjeringer og to fra internasjonal industri. Sammen designet de verifiseringsoppdraget, utlyste det, og valgte ut kvalifiserte firmaer til å utføre en verifisering som hadde legitimitet i en kritisk opinion. Fafo vant denne kontrakten sammen med sørafrikanske Khulisha Management Services, vel og merke på betingelse av at undertegnede hold seg borte fra oppdraget.

Den innsikten og åpenheten som er skapt ved denne verifiserte datainnsamlingen er viktig i seg selv. Omfattende bruk av barnearbeid er dokumentert, og barns involvering i arbeid med landbrukskjemikalier er betydelig og svært alvorlig. Det har derimot vist seg vanskelig å bekrefte påstander om omfattende trafikkering av barn til kakaogårdene, på tross av innstendige forsøk. Innsikt alene er ikke nok. Løsninger må finnes på grunnlag av denne innsikten.

Når så omfattende og strukturelle problemer som de jeg har beskrevet innledningsvis skal løses må landenes regjeringer ta hovedansvaret. De må i sine nasjonale strategier prioritere barns rett til skolegang og beskyttelse mot utnytting, og oppfordre internasjonale partnere til også å prioritere støtte til dette på en samlet måte. Så langt har nasjonale myndigheter vist vilje til å ta en slik ledelse ved å innføre relevante lovendringer, utføre surveyene og tilrettelegge for et internasjonalt engasjement.

Hvor er så Norge i denne prosessen? Bortsett fra indirekte støtte til programmer drevet av FN-tilknyttede partnerorganisasjoner forholder vi oss nokså stille. Min mistanke er at skepsisen til en prosess drevet fram av store næringslivsselskaper sitter dypt, både i opinion og blant politikere. Men jeg tror vi må legge den nye stortingsmelding nr. 10 til grunn og ta næringslivets samfunnsansvar på alvor - også som støttespillere og partnere. Som Kevin Bales sa til meg i begynnelsen av denne prosessen: "La oss ikke skyte ned noe som potensielt sett kan bli et foregangseksempel for samarbeid mellom myndigheter, næringsliv og sivilt samfunn - i alle fall ikke før de har vist oss tilliten uverdig."

På denne bakgrunnen blir det galt at en representant for den norske regjeringen på dette tidspunkt foreslår en ny fairtrade-ordning for sjokolade. Utviklingen av en slik sjokolade er kostnadskrevende, og de ressursene kan brukes bedre i en samlet prosess for bekjempelse av barnearbeid i sektoren i sin helhet. Dessuten kunne lokale myndigheter ha trengt den politiske oppmuntringen en slik støtte ville gi - og ikke et utspill som overser deres ansvarstaken og i stedet foreslår et norskkontrollert lite prosjekt helt på siden.

Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt


Gå til forsiden

Kokko-epidemien sprer seg fortsatt

Da jeg skrev om "Kokko-epidemi" og lot meg intervjue av TV2 om saken, lå motivasjonen i et lønnlig håp om å kunne vaksinere mot at flere skulle stå frem og blamere både seg selv og partiet. I det minste gi et bidrag til å gjøre det mindre attraktivt. Det ble også stille - inntil i dag. Nå er det en kar i Ski Arbeiderparti som likevel føler seg kallet. Dessverre.

Gå til forsiden

Møt Hadia Tajik

Denne jenta har en historie å fortelle deg:



Hadia Tajik er politisk rådgiver for justisminister Knut Storberget og er stortingskandidat for Oslo Arbeiderparti. Hun har også en gruppe på Facebook.

Gå til forsiden

Nei til ny blasfemiparagraf II

Her er man fortsatt utslått med feber, men hva gjør vel det, når man har artsfrender å lene seg til.

Jeg for min del kjenner Senterpartiet som et ekstremt jordnært parti, hvis viktigste ideologiske forankring ligger i pragmatisme for praktiske og faktiske resultater for sine kjernevelgere. Denne saken representerer således et klart linjeskifte i dette partiets prioriteringer, noe Håkon Haugli beskriver på en glitrende måte i Dagsavisen i dag: Hestehandel med ytringsfrihet.

Thorbjørn Jagland har også noen interessante betraktninger i Dagbladet i dag, og i går var Tore O. Sandvik på sitt beste. (En artig og interessant troika.)

Ting skjer: Jens skal ha pressekonferanse kl 14.30. Tipper vi endelig får en opprydning og noen solide forsikringer om at ytringsfriheten i Norge skal styrkes. Ikke svekkes.

... og det fikk vi. Meget klargjørende - vi får mer, ikke mindre ytringsfrihet.
(Noen vil sikkert fortsatt hevde det motsatte og gnage videre på denne saken, men det får være for de spesielt interesserte.)

Gå til forsiden

Nei til ny blasfemiparagraf

Da hele redaksjonen ligger nede for telling med høy feber, henvises i dag til Tore O. Sandviks gode artikkel om dette tema.

Gå til forsiden