Nei til "fedrekvote"

Barne- og Likestillingsminister Audun Lysbakken har en historisk sjanse til å sette kronen på et av Gro Harlem Brundtlands politiske hovedverk: Foreldrepermisjonen.

Hvis han ikke benytter de fire neste årene til å gjøre nettopp det, vil det være en unnlatelsessynd av de helt store. Da Gro Harlem Brundtland ble statsminister i 1986 var ”mammapermisjonen” på 16 uker. Sakte men sikkert har Arbeiderpartiet gjennom 23 år gjennomført en av de viktigste barne- og likestillingsreformene i nyere tid. Nå har vi ett års foreldrepermisjon og det gjenstår lite før denne fantastiske reformen er komplett.

Lysbakken risikerer imidlertid å komme skjevt i gang hvis hans eneste virkemiddel skal være å kjempe for en tvungen og statisk tredeling av foreldrepermisjonen for absolutt alle familier i Norge. Han kommer ikke til å få gjennomslag for det. Det bør han heller ikke. Lysbakken bør likevel holde fast ved det som er målet: At langt flere fedre skal ta ut langt mer av foreldrepermisjonen enn de gjør i dag.

En "kvote" er en begrensning
Det første han bør gjøre er enkelt. Han må ganske enkelt slutte å snakke om ”fedrekvote.” Det er jo ikke rart at mødre og arbeidsgivere forventer at resten av permisjonen skal være mors, når vi har et antall uker som heter nettopp ”fedrekvote.” Bare navnet tilsier at det er disse og bare disse ukene som er tildelt far. Vil far ha mer må han ”ta fra mor” sier mange. Dette er en vrangforestilling som Lysbakken bør bestrebe seg på å bekjempe – ikke gi etter for. Foreldrepermisjonen er noe vi først og fremst har for barna, og som mor og far har sammen!

Hver gang det har vært snakk om å øke fedrekvoten har det skjedd ved at en har utvidet hele foreldrepermisjonen. ”Ellers vil det være å ta fra mor,” blir det sagt. Nå har det selvsagt vært viktig å utvide foreldrepermisjonen også, men denne politiske begrunnelsen – ”man må ikke ta fra mor” – er i virkeligheten å gi etter for en dessverre altfor utstrakt vrangforestilling: At foreldrepermisjonen egentlig er mors. Faktisk har man vannet og gjødslet denne vrangforestillingen ved å begrunne utvidelsene slik. Dette kan dessuten ikke være veien videre. Når vi har ett års foreldrepermisjon med full lønn, må vi kunne si at lengden på denne permisjonen er god nok. På ett eller annet tidspunkt vil det være andre velferdspolitiske mål som kommer høyere opp på lista over prioriterte tiltak. Da må vi altså få til en bedre fordeling mellom mor og far innenfor en gitt ramme.

Språk skaper holdninger og atferd
Språk og begreper er svært viktig i politikk. Særlig hvis man ønsker å endre holdninger og atferd. Derfor har vi i 30 år kjempet for kjønnsnøytrale stillingsbetegnelser og kjønnsnøytrale benevnelser. Fedrekvoten har vært viktig for å få fedre til å ta permisjon i det hele tatt. Nå må vi videre.

De ti ukene som i dag kalles fedrekvote bør derfor omdøpes til ”foreldrenes særkvote.” For hvis vi mener at far bør være hjemme med barnet i minst ti uker, så mener vi vel også at mor bør være hjemme med barnet i minst ti uker? Det er altså ikke en eneste saklig grunn til ikke å likestille regelverket her. Slik kan vi få vekk det uheldige begrepet ”fedrekvote.” Da kan vi begynne å snakke om den store felleskvoten på 30 uker. Kvoten som altså ikke er mors, men som er felles. Hvordan skal hver enkelt familie fordele den?

Økonomisk likestilling av mødre og fedre
Det neste Lysbakken bør gjøre er å likestille fedre og mødre økonomisk. I dag er fars rettigheter knyttet til mors yrkesdeltakelse. Dette er ikke likestilling og det er ingen som mener det bør være slik. Når det likevel fortsatt er slik er det fordi det koster penger over statsbudsjettet å gjøre noe med det. Far er i de fleste tilfeller noe eldre enn mor. I gjennomsnitt har altså nybakte fedre lengre lønnsansiennitet enn nybakte mødre. Når vi i tillegg vet at menn tjener mer enn kvinner helt generelt, sier det seg selv at en likestilling av rettigheter her, vil innebære noe høyere kostnader til foreldrepermisjon. Vi kan likevel anta at alle i SV og Arbeiderpartiet vil være enig i at vi skal ha likestilling på dette området. Fedre som får barn med en student skal ikke ha dårligere rettigheter enn fedre som får barn med en yrkesaktiv kvinne. En kan uten videre anta at alle i SV og Arbeiderpartiet ikke bare er enig i dette – men veldig enig i dette. Her har altså Lysbakken en svært god sak og følgelig gode utsikter til å få gjennomslag.

På et eller annet tidspunkt må vi stille oss spørsmålet: Hvor mye skal vi detaljregulere absolutt alle norske familier? For en statisk tredeling med 17 eller 18 uker til hver av foreldrene vil jo være nettopp det: En politisk måloppnåelse ved bruk av tvang og bare tvang. En skrivebordpolitikers metode. Det er nettopp denne type overdreven reguleringskåthet som gjør at mange velgere ser seg om etter andre partier. Målet er ikke, og har aldri vært, at alle absolutt alle familier skal gjøre sånn eller slik. Målet har hele tiden vært å få en samfunnsutvikling der fedre og mødre i sin alminnelighet tar like mye ansvar for sine barn. Så vil det alltid være familier som kan ha gode grunner for å gjøre sine egne og litt andre valg.

Før Lysbakken tvangs- og detaljregulerer hver eneste familie i landet, bør han først ta i bruk enklere og hyggeligere politiske virkemidler. Først bør han altså få ordet ”fedrekvote” ut av regelverk og ut av sitt eget og andres språk. Deretter bør han likestille fedre og mødre i regelverket. Så får vi se hvilke oppmuntrende resultater det kan gi.

Dette er en noe lengre versjon av innlegget som står på trykk i Dagsavisen i dag.

Gå til forsiden