LO-sekretær Trine Lise Sundnes, skriver godt om sykelønn i Dagsavisen i dag. Probemet er ikke at IA-avtalen ikke virker. Det gjør den! Problemet er at alt for mange vikrsomheter ikke har foretatt seg noe mer enn å signere avtalen. Det virker ikke.
Gå til forsiden
16 desember 2009
Sykelønn
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
14 Kommentar(er):
Trine Lise snakker jo ikke noe som helst om det du skriver, Fredrik.
Hun snakker ikke noe om at bedrifter ikke tar sitt ansvar. Hun sier ikke noe om hvem det er som ikke følger opp IA eller på hvilken måte det ikke blir gjort på.
Det eneste hun snakker om er slik de har det i Sverige.
Kan du utdype litt om hva du mener med at IA-avtalen virker, Fredrik?
Stian: Ja, det kan jeg, men jeg lar her noen andre gjøre det:
SINTEF, NHO,
- IA-avtalen virker i de virksomhetene som gjør den innsatsen avtalen forutsetter. Det er ikke nok å undertegne avtalen og tro at sykefraværet synker. Det ville være som å mene at man blir en dyktig idrettsutøver ved å bli medlem i et idrettslag, sa Bergesen jr, adm. direktør i NHO. (Absentia)
Det er ikke ofte LO tar NHO til inntekt for sitt syn.
Det gjør man skeptisk i utgangspunktet...
Videre står det lite fakta her.
Hvilke bedrifter er det som ikke følger opp ?
Private ? Offentlige ? Hvilke bransjer ?
Hvor stor forskjell i sykefraværet er det mellom de bedrifter som følger opp og som ikke følger opp ?
Hva er forskjellen i korttidsfravær ?
Hva er forskjellen i langtidsfravær ?
Det aner meg at etter så mange år med så høye utgifter at det blir for enkelt å si at det er noen som ikke følger opp.
Det burde man ha plukket opp underveis i avtalen.
Hvis ikke er det elendig ledelse og kontroll av avtalen!
Så vidt jeg husker sa SINTEFs evaluering at IA-avtalen har en svært begrenset, men like fullt signifikant, effekt på sykefraværet i virksomhetene som aktivt arbeider med den, men at effekten er fraværende på overordnet samfunnsnivå. Det kan jeg ikke forstå skal være tilstrekkelig til å slå fast at avtalen virker.
Samtidig er jo bare sykefraværet ett av tre delmål, som du selvsagt er klar over. At en avtale som kun leverer resultater på ett av tre delmål er en avtale som fungerer høres jo ikke umiddelbart opplagt ut.
Det er definitivt en jobb å gjøre ja, men hva er det du prøver å si? At du er mot IA-avtalen?
Slik jeg ser det er det høyest sykefravær i sykepleien og barnehagene. De typiske kvinneyrkene - og også stort sett statlig drevet.
Er det mulig å se ut fra de omtalte rapporter at det er staten selv som ikke følger opp IA ?
Jeg er ikke mot IA-avtalen. Jeg tror for det første ikke den er til skade, og jeg håper den snart starter å virke; potensialet er definitivt til stede med forsterket og riktigere virkemiddelbruk.
Men så langt har den ikke virket. Når vi sier noe annet tror jeg vi lurer oss selv.
Stian - du må huske på at det er store politiske innrømmelser som må til også.
Å innrømme at man har brukt feil retorikk er ofte det vanskeligste man kan få en politiker til å gjøre.
I 2005 valgkampen sa Jens at Bondevik skjulte arbeidsledighet ved å putte arbeidsledige inn i trygde/uføre tallene og at Bondevik på den måten kunne vise til lav arbeidsledighet.
Siden den gang har ikke Jens sagt et ord om det der.
Skal vi få IA til å virke - å INKLUDERE de som er støtt ut - da må dette reverseres og Jens må innrømme de skjulte tallene.
Jeg ville ikke holdt pusten i påvente av det.
Håkon ... det er helt riktig at sykefraværet er høyest i offentlig sektor. Og da snakker vi ikke først og fremst Staten, men om kommunene. Norske kommuner har ansatt (og gudskjelov for det) en god del mennesker som ikke ville hatt jobb i et hardt næringsliv, hvor løsningene er mye mer drastiske om folk med helseproblemer ikke fungerer godt nok for effektiviteten og inntjeningen. Eksempelvis permitering, og opphør av arbeidsplasser grunnet flytting av bedrifter, nedleggelser og konkurs.
Det er mange helt åpenbare årsaker til at kvinner er langtidssykemeldte. Gjennomsnittskvinner stiller opp på flere fronter enn gjennomsnittsmenn, og sliter seg derfor mer ut både fysisk og psykisk. De er likevel flinkere til å se sine egne begrensninger når jobben blir for hard, og har vett på å sykemelde seg før det går langt over kanten, der menn heller opparbeider seg sykdom som fører til tidligere død. Fødsler og barn spiller også inn. Slitasjeskader pga tungt arbeid i helsesektoren og psykisk slitasje som følge av å stå i omsorg og sosiale tjenester har uten tvil sterk innvirkning på disse folkene. Men mange av disse kvinnene gjør en kjempejobb, og hadde fortjent bedre enn de vilkårene og de forholdene de jobber under.
Det er i den daglige driften at IA-avtalen skal virke, på de enkelte avdelingene og personalkontorene, i samarbeidet mellom fagforeningene, arbeidsgiverens representanter og arbeidstakeren. Og her er det ingen tvil om at det er svikt hos mange lavere ledere og mellomledere. Mangel på kompetanse i samarbeid og menneskelighet.
Ingen tvil om at IA-avtalen fungerer der den benyttes som den skal.
Og Håkon ... at dette er oppe til debatt og tas seriøst av norske myndigheter er fordi det ER store politiske innrømmelser. Her er det ingenting å skjule, og det blir ikke skjult. Om du virkelig hadde fulgt med på Jens og hans statsråder, og LO og NHO så hadde du fått med deg det. Derimot tror jeg vel at det er mang en bedriftsleder og kommuneadministrasjon som roter det til for sine ansatte, og dytter folk over til NAV og ledighet. Og det finnes nok også en del ansatte og plasstillitsvalgte som legger vrangvilja til og ikke helt forstår hvordan disse tingene henger sammen. Det er jo ikke alle nordmenn som har like stor forståelse for årsakssammenhenger og hva som foregår inne i en kropp eller et menneskes hode. Og heller ikke alle nordmenn som skjønner at det å ønske samarbeid/være positive/jobbe for felles mål er uendelig effektivt for de fleste som ønsker å få til ting.
Hei Øyvind.
Takk for svar.
Jeg har også en mistanke til at det er i offentlig sektor det er størst sykefravær.
Men - som jeg sier - det er i omsorgsyrkene som sykepleier og i barnehagene fraværet er størst.
Det er bra at staten ansetter de som trenger noe å gå til som ikke opererer 100%.
Alikevel blir din beskrivelse av privat arbeidsliv for stigmatiserende. Jeg jobber privat og har ALDRI møtt noe annet enn forståelse og de beste tilbud om det har plaget meg noe.
Etter samlivsbrudd fortalte jeg alt slik det var og at jeg slet med depresjoner. Jeg ble ikke møtt med annet enn forståelse og "Ta den tiden du trenger", "Om du kommer litt sent så har vi forståelse for at du ikke får sove så godt", "Bare si ifra om det er noe vi kan gjøre", "Vi vil ha deg tilbake 100% - så ta den tiden du trenger".
Iflg. stigmatiseringen din skulle ikke dette skjedd. Jeg tror derimot at dette er mer vanlig i det private enn alternativet er.
Søsteren min jobber privat. Hun kan bare jobbe 60% og sjefen omstillte bedriften til å få til det.
Det går om man vil.
Men - det er selvfølgelig krav til overskudd. Går man i minus kan man ikke betale regningene sine og da er man konk og alle mister jobben.
Det må man selvfølgelig styre unna og da kommer det du mener er knallharde krav.
Det skulle bare mangle at det ikke er slik!
Livet er ikke en lek. Jobb er ikke en lek.
Når du prøver å forklare hvorfor kvinner er mer borte enn menn er jeg usikker på om jeg henger med i svingene.
Du sier kvinner oppofrer seg mer enn menn og derfor blir mer syke ?
Vel - er det da ikke arbeidsgiver som forlanger for mye av sine ansatte slik at de sliter seg ut ?
Til slutt : Jeg vil gjerne se fakta. Hvor fungerer IA avtalen ? SOm jeg spør over :
Hvilke bedrifter er det som ikke følger opp ?
Private ? Offentlige ? Hvilke bransjer ?
Hvor stor forskjell i sykefraværet er det mellom de bedrifter som følger opp og som ikke følger opp ?
Hva er forskjellen i korttidsfravær ?
Hva er forskjellen i langtidsfravær ?
Jeg skulle også gjerne hatt en oversikt over det siste du nevner opp, Håkon. Og dette finnes det sikkert tall på. Men er ikke helt sikker på hvor det er jeg skal lete.
Når det kommer til stigmatisering av bransjer, offentlig eller privat. Det ville være en enorm forenkling om jeg sa at alt privat næringsliv er rått og brutalt, all offentlig sektor består av dårlige ledere, alle kommuner tar seg av de med minst muligheter, eller alle private ledere var gode. Selvfølgelig er det mye mer nyansert enn som så. Men det er ofte her debattene blir svart-hvite.
Det må jo nesten være temmelig mange flinke næringslivsledere, arbeidsledere og personalledere i det private, siden det fungerer så godt som det gjør på mange fronter. Det samme gjelder offentlig sektor. Og i det frivillige, organisasjonslivet og politikken for den saks skyld. Men vi hører mindre om dette fordi mediene drar fram de sakene der det går riktig galt.
Min opplevelse de fleste stedene jeg har oppholdt meg, fra butikker til verksteder, fabrikklokaler eller kontorlandskap, halvprivate, stiftelsesdrevne eller fullt offentlig drevne offentlige enheter, eller i organisasjoner og gjennom verv jeg har hatt, er at menneskene som innehar roller og oppgaver skiller seg veldig fra hverandre fra plass til plass. Noen er smålige og egoistiske, konfliktorienterte, ineffektive eller inkompetente, andre romslige og empatiske, løsningsorienterte, effektive eller svært kompetente. Folk innehar sjelden bare gode eller dårlige egenskaper, men ingen tvil om at ledelse ovenfra innvirker på grunnplanet. Og heller ingen tvil om at grunnplan som står samlet om gode løsninger, har gode vilkår, blir stilt rimelige krav til og gode holdninger virker inn slik at også ledelse kan gjøre en bedre jobb. Her virker det alle veier. Gode arbeidsmiljøer er ikke en gang en garanti for suksess, men sjansen er noe større. Effektivitet er ikke viktig i alle bransjer. Noen steder er det faktisk stabilitet som er det viktigste.
Jeg har vist til et eksempel i en tidligere bloggdiskusjon jeg fulgte (kan ikke huske om det var her hos Fredrik), og bruker dette eksempelet en gang til. For noen år siden fulgte jeg en svært dårlig fungerende autist gjennom hans siste år med hurtig progredierende dødelig lungekreft, med alle de samarbeidsutfordringene med fagfolk på sykehus man kan tenke seg. Jeg opplevde da at to forskjellige avdelinger ved Ullevål universitetssykehus fungerte som natt og dag. Den ene avdelingen besto av dårlig planlegging, dårlig service, stor avstand i samarbeid mellom hjelpepersonell, sykepleiere, leger og andre faggrupper, mens den andre var som en ønskedrøm i alt man kan tenke seg av et sykehus. Har ikke peiling på hvor den største bristen lå, men at det var ressurspersoner med riktige holdninger til omgivelsene som holdt den beste avdelingen på et høyt nivå er jeg ikke i tvil om. Slik må det nødvendigvis være i det private også. Noen butikker er helt nydelige å bevege seg rundt i, med god service, andre bare en stor prøvelse. Og jeg har opplevd styre og stell på politiske nivåer som innehar akkurat de samme styrkene og svakhetene.
IA-avtalen fungerer strålende, men bare der det er tilstrekkelig mye annet som fungerer som det skal. Dårlige ledere som liker å kvitte seg med "problembarn, som ikke takler det psykososiale arbeidsmiljøet og ikke er tydelige, kombinert med et NAV som løser problemene med "pistol" og passivisering framfor aktivitet, må nødvendigvis føre til utstøting. Og da hjelper ikke en IA-avtale det spøtt.
Legg inn en kommentar