Om "Kokko-epidemi" på TV2

Se fredagens innslag om "Kokko-epidemi" på TV2-nyhetene.

For ordens skyld: Jeg mener IKKE at det er noe å utsette på Jonas Gahr Støres uttalelser i denne anledning, slik en kan få inntrykk av på TV2.no og TV2 Tekst-TV. Tvert i mot: Det er selvsagt lov å finne Joralf Gjerstad både interessant og trivelig som person. Personlig har jeg aldri møtt ham, men jeg betviler ikke at han kan være en interessant person. Tvert imot! Det er det faktisk all grunn til å tro at han er.

Det er ikke hva denne saken handler om, noe jeg også var særdeles klar på overfor TV2. Dagbladet har fått med denne presiseringen.

---

PS! Jeg anbefaler på det sterkeste:
Denne korte informasjonsfilmen fra NRK.

Gå til forsiden

Gjesteskribent: Håkon Haugli

Det snur fort i politikken

Den mest utbredte hvite løgnen i norsk politikk, er påstander fra politikere om at de ikke bryr seg om meningsmålinger, kun om valgresultater. Selvsagt bryr politikere seg om målinger!

Av Håkon Haugli, leder av Homonettverket i Arbeiderpartiet, bystyrerepresentant og stortingskandidat for Oslo Arbeiderparti.

Gode tall gir selvtillit, dårlige tall det motsatte. Når de nyeste målingene viser rødgrønt flertall og en oppslutning på rundt 35 prosent for Arbeiderpartiet, er det et uttrykk for at velgerne liker måten regjeringen håndterer finanskrisa på. Det er det grunn til. Statsminister Jens Stoltenberg framstår med tyngde og autoritet, det samme gjør finansminister Kristin Halvorsen. Krisepakkene har vært omfattende og ser ut til å treffe riktig.

Opposisjonens sterke kritikk av regjeringens krisehåndtering er pinlig. Selv den kronisk sjokkerte Siv Jensen har satt nye standarder. Til TV2 har FrP-formannen brukt ordet ”litt klatting” om 20 milliarder. Selv i FrPs verden, der oljemilliardene sitter løst både i oppgangs- og nedgangstider, blir det feil å bruke ordet ”klatting” om tjue milliarder: Tjue tusen millioner! I sin faste spalte i Dagens Næringsliv 10. januar, var Siv Jensen mer ”deeply shocked” enn vanlig. ”Jeg måtte gni meg i øynene, klype meg i armen og sjekke hørselen” skrev formann Jensen. Bakgrunnen? At statsministeren hadde varslet mer bruk av oljepenger på NHOs årskonferanse. På kommentarplass kalte DN Jensen for ”sløv” og mente hun gjorde seg dummere enn hun er. (DN er vel for øvrig blant de få aviser som oppfattes som genuint borgerlig innstilt, selv blant paranoide høyrefolk som ellers er raske til å stemple alle i ”media” som skummelt venstreradikale. )

Det drøyeste FrP-formannen har servert de siste ukene, er likevel påstanden om at regjeringens bruk av oljemilliarder er ”FrP-politikk.” Slik er det ikke. For mens regjeringen bruker oljepenger nå – når pilene peker nedover og det er viktig å sikre arbeidsplasser – ville FrP kaste bensin på bålet i oppgangstider. I 2007 foreslo partiet å bruke 60 (!) milliarder på veier, og i sitt alternative statsbudsjett la de opp til et merforbruk på 64 milliarder. I en situasjon med full sysselsetting ville dette ført til rentesjokk for vanlige folk, bedrifter og kommuner og valutasjokk for de ansatte i konkurranseutsatt industri i Norge.

Men vi vinner ikke valget på å ha rett, eller på å kle av FrP keiserklærne. Meningsmålinger har en berusende, men farlig sløvende effekt. I juni lot Civita seg beruse av målinger som viste H/FrP-flertall. Da Kristin Clemet inviterte til sommerfest var 200 feststemte deltakere ”med hvitvin eller alkoholfritt i glasset” (Liberaleren) og et bredt sammensatt kommentatorpanel nærmest unisont enige om at valget ville gi et stort borgerlig flertall og ny regjering. Så fort kan ting snu, og så farlig er hovmod og arroganse.

I artikkelen ”Does European Social Democracy have a Future?” i det venstreorienterte magasinet Dissent, analyserer den tidligere Financial Times-redaktøren Robert Taylor den sviktende oppslutningen om sosialdemokratiske partier i Europa. Han peker imidlertid også ut en vei som kan gi oss bred og langsiktig oppslutning:

· Vi må i vår politikk og kommunikasjon med velgerne legge større vekt på sosialdemokratiske kjerneverdier som identitet, empati, tillit og trygghet.

· Vi må anerkjenne og respondere på våre kjernevelgeres utrygghet og usikkerhet. Kvinner, etniske minoriteter og homofile har vunnet viktige rettighetskamper, men disse gruppene opplever gradvis større utrygghet. Både fordi store høyrepartier (som FrP) angriper likhetstanken og fordi enkelte mindre tolerante innvandrergrupper vokser. Frykten for kriminalitet og terrorisme er sannsynligvis også voksende blant vanlige folk.

· Vi må løfte fram kjernesaker som sosial rettferdighet, arbeidstakeres rettigheter og rettferdig fordeling.

· På kort sikt må vi utvikle politikk for å møte finanskrisa. På lengre sikt må vi sikre at hele vårt økonomiske system ikke undergraver det moralske og institusjonelle grunnlaget for en sosialdemokratisk samfunnsmodell.

· Sist, men ikke minst: Som sosialdemokrater må vi gjøre alt vi kan for å forhindre en global miljøkatastrofe.

Tidligere fredagsskribenter:
Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Gå til forsiden

Epidemi på gang?

Har vi en "kokko-epidemi" under utvikling i Ap?

Mot slutten av fjoråret sto Saera Khan frem og fortalte om sitt behov for å konsultere spåkoner. Nå ble det etter hvert mange årsaker til at hun ikke fikk renominasjon - men den viktigste var faktisk hennes iboende behov for å ringe fjollete 820-numre. (I alle fall i øynene til dette medlemmet av nominasjonskomiteen.) Jeg - og Ap-folk flest, kan ganske enkelt ikke være representert ved folk som har så sterke irrasjonelle tilbøyeligheter.

Nå har Bjarne Håkon Hanssen fortalt om sin tro på Snåsamannen. At han gjør dette samtidig som han er helseminister gjør selvsagt en ille sak verre. Enda verre er det at vår nestleder nærmest går ut og applauderer galskapen!

Olav Gunnar Ballo er heldigvis fra et annet parti. Han er imidlertid lege og påtroppende sjef for rettsmedisinsk institutt (Sic!) - og tror at spesielle og hemmelige bønner kan helbrede folk. Da er det vel heller ikke unaturlig om han også tror at voodoo-aktører kan skade folk med sine bønner, dukker og trommer? Jeg ser med forferdelse på utviklingen hos rettsmedisinsk institutt.

Hva er det med folk? Har de ikke skjønt at valgår er utenfor sesong for å bekjenne sine galskaper?

Seriøst: I Arbeiderpartiet har vi alltid insistert på at politikken skal baseres på etterprøvbare fakta og vi har lent oss til anerkjente vitenskapelige metoder. Dette har i samspill med vår ideologiske overbevisning alltid utgjort fundamentet for vårt partis virke. Det har aldri tidligere vært nødvendig å vedta denne politiske filosofien på landsmøtet. Er det slik at dette nå er nødvendig?

Dette betyr ikke at Arbeiderpartiet ikke er åpent for folk som tror "det kan være mer mellom himmel og jord." Det betyr bare at vi ikke baserer politikken vår på private religiøse grublerier eller andre løse antakelser som ikke fremstår som plausible. Vi anbefaler heller ingen å basere livene sine på slikt! Dette må ligge fast og vi kan ikke ha representanter som løper rundt og signaliserer noe annet. Det må de ganske enkelt slutte med - eller slutte å representere oss.

TV2 har et innslag om saken.

Les også: Hold kvakksalverne unna folketryden
- og gjerne også Eirik Newths kraftfulle reaksjon.

PS: Galskapen tar helt av!

Gå til forsiden

Historiske øyeblikk: Olof Palme (1982)

Denne gang skal vi til den svenske valgkampen i 1982, nærmere bestemt til den avsluttende partilederdebatten. Når vi kommer inn og får høre Palmes svar, er dette en respons på at Sveriges daværende statsminister, Torbjörn Fälldin (Centerpartiet), nettopp har forsøkt å sverte Palme ved å stemple ham som et "sosialistspøkelse." En øvelse borgerlige politikere stadig forsøker seg på.

Palme svarer godt. Så godt at svaret fortjener en plass i serien "Historiske øyeblikk." Det hører med til denne historien at Socialdemokraterna vant valget i 1982, og at Palme dermed kom tilbake som statsminister. En posisjon han beholdt til sin død i 1986.

Det er dessverre ikke bilder av Palmes replikk - men det han sier er jo det eneste vesentlige:



Se hele serien "Historiske øyeblikk." (Du får opp 12 artikler av gangen. Under det nederste må du klikke på "eldre innlegg" for å få de neste 12 artiklene.)

Gå til forsiden

Må boble over av stolthet

Forfatteren Erlend Loe "anklages" i dag av Ari Behn for å være en sosialdemokrat. I en lengre "utskjelling" i Dagbladet gnistrer Behn til med dette:

"Erlend Loe er sosialdemokrat og snill gutt. Det er slik han er blitt oppdratt..."

Jeg skjønner godt at Loe velger å gjengi hele Behns leserbrev i sin egen blogg hos Stavanger Aftenblad, og jeg vil vel anta at både Erlend Loe og hans foreldre bobler over av stolthet i dag. Gratulerer med særdeles hederlig omtale!

Kollegene fryder seg!

Oppdatert: De som trenger en mer pedagogisk fremstilling av saken, kan besøke denne bloggen. Jeg slutter meg til hvert komma - og med dette har også jeg viet denne saken mer oppmerksomhet enn den fortjener.

Gå til forsiden

Ny partisekretær i DnA

Det lakker og lir mot et nytt landsmøte i Arbeiderpartiet. Martin Kolberg kommer til å gå av som partisekretær. Mediene er opptatt av hvem som vil overta. Det bør de også være. Det er snakk om en av de aller viktigste posisjonene i norsk politikk.

Lysten til å spekulere er imidlertid betydelig større enn evnen til å forutse. Klassekampen henviser i går til et gjesteinnlegg av Tore O. Sandvik, her på Sosialdemokratiet.no. Også Sandvik fabler om det helt usannsynlige.

Dagsavisen har skrevet flere artikler om temaet. Deres artikler er innbyrdes i strid med hverandre, uten at de der i huset har tatt seg bryet med å forklare hvorfor de droppet sin første spekulasjon:

Saken er at vi fremdeles ikke har noen endelig avklaring om hvem som blir partisekretær, men noen kandidater er likevel betydelig mer sannsynlige enn andre. Herfra regnes det som rundt 90 prosent sannsynlig at vi vil ende opp med en av disse fire kandidatene:

Stortingsrepresentant Eirin Sund (41) fra Rogaland er en sterk kandidat. Hun har bred erfaring fra partiet som varaordfører, fylkesvaraordfører, statssekretær i to departementer og fra Stortinget. Hun har bakgrunn fra landsstyret i både AUF og partiet og har solide organisatoriske ankerfester også utenfor partiet, blant annet som visepresident i Norges Fotballforbund. At hun er fra vestlandet er ikke noe minus. Denne tunge landsdelen - med en og en kvart million innbyggere - er ikke representert i partiledelsen fra før. Hvis Sund vil - og vestlandsfylkene kjenner sin besøkelsestid - kan hun ha svært gode sjanser.

Partisekretær Rune Tokle (38) fra Oslo Arbeiderparti er et sterkt navn. Ikke bare i kraft av å være partisekretær i det største fylkespartiet, men også i kraft av å være den eneste fylkessekretæren i Arbederpartiet som er demokratisk valgt av eget fylkesparti. (De øvrige er ansatt av DnA.) Tokle har vært partisekretær siden 2004 og har bakgrunn fra AUF og Oslo Arbeidersamfunn. Han startet sitt engasjement gjennom AUF i Nordland og Vefsn Arbeiderparti på 80-tallet. Det er dermed grunn til å tro at han vil kunne samle bred støtte. Tokle er matematiker av utdanning.

Statssekretær Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (49) fra Finnmark er uomtvistelig et aktuelt navn. Schjøtt-Pedersen har sittet på Stortinget for Finnmark siden 1985 og har bred erfaring fra en rekke komiteer og fra gruppestyret på Stortinget. Han har også vært finansminister. I dag er han stabssjef ved Statsministerens kontor. Han har også bakgrunn fra sentral- og landsstyret i AUF og er en mann som nyter bred tillit i partiorganisasjonen.

Statssekretær Raymond Johansen (47) er et navn som også mediene har trukket frem. (Selv en blind høne kan finne korn.) Selvfølgelig er Raymond et aktuelt navn. Knapt noen i partiet vil bestride hans kapasitet som politiker. Han er inne i sin andre periode som statssekretær i UD, han ledet partiets "havarikommisjon" etter Stortingsvalget i 2001 og har også vært byråd i Oslo. Det siste riktig nok for SV, men dette var i den første koalisjonen mellom Arbeiderpartiet og SV: Rune Gerhardsens byråd på 90-tallet.

Så er det selvsagt også et spørsmål om disse kandidatene til syvende og sist ønsker å gå denne veien? For disse er det mange dører som står åpne. Eksempelvis er Raymond Johansen av mange påtenkt som byrådslederkandidat i Oslo i 2011 - men har han bestemt seg for hva han selv vil?

Enkelte av "kandidatene" som er omtalt i pressen må beskrives som uaktuelle og/eller usannsynlige - av høyst ulike årsaker.

Gå til forsiden

Tidenes krisepakke

Dagens krisepakke fra regjeringen er større en de fleste fatter. Noen synes å tro at 20 milliarder er 20 litt store millioner. Slik er det jo ikke. 20 milliarder er 20 tusen millioner = 20.000.000.000,- Nok til å bygge en ny liten by fra grunnen av. Dette settes inn som ekstramidler de neste 11 månedene.

For Arbeiderpartiet er full sysselsetting ikke bare et spørsmål om politikk. Det er det nærmeste du kommer et religiøst mantra i dette partiet. Det er ikke noe irrasjonelt ved det. Arbeidsløshet har så mange negative sider at det er verdt å overanstrenge seg maksimalt for å unngå det. Det er særdeles kostbart for samfunnet. Færre skattebetalere skal betale for velferdsordningene, deriblant dagpenger til de arbeidsløse. De arbeidsløses situasjon er imidlertid det aller alvorligste.

Velgerne ser ut til å være enige. Når sysselsettingen er truet vender velgerne seg alltid til det partiet med høyest troverdighet på dette området. (Nå også på Island.)

Nå skal det offentlige investere: I veier, skoler, jernbane, sykehjem, studentboliger, og generelt vedlikehold av offentlig eiendom. Regjeringen satser 20 mrd på tiltak som en kan beregne sysselsettingseffekten av. De gir ikke skattelette for at du og jeg skal få råd til en sydentur ekstra. Meget fornuftig.

"Arbeid for alle er jobb nummer en. Derfor legger regjeringen i dag fram tiltak for å trygge eksisterande arbeidsplasser og skape nye. Dette er de kraftigste tiltakene som er foreslått mot arbeidsledighet på over 30 år," sier Jens Stoltenberg til sine kontakter på Facebook.

Se også: LO er fornøyd.

Gå til forsiden

Kvakksalveriet anbefales?

Har vi nå en helse- og omsorgsminister som anbefaler folk å gå til kvakksalvere? Samtidig som partiet endelig har klart å stable på beina en noenlunde brukbar oppslutning fra velgerne, rykker en av våre helter ut med maskinpistol og skyter seg grundig og lenge i begge føttene.

Jeg har skrevet om kvakksalvere tidligere. Jeg ser egentlig ingen grunn til å behandle Snåsamannen separat. Jeg forutsetter at Bjarne Håkon straks kommer med en forklaring på sin opptreden. Den bør være god.

Gå til forsiden

Fri fyll

Om denne politikken er basert på opnionsundersøkelser og FrP-velgernes preferanser vites ikke, men i FrPs interne kurshefte Valgkamp- og standskurs heter det at:

«Spesielt i en tid med stor arbeidsledighet må vi aksjonere for å få vekk all regulering av alkoholskjenking.»

Fra før vet vi at Per Sandberg har vært opptatt av at det må bli risikofritt å fyllekjøre. Man er jo gjerne opptatt av de veldig nære ting i dette partiet. Akkurat dette er da også et stadig tilbakevendende tema - for både Sandberg og FrP mer generelt. Det er ikke bragt på det rene om Sandberg, som for tiden er travelt opptatt med å kaste snøball på KrF & Co, også er mannen bak det geniale kursheftet.

Foto: Per Sandberg / FrP

Gå til forsiden

Gjesteskribent: Tore O. Sandvik

Med Arbeiderpartiet inn i framtida

Meningsmålingene viser igjen muligheter for rødgrønt flertall. Arbeiderpartiet løfter koalisjonen til nye høyder med 33,7 prosent oppslutning. Like fullt er det et skjørt flertall, og på mange måter er det siste oppsvinget en refleks av krisetidene og rotet på borgerlig side.

Av Tore O. Sandvik, fylkesordfører, Sør-Trøndelag fylkeskommune
Velgerne avviser i større grad eventyrpolitikken til FrP, og stadig flere stiller seg spørsmålet om hvem som er den beste kapteinen til å lose Norge gjennom urolige tider; Jens eller Erna? Det tjener Ap på. I en fireårsperiode hvor opposisjonen stort sett har drevet på som politiske kommentatorer, og sjelden presentert en alternativ vei for Norge, med unntak av FrPs usammenhengende forslag i hytt og pine – blir det lettere for regjeringen å definere veivalgene.

Jeg tror oppslutningen om fellesskapsløsninger er økende i disse krisetider. Ropet etter skatteletter representerer ikke flertallet av landets velgere. Derfor må fortsatt satsing på den norske modellen med opprustning av kvaliteten i fellesskolen, eldreomsorgen og helsesektoren være fundamentet for neste fireårsperiode. Videre må det drives politikk som demper skadevirkningene av det internasjonale tilbakeslaget. Ledigheten må ikke få utvikle seg, og norsk industri må hjelpes gjennom krisa på en måte som sikrer, og helst videreutvikler kompetansen og innovasjonsevnen.

Her kan klimatiltak også bidra. På kort sikt må derfor krisepakker dempe økende ledighet, men det må også satses på langsiktige tiltak som styrker Norges posisjon innenfor viktige næringer. Det må satses tungt på forskning, innovasjon og samferdsel. Norge bør for eksempel utnytte rikdommen til å gjøre seg enda mer attraktiv for verdens fremste forskere innen sektorer vi har fortrinn. Ved å bygge og finansiere driften av fremragende laboratorier, vil vi både utvikle kunnskap og teknologi som vil styrke våre bedrifter, samtidig som vi blir et attraktivt land for fremragende forskere og bedrifter på jakt etter teknologigjennombrudd.

Hvem kan knekke Ap-koden?
Det ser ut som konjunkturene hjelper Ap fram mot høstens valg, men fortsatt er H+FrP til sammen større enn Ap på målingene. Jeg mener Ap må ha ambisjoner om å etablere seg rundt 40 prosent igjen. Det er grunnlag for det i velgermassen i Norge, men da må vi bruke mer tid på å knekke Ap-koden, enn FrP-koden.

Først og fremst skal vi mobilisere våre egne, og utvide velgerbasen. Derfor må vi vinne valget i 2009 med tanke på at vi også skal vinne valgene i 2011 og 2013. Obamas suksess i USA viser at det ligger en mulighet for stor mobilisering gjennom å kommunisere direkte til sine valgmedarbeidere. Egentlig gjorde Obama det samme som Haakon Lie gjorde i sin tid; han brukte "best available technology" for å mobilisere troppene. Obamas valgseier var en organisatorisk triumf. Det er mye som er forskjellig mellom USA og Norge. Men fortsatt er det slik at forskjellen på et stabilt 30- og 40-prosents parti i Norge, først og fremst dreier seg om en organisasjon skreddersydd for bred mobilisering, om man ikke skal håpe på internasjonale konjunkturer eller andres misérer. Jeg er selvfølgelig av den oppfatning at Ap vil stille med det beste laget og den beste politikken i høst. God håndtering av finanskrisen og borgerlig rot og mangel på politiske alternativ, kan sikre oss en ny flertallsregjering. Men det er og blir for skjørt, kortsiktig og tilfeldig. Erfaringene vi har fra valgsuksessene i Trondheim og Sør-Trøndelag, viser at mer enn noe annet er det organisasjon enn person og politikk som avgjør framgangen.

Obama fortsetter nå med å bygge sin bevegelse med tanke på framtidige valg og for å endre velgermassen i USA, for en generasjon framover. Ap bør ha samme ambisjoner i Norge. Vi må ta i bruk ny teknologi, men uten at vi har en sterkere partiorganisasjon og uten at vi mobiliserer nye grupper og generasjoner, vil vi verken greie å utvikle treffsikker politikk, eller ha tilstrekkelig folk å mobilisere for å nå våre velgere. Den viktigste posisjonen i partiet for drive gjennom dette, er partisekretæren. Jeg mener vi må ha en partisekretær som har bevist stor handlekraft i tidligere posisjoner, som har uomtvistelige strategiske evner og som forstår betydningen av å bygge og fornye partiorganisasjonen. Vedkommende bør ha et stort nettverk i alle deler av Ap rundt om i landet, ha tillit i fagbevegelsen, og samtidig ha evne til å inspirere og bygge en moderne organisasjon som forankres i bredere lag av folket. Ingen er i nærheten av å være bedre skikket til denne jobben enn Trond Giske. Problemet er bare at han sier nei. Noen burde overtale ham, jeg greier det ikke.

- Tore O. Sandvik skriver på egen blogg: Tore O.
- Forrige fredag: Anniken Huitfeldt

Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Gå til forsiden

Survival of the fattest

NY VITEN:

"Britiske passasjerer på katastrofeskipet Titanic døde i uproporsjonalt stort antall fordi de på høflig britisk maner stilte seg opp i kø ved livbåtene - mens amerikanerne albuet seg fram, viser ny forskning. Amerikanerne hadde 8,5 prosent større sjanse for å overleve enn andre nasjonaliteter."

Det er Klassekampen som i dag har denne nyheten fra forskningens vidunderlige verden.

Gå til forsiden

Nummer 44

Gå til forsiden

Trusler fra Sandberg

,
"Hvis dere ikke vil leke med oss, så truer vi med å leke med de andre som ikke vil leke med oss," sier en furten Per Sandberg til VG.

Dette vil nok gjøre dypt inntrykk på Lars Sponheim. Han har på sin side sagt at "dersom vi ikke kan få leke i fred uten innblanding fra Sandberg & Co, så går også vi for å leke med de andre." De truer hverandre altså gjensidig med å løpe til onkel Stoltenberg.

Det neppe noen tvil om at det er Lars som har tilrevet seg overtaket i den borgerlige sandkassa. Erna forsøker å mekle. Det er nytteløst. Dagfinn heier mest på Lars.

Oppdatert 22. januar: Lars og Dagfinn har fått med seg Jan P på sitt lag. Nå mobber de Per og står og roper i kor: "Per går i bleier - løper til onkel og neier."

Kanskje på tide at "onkel" får lov til å kommentere dette spetakkelet:



Foto: Per Sandberg / FrP

Gå til forsiden

Frihetens forpost?

,

VI FÅR EN NY OG BEDRE PRESIDENT I USA!
I dag får USA en ny president. Det kan nok mer eller mindre med rette sies at samtidig får også resten av den frie verden sin nye leder.

I min levetid har USA hatt følgende presidenter: Richard Nixon (R), Gerald Ford (R), Jimmy Carter (D), Ronald Reagan (R), George H. W. Bush (R), Bill Clinton (D) og George W. Bush (R). Jeg vet ikke hvordan du har opplevd det, men jeg har opplevd det omtrent slik:

De to første kan jeg ikke si å erindre. Jeg var nok for ung til det. Men jeg vet at: Richard Nixon (R) var ansvarlig for kuppet mot - og drapet på - den demokratisk valgte presidenten Salvador Allende i Chile, og at Nixon måtte gå av på grunn av Watergate-skandalen.

Gerald Ford (R) ble aldri folkevalgt som hverken president eller visepresident, men han ble likevel visepresident på grunn av Spiro Agnew-skandalen (R), og dermed også president på grunn av Nixon-/Watergate-skandalen.

Jimmy Carter (D) fikk til fred mellom Egypt og Israel. Han hadde også mer enn brukbare relasjoner til Sandinistene i Nicaragua, som styrtet den grusomme diktatoren Somoza.

Ronald Reagan (R) avbrøt alle Carters sunne forbindelser til Sandinistene, og begynte i stedet å yte økonomisk støtte til terrorbevegelsen Contras, som ville tilbake til Somozadiktaturets glansdager. Sandinistene måtte dermed bruke mer enn 50% av Nicaraguas lille BNP på å bekjempe den amerikanskfinansierte terrorbevegelsen, og de måtte mot sin egentlige vilje søke hjelp hos Sovjetunionen. Da den amerikanske kongressen ikke lenger ville bevilge midler til dette vanviddet, fortsatte Reagan å finansiere Contras gjennom et kriminelt og hemmelig våpensalg til Iran. (Sic!) Reagan ville dessuten utvikle et hysterisk kostbart stjernkrigsprogram, som ledd i den kalde krigens våpenkappløp. Av en eller annen merkelig grunn, har noen konservative politikere og kommentatorer gitt Reagan æren for at det endelig dukket opp en moderat og rasjonell mann i Sovjetunionen, som ville avslutte våpenkappløpet.

George H. W. Bush (R) var Reagans visepresident. Han var tross alt noe klokere enn både Reagan og sin egen sønn, men han valgte Dan Quale (R) som sin visepresident. Big mistake! (Jeg anbefaler deg å lese artikkelen om denne skrullebukken. Han kunne potensielt bare fått konkurranse av Sarah Palin.)

Bill Clinton (D) var lite opptatt av "å få sin egen krig." Han betalte den amerikanske statskassens gjeld, bygde internasjonale og i all hovedsak fredelige relasjoner, og viet i det hele tatt mye av sin presidentperiode til relativt god merkevarebygging av USA.

George W. Bush (R) ble mannen som devaluerte de sivile rettighetene i USA, invaderte andre land basert på løgner, knuste den amerikanske statskassen ved stadig å påføre landet høyere kostnader og samtidig kutte i inntektene. Her kunne det virkelig vært sagt mye mer...

Til tross for at dette er en noe overforenklet fremstilling, er det usedvanlig god dekning for å si at både amerikanere og andre verdensborgere stort sett har kunnet sove litt bedre om natten når det har vært en demokrat i Det Hvite Hus.

Det er med andre ord grunn til å si: Hjertelig gratulerer med dagen, Barack Obama. PS: Se også Vox Populi i dag.

Gå til forsiden

Historiske øyeblikk: Inaugural Addresses

I morgen blir Barack Obama innsatt som USAs 44. president, og USAs 43. president må gi fra seg nøklene til både det Hvite hus og Guantanamo. Barack Obama vil holde en tale som vil bli sett og hørt av et rekordstort publikum, både i USA og over hele verden. Det er det høytid i republikken Amerikas forente stater, når den nye presidenten avgir sin "Inaugural Address," eller innsettelsestale.

Under har jeg samlet disse talene fra de seneste av Obamas partifeller blant forgjengerne i presidentembetet. (Når det gjelder visepresidentene Harry S. Truman og Lyndon B. Johnson, overtok disse presidentembetet som følge av henholdsvis president Franklin D. Roosevelts og John F. Kennedys dødsfall. Truman og Johnson er derfor representert ved talene de fremføre etter at de selv hadde vunnet presidentvalgene i hhv 1948 og 1964.)

Nå hører det med til historien at disse øyeblikkene sjelden blir historiske på grunn av innholdet i talene. Tvert i mot faktisk. Dette er historiske øyeblikk i kraft av hva selve øyeblikket representerer. Den av disse talene som politisk sett er mest dagsaktuell og nok også den vesentligste, er faktisk den eldste: Den til Franklin D. Roosevelt. Både i lys av dens frittstående kvalitet, men også i lys av dagens situasjon, med en verdensomspennende finanskrise. Roosevelt vant en knusende seier i 1932 på sitt program "New Deal." Enkelte skrullebukker i norsk politikk har også bidratt til å gi talen ny aktualitet.

Her er talene. I motsatt kronologisk rekkefølge:

William Jefferson Clinton, 20. januar, 1993. (USAs 42. president) :




James Earl Carter Jr, 20. januar 1977. (USAs 39. president):




Lyndon Baines Johnson, 20. januar 1965. (USAs 36. president):




John Fitzgerald Kennedy, 20. januar 1961. (USAs 35. president):




Harry S. Truman, 20. januar 1949. (USAs 33. president):

Dette opptaket er ikke tilgjengelig på Youtube, men du kan se og høre Trumans tale på American Rhetoric. ( For øvrig et gullfunn av et nettsted!)


Franklin Delano Roosevelt, 4. mars 1933. (USAs 32. president):



Den neste bakover i rekken her vil være Woodrow Wilson, (USAs 28. president) 4. mars, 1913, men herfra finner vi ikke lenger lyd og bilde.

Wikipedia har en god oversikt over samtlige tidligere presidenter.
Det Hvite hus har historiesider.
Tore O. Sandvik har mye interessant stoff om presidentvalget.
Bartleby har søkefunksjon og kan gi deg samtlige innsettelsestaler.
Øvrige saker på Sosialdemokratiet.no, i serien: Historiske øyeblikk.

Gå til forsiden
. . . . . .

Gjesteskribent: Anniken Huitfeldt

Litt smågodt til barna, laget av barn?

I butikkhyllene ligger det all mulig deilig sjokolade og frister. De fleste av oss plukker gjerne med oss en sjokoladeplate med norske kyr på grønne enger med hjem til lørdagskosen, eller en annen sjokolade med barn som målgruppe. Historien om at det er barnearbeid som har produsert den, får vi ikke høre så mye om.

Av Anniken Huitfeldt, barne- og likestillingsminister
Den sjokoladen vi spiser, bør ikke være laget av barn. Men virkeligheten er nok en annen. For bak den søte historien om en ”ekte norsk” sjokolade står barn fra for eksempel Elfenbenskysten. Der må barna trå til i kakao-produksjonen fordi foreldrene ikke får godt nok betalt til å brødfø en familie. Dette går ut over barnas skolegang og lek. Dette er også historien om norsk sjokolade.

Likevel mangler vi forbrukere valgfrihet når vi skal kjøpe lørdagsgodt. Det finnes ikke sjokolade merket rettferdig, og som er rettet mot barn. Her har bransjen i Norge en jobb å gjøre. I England har det vært en sterk øking i salget av etiske produkter de siste årene. Både antall produkter og mengde har økt. Etiske produkter – som rettferdig sjokolade – selges nå også i vanlige butikker, noe som bidrar til å øke salget. Heldigvis sier stadig flere nordmenn at vi også ønsker å handle både mer miljøvennlig og mer etisk. Vi får lyst til å handle rettferdig produserte varer når vi får informasjon om hvilken forskjell det utgjør. Ikke minst ønsker mange unge i dag å ta vare på miljøet, og de ønsker å handle i solidaritet med verdens fattige.

Barn og fattige i mange land har ikke denne valgfriheten, heller ikke i land som produserer kakao til vår sjokolade. For noen år siden anslo ILO at mellom 350 000 og 400 000 barn jobber i kakaosektoren bare i Elfenbenskysten. Omkring 20 prosent av barna sør i landet jobber full tid, minst 100 000 barn utfører farlige jobber i kakaosektoren, og mellom 10 000 og 15 000 barn jobber i slaveliknende forhold. Det er ikke meningen at du skal få sjokoladen i halsen, men du leste riktig: Barn arbeider i slaveliknende forhold. Ghana har også relativt stor kakaoeksport. Her er det omkring 1,2 million barnearbeidere og rundt 2 millioner barn som jobber ved siden av skolen, de fleste i jordbrukssektoren hvor kakaoproduksjonen dominerer.

Merkeordningen Fairtrade Max Havelaar gir et signal om at arbeiderrettigheter er respektert, og at arbeiderne har fått en betaling som står i forhold til produksjons- og levekostnader. Utvalget av Fairtrademerket sjokolade i butikkene har økt, men det finnes ikke slik norskprodusert sjokolade. Dette kan norske forbrukere gjøre noe med ved å etterspørre slik sjokolade. Slik kan vi legge press på bransjen. Og slik kan vi gi vårt lille, men viktige bidrag til en mer rettferdig verdenshandel. Og da kan vi også nyte en deilig sjokoladebit på lørdagskvelden med litt bedre samvittighet!

Foto: Yann Anker

Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Gå til forsiden

En banditt går fri

"En amerikansk dommer har beordret løslatelse av en fange på Guantanamo-basen som har sittet fengslet siden han var 14 år gammel. Mohamed el-Gharani ble arrestert i Pakistan som 14-åring i 2002, og han var blant de første som ble sendt til Guantanamo. I følge fangens advokat beskyldte det amerikanske militæret ham for å ha blitt medlem av Al Qaida som 11-åring i 1998."
NRK Tekst-TV side 134. Torsdag, 15. januar klokken 23.50.

I følge Olof Palme, "bör man kalla saker och ting vid deras rätta namn." La oss følge denne oppfordringen og slå fast at det er en usivilisert og primitivt anlagt banditt, som nå går av som president for verdens eneste supermakt. Det skjer den 21. januar 2009. Endelig. Denne banditten går dessverre fri og vil neppe bli straffeforfulgt for sine forbrytelser.

Foto: Guantanamobasen på Cuba / Wikipedia

Gå til forsiden

Haakon Lie: Slik jeg ser det nå

Anbefalt bok!

Haakon Lie er med sine 103 år en levende legende i norsk politikk. Han har nylig kommet med en ny bok: Slik jeg ser det nå

På omslaget står det: "Slik jeg ser det nå er Haakon Lies politiske testamente til oss - og til fremtiden." Jeg tror sannelig Cappelen Damm kan komme til å måtte bite i seg dette, dersom det er ment å antyde at dette er det siste politiske skriftet som kommer fra Haakon Lie. Jeg traff ham første gang på Utøya i 1987. Da fikk vi beskjed om å ta det pent, for nå skulle det skulle komme en gammel mann med dårlig hjerte. Vel, vel.

Gjennom Slik jeg ser det nå - som er en bok der Haakon Lie samtaler med Hilde Harbo og Hans Olav Lahlum - gjøres det i alle fall klart at det er en særdeles oppegående 103-åring vi møter. Samtidig som vi møter en reflekterende og langt mykere Haakon Lie enn ryktet hans forteller om, går han ikke av veien for å komme med enkelte kraftsalver av godt gammelt merke:

Skulle han (Jens Stoltenberg) gå, synes jeg Bjørn Tore Godal ville være en god mann, men han begynner jo å dra på åra. Godal var ikke bare lett å ha med å gjøre som ung og radikal politiker, men det var aldri noe faenskap med ham, sånn som med Thorbjørn Jagland den gangen. Om Jagland sa Trygve Bratteli at "kommer han i posisjon, må vi skalke alle luker."

Haakon Lie har utgitt en rekke bøker. Deriblant Slik jeg jeg ser det (1975) og Slik jeg ser det 2 (1983)

Slik jeg ser det nå anbefales for alle som er interessert i norsk politikk og norsk politisk historie. Skaff deg denne boka!

Les også: Hvis Haakon Lie dør...

Gå til forsiden

Hallo-kokko

Etter å ha sett denne debatten må jeg si at jeg er litt i villrede. Lever jeg i en parallell sub-virkelighet der realiteter er fordreid og sanseinntrykkene blir helt forskrudd? Kan det virkelig være riktig at over 20% av Norges nokså høyt utdannede og relativt siviliserte befolkning - ønsker å gjøre denne dama til statsminister?

Jeg har rett og slett vanskelig for å tro at - anstendige Høyre - på ramme alvor vil slippe henne løs på det norske samfunnet - uansett departement. Av hensyn til nattesøvnen må jeg faktisk velge å stole på at Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten - om nødvendig - vil tre inn og verge oss alle.

Denne gjengen her er jo faktisk like kokko som denne gjengen her. De første er bare så skummelt mange flere.

Anbefalt lesning - til opplysning, til forundring, til bekymring, til fortrøstning, til fortvilelse, til forferdelse, til forskrekkelse, til hjertet.

Oppdatert 18. januar: Er det nå klart at det til slutt er blitt for mye for Høyre også? (Aftenposten, VG). Det gjenstår å se om dette er representativt for Høyre. Det burde det være!

Gå til forsiden
. -

Rock'n roll

Nå svinger det! Rødgrønt flertall i ny måling fra TNS Gallup/TV2. Regjeringspartiene får 85 mandater og opposisjonen får 82. Koko-kommunistene er dessverre også inne med to mandater på denne målingen.

Nå gjelder det bare at de rødgrønne ikke når formtoppen for tidlig...

Gå til forsiden

Sossarna gör det!

Arbeiderpartiets søsterparti i Sverige har gjort det! De følger Palmetradisjonen og tar det lille, men akk så riktige og nødvendige ekstra skrittet. De har vedtatt å gå inn for at Israles handlinger faktisk må få noen konsekvenser. I deres uttalelse heter det blant annet:

"... partiet kräver att EU:s nya uppgradering av samarbetsavtalet med Israel suspenderas"

Arbeiderpartiets sentralstyre har også fattet et godt vedtak, men på landsmøtet i partiet må vi faktisk stille spørsmålene:

1. Finnes det en grense for hva Israel kan foreta seg, hvor også vi vil mene at det internasjonale samfunn bør la det få noen faktiske konsekvenser?

2. Hvor går i så fall den grensen?

* Hele det svenske vedtaket
* Alle sakene om konflikten på dette nettsted

Gå til forsiden

Ap fordømmer krigshandlingene mot Gaza

Onsdag reiser utenriksminister Jonas Gahr Støre til midtøsten. Med seg i kofferten får han dette vedtaket, som Arbeiderpartiets sentralstyre har fattet i ettermiddag:

"Arbeiderpartiet fordømmer krigshandlingene mot Gaza. Israels angrep som nå rammer sivilbefolkningen er helt uakseptable og ute av enhver proporsjon. Arbeiderpartiet fordømmer rakettangrepene mot tilfeldige sivile mål i Israel. Hamas må også ta sin del av ansvaret for de pågående kamphandlingene. Arbeiderpartiet vil også vise til at når Israel nekter og begrenser humanitære hjelpesendinger å komme inn på Gazastripen, så er dette brudd på folkeretten, bl.a. brudd på Genève-konvensjonene. Arbeiderpartiet beklager også at Israel ikke slipper journalister inn i Gaza.

Sivilbefolkningen i Gaza har vært under sterkt press i mange år, med en blokade de siste 18 månedene. Befolkningen er totalt avhengig av internasjonal humanitær hjelp. Israel har etter sin tilbaketrekning hatt full kontroll over grensene, havområdet og luftrommet over Gaza. Utviklingen i Gaza har vært forhindret av blant annet stengte grenser, mangel på de fleste varer, inkludert mat, vann samt medisiner og utstyr til sykehusene. Sivilbefolkningen i Gaza utsettes nå for alvorlige brudd på den internasjonale humanitærretten.

Det finnes ingen militær løsning på denne konflikten. Det må legges press på partene for å inngå en ny våpenhvile. Grensene må umiddelbart åpnes for at humanitær hjelp kan komme inn.

I dag er det situasjonen i Gaza som er høyest på dagsorden, men den uløste Palestina-konflikten og Israels okkupasjon er kjernen. Arbeiderpartiet har et langvarig engasjement for en tostatsløsning basert på grensene fra 1967 og FNs resolusjoner. Det internasjonale samfunnet må nå bidra sterkt til å finne en varig løsning. Etableringen av en levedyktig palestinsk stat er en forutsetning for en varig fred der både israelere og palestinere kan leve side om side innenfor sikre og anerkjente grenser. Hele det internasjonale samfunn har et ansvar for det palestinske folket hvor mange har levd i en flyktningesituasjon siden 1948.

Norge må bidra aktivt for å få en stopp i krigshandlingene. Norges brede nettverk i regionen er en ressurs som nå kan få stor verdi. Norge må også aktivt bruke sin rolle som leder for giverlandsgruppen for palestinerne til å bidra med hjelp til den palestinske befolkningen og de nødlidende på Gaza."

Sosialdemokratiet.no applauderer den klare og adekvate språkbruken!

(Nå viser det seg at Støre også får flere alvorlige saker å ta opp med Israel.)

- Partiet fremhever også Norges offisielle holdning til Hamas, på DnA.no

- Les alle sakene om konflikten på dette nettsted.

Gå til forsiden

Dronning Rania av Jordan:

Queen Rania: "What's happening in Gaza is a crisis of human dignity." Bruk et minutt av ditt liv på å høre hva hun har å si:



Besøk også Dronningens Youtubekanal. Hun har flere fornuftige ting å si.

Gå til forsiden.

Politiske neandertalere

(I Egypt: Sosialdemokratiet.no)
Ap går frem og FrP går tilbake på den ferskeste meningsmålingen. Det er grunn til å tro at hoderystende velgere har vendt FrP ryggen som følge av partiets støtte til den israelske statsterrorismen. Nå sørger de politiske neandertalerne på "motsatt fløy" antakelig for at FrP får tilbake sine tapte velgere.

Jeg synes det er fantastisk at så mange mennesker over hele landet går i fakkeltog for ofrene i Gaza. Nå som selv Vatikanet er på riktig side kan jo Paven like godt bannlyse dem som kaster brannbomber. Drittsekker som kaster brannbomber og raserer forretninger er ikke akkurat den type "fredsaktivister" palestinerne trenger støtte fra.

Hvor får de forresten den åndssvake ideen fra - at å kaste stein og brannbomber på politiet i Norge, skal være en slags støtte til noen som helst internasjonal sak? Svaret er vel ganske enkelt at de ikke kunne brydd seg mindre. De bruker bare store folkeansamlinger som et påskudd for å drive sin triste, private versjon av Fightclub. Fredsaktivister er de i alle fall ikke.

Det er ingen grunn til at politifolk skal bruke silkehansker og selv risikere å komme til skade. Jeg håper de lykkes i å rydde gatene for pakk.

Hvorfor omtales forresten pøblene som "aktivister på venstrefløyen?" De jobber jo de facto med å produsere FrP-velgere.

Signér på oppropet: Trekk oljefondet ut av Israel.

Gå til forsiden.

Test deg selv på tre minutter

Tenk deg at verden ble krympet til et lite samfunn bestående av 100 personer, men at den ellers var satt sammen som den virkelige verden. Du husker kanskje eksperimentet fra barneskolen? Klassen ble delt inn slik at noen få fikk så mye boller og brus de ville, mens flertallet satt rundt og ba om almisser.

Se denne filmen! Det tar litt over tre minutter. Hvis du er "genetisk disponert" for sosialdemokratisk tankegang, vil du antakelig oppleve signifikante utslag i ryggmargsrefleksene.



Så kan man sikkert si at i et slikt samfunn på 100 personer, hvor alle individene daglig ville blitt konfrontert med de øvrige individenes situasjon, ville individenes personlige karakter vært viktigere enn deres ideologiske overbevisning. Muligens, men verden består ikke av 100 personer, men av over seks milliarder. De sentrale spørsmålene er da: Er de enorme proporsjonene en legitim grunn til ikke å foreta seg noe? Bør du stemme på partier som ikke vil foreta seg noe?

Heldigvis: Noen foretar seg noe. Eksempelvis statsministeren i det lille kongeriket Norge.

(Hvis filmen ikke laster opp, kan du forsøke her)

Bli med i: Ap-velgere på facebook

og/eller

bli medlem i: Arbeiderpartiet

Denne artikkelen ble første gang publisert 17. april 2008
Gå til forsiden

Mest lest i 2008

Det ble jevnt i toppen, men med årets aller siste timer til hjelp snek vinneren seg inn foran nummer to på listen. Her følger de tre mest leste sakene på Sosialdemokratiet.no i 2008:

1. Nok er nok

2. F-35 selvfølgelig

3. Haga, FrP og lovbruddene

Gå til forsiden

Israel trenger en alvorlig lærepenge

(I Egypt: Sosialdemokratiet.no)
EU ber Israel heve blokaden av Gaza, kunne vi lese for et par måneder siden. Israels svar var å holde tilbake nødhjelp, sulte ut befolkningen og til slutt sette i gang en massiv og grotesk militær voldtekt.

Det er på høy tid at det internasjonale samfunn reagerer på Israels stadig tilbakevendende kriminelle atferd og sørger for at det får konsekvenser. Jeg har tidligere tatt til orde for en kultur- og idrettsboikott av Israel. Jeg skal her begrunne hvorfor:

Israel i har i fire tiår okkupert palestinernes grunn. I strid med FN-resolusjoner har de ikke trukket seg tilbake. I strid med folkeretten har de snarere tvert i mot latt egne borgere bygge og bo på okkupert grunn og fortrengt de rettmessige beboerne. I tillegg til å beslaglegge annen manns grunn stjeler de gjerne de beste landsbruksarealene og nødvendige vannforsyninger. Kåre Willoch er blant dem som gjentatte ganger har etterlyst konsekvenser av denne kriminelle politikken, som også USAs tidligere president, Jimmy Carter, og Sør-Afrikas tidligere president, Nelson Mandela, korrekt har beskrevet som Apartheid.

En felles europeisk kultur- og idrettsboikott er den minste sanksjonsform som vil kunne sies å være en sanksjon og samtidig det eneste som vi med en viss realisme vil kunne håpe å få oppslutning om. Vår fremste allierte - USA - kan en ikke regne med i midtøstenspørsmål. En økonomisk boikott kan være for smertefull for enkeltland, og derfor vanskeligere å få oppslutning om. Å kalle hjem ambassadøren er neppe den beste ideen. Ikke er det mye til trussel heller.

En kultur- og idrettsboikott vil derimot stort sett bare ramme Israel - og hensikten med internasjonale sanksjoner må jo være å ramme riktig adressat. Israel er ingen stor idrettsnasjon. Ingen idretter vil derfor bli alvorlig rammet, men Israelsk idrett vil selvsagt bli rammet. En stopp i all kulturutveksling, vitenskapelig og intellektuelt samarbeid med Israel vil i all hovedsak ramme Israel og få andre. En slik boikott vil derfor kunne gi det Israelske samfunnet en følelse av utestengelse - noe som selvsagt må være poenget.

Dette vil være en mild og særdeles human form for utestengelse - sammenliknet med den utsulting og trakassering som Israel utsetter det palestinske folket for.

Jeg vil derfor utfordre den norske regjering: Hvor lenge skal Israel få holde på og hvor langt skal de eventuelt måtte gå, før regjeringen vil synes det er passende å ta initiativ til at det skal bli møtt med konsekvenser fra det internasjonale samfunn? Har de fortsatt mye å gå på? Israel trenger en alvorlig lærepenge!

Se også Bård Vegar Solhjell og Audun Lysbakken og Paven og Kåre Willoch og Jimmy Carter.

Gå til forsiden

Godt nytt år?

Jeg står akkurat nå på farten for å foreta min egen lille fredsekspedisjon til midtøsten. Jeg har dårlig tid - og lar derfor John Lennon presentere den noe overforenklede kortversjonen av mitt budskap:



Gå til forsiden
. . . .

Alternativ nyttårstale

Jeg tilhører dem som ikke alltid synes at Kristine Koht er like morsom. Snarere synes jeg hun ofte blir litt for teatralsk og krampaktig. Derimot er hun verdt å lytte til når hun forsøker å være litt alvorlig. I alle fall i dette tilfellet. Det forundrer meg ganske mye hvordan mennesker rundt meg tilsynelatende reflekterer så lite over at fattigdommen bare er en flytur unna. Eller bare to generasjoner. Akkurat som Koht påpeker.

Da jeg var guttunge, la oss si for 30 år siden, da hadde foreldrene mine akkurat bygget hus. Et stort et. (Utenbys) Et voldsomt løft for familieøkonomien har jeg forstått. En av disse somrene kjøpte faren min en grill. En helt vanlig utegrill. Det var den sommerens økonomiske utskeielse. Jeg er temmelig sikker på at dersom den hadde kommet til skade, ville han reist til en blikkenslager og fått den reparert. Etter å ha forhandlet om pris. I dag kjører vi til Shell og kjøper en ny en. Den kommer fra den andre siden av planeten, men den koster ingenting.

For 30 år siden flyttet vi altså til dette huset. En familie på fem flyttet fra en 2-roms på 50 kvadrat. Jeg var åtte år. Da faren min var seks år flyttet han og familien hans på sju personer fra en 1-roms på 30 kvadrat, uten innlagt kloakk - til en 2-roms på 50 kvadrat. Den hadde toalett, bad og sentralfyring. De var kommet til himmelriket. Det var akkurat den samme leiligheten vi skulle flytte fra 36 år senere. Nå er datteren min to år. Senere i januar flytter hun med familien sin på tre personer fra en 3-roms på 74 kvadrat til en 4-roms på 118. Er det rart energibruken øker? Nå bor det vel rundt 100.000 flere mennesker i Oslo enn det gjorde i 1940. Samtidig har antallet hoder i hver husstand sunket dramatisk. Er det rart boligprisene har gått i været?

Jeg lurer på hvordan en vanlig norsk familie vil bo om 30 år?

Foto: Søren Jaabeksgate (Norsk Folkemuseum)
PS: Bak til høyre ser du Griffenfeldtsgt 17. Jeg bodde i nummer 19, som er utenfor bildet.
Jens' nyttårstale

Denne teksten ble første gang publisert 3. januar 2008

Gå til forsiden