Verksted for framtida
Arbeiderpartiet skal være landets mest interessante politiske verksted. Da må vi evne å se de store utfordringene framover og tørre å reise de vanskelige debattene. 
Av Raymond Johansen, partisekretær i Det norske Arbeiderparti
De valg vi tar i dag, får konsekvenser langt utover denne stortingsperioden. De er med å forme hvordan samfunnet vil se ut om 10, 20 og 30 år. Jeg har her lyst å peke på tre av de store utfordringene vi vil møte framover.
Finansiering av velferdsstaten
I 1967 var det nesten fire yrkesaktive per pensjonist. Snart vil det være mindre enn to. For hvert femte år øker gjennomsnittlig levealder i Norge med ett år. Det er bra. Men vi lurer oss selv om vi tror at dette ikke også gir store utfordringer for eldreomsorgen og velferdsstaten.
Kampen for fellesskapsløsningene blir stadig mer utfordret. Ikke bare fra høyresiden, som vil privatisere og kutte skattene, men også fra oss selv. Om vi er ukritiske til hvordan fellesskapets ressurser forvaltes, gjør vi velferdsstaten en bjørnetjeneste.
Bedre organisering av offentlige tjenester og enda sterkere fokus på å holde folk i arbeid blir avgjørende. Da må vi diskutere hvordan vi kan redusere sykefraværet, hvordan vi kan organisere offentlig sektor bedre, hvordan vi kan stoppe frafallet fra videregående opplæring og hvordan vi kan senke terskelen så flere kan ta del i arbeidslivet.
Flere flyktninger
Vi er over 6 milliarder mennesker på jorda. I 2030 passerer vi 8 milliarder. Antallet flyktninger i verden vil øke. Det vil også påvirke Norge. Da må vi diskutere hvordan vi skal møte den situasjonen.
Jeg mener debatten må føres innen fire rammer: Vi må bidra til mer stabilitet i verden gjennom en aktiv utenrikspolitikk. Vi må føre en konsekvent og rettferdig asyl-og flyktningepolitikk. Vi må ha en kraftfull kriminalitetsbekjempelse. Og ikke minst må vi ha en offensiv integreringspolitikk.
Jeg håper vi klarer å strukturere integreringsdebatten bedre enn vi har gjort til nå. Vi må kunne diskutere integrering og hverdagsproblemer uten å samtidig diskutere overfallsvoldtekter og kjønnslemlestelse. Og hverdagsproblemene er mange. Vi skal beskrive utfordringene. Men ha fokus på løsningene.
Menneskeskapt klimaendring
Det haster å få på plass forpliktende internasjonale avtaler for å redusere klimagassutslippene. Derfor er det som nå foregår i København viktig for vår framtid.
De rike landene har gjennom mange år sluppet ut så mye CO2 at atmosfæren ikke tåler mer. Nå løfter Kina, India og andre land flere hundre millioner mennesker ut av fattigdom. Det krever enormt med energi som gir økte utslipp. Da kan ikke vi si at: ”dessverre, nå er det fullt”. Vi i den rike verden har spist forrett, hovedrett og dessert. Da kan vi ikke invitere de fattige landene på kaffe, og foreslå å dele regninga på to.
Derfor må Norge spille en pådriverrolle for å få på plass mekanismer som sikrer både utslippsreduksjoner og en rettferdig fordeling av kostnadene. Og så må vi ha en bred debatt om hvordan Norge kan utnytte sine fortrinn og sin kompetanse til å bidra til størst mulig utslippsreduksjoner totalt sett.
Vær med!
Arbeiderpartiet kommer til å ha mange debatter knyttet til disse og andre utfordringer framover. For å få fram de beste ideene, skal vi ha en bred debatt med stor takhøyde. Jeg håper mange vil delta i debatten!
Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.
Tidligere fredagsskribenter:
Hadia Tajik, Øivind Bratberg, Steinar J. Olsen, George Friedman, Pleym Christensen, Kristian Haugnes, Terje Næss, Nik Brandal, Tom Sudmann Therkildsen, Ingrid Aune, Helge Stoltenberg, Jan-Tore Strandås, Marthe Scharning Lund, Anette Trettebergstuen, Lubna Jaffery Fjell, Tone Tellevik Dahl, Bjørn Tore Ødeården, Øyvind Langaas, Mari Aaby West, Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt
Gå til forsiden
11 desember 2009
Gjesteskribent: Raymond Johansen
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
7 Kommentar(er):
Mer prat, Raymond.
Det er på tide å være konkret. Komme med løsninger.
Du kritiserer høyresiden, men de har i allefall kommet med alternativer og løsninger.
Løsninger du ikke liker, men som du må innrømme er veien.
Se på hun sukelige overvektige på TV2. Hun hadde 120 fraværsdager pga fedmerelaterte sykdommer. Og staten kunne gi henne en ventetid på 3 år.
120 fraværdager koster NAV like mye pr år som en operasjon privat.
Pga din tro på "systemet" velger dere å gi henne 3 års ventetid. Hun tar opp pengene til 3 personer.
Du skjønner dere må gi etter, ikke sant ?
Hvis ikke. Hvor mange år gir dere dere selv for å få skole like bra som de private ?
Sykehjem like bra som de private ?
Sykehus like bra som de private ?
10 år ? 40 år ?
Ærklærer dere at dere tar feil om dere ikke får det til om 100 år?
Her bommer du Håkon - som vanlig. Du må ta av deg de ideologiske høyrebrillene dine og begynne å se verden.
Vi har skole, sykehjem og sykehus langt bedre enn de land som i hovedsak bygger dette på de private.
De land som har bygget systemene sine på de private løsninger ser jo i større og større grad at dette ikke fungerer, og ser til - nettopp Norden. USAs helsereform er bare siste eksempel på at det går i denne retningen. Løsningene, Håkon, ligger i en samfunnsmodell hvor vi har fått til verdens beste samspill mellom stat og privat. Og den er bygget av sentrum-venstre.
Om du med "fire yrkesaktive per pensjonist" refererer til det som i sosialdemografien kalled "dependency-ratio" (som gjerne er det som refereres i disse sammenhengene) er tallene meget villedende.
Ja, en aldrende befolning er et probem grunnet at de står for så store utgifter i helse-sektoren, men avhengighetsratioet er ikke regnet som antallet yrkesaktive per pensjonist, men som antallet mellom skolealder (16) og pensjonsalder per person ikke mellom de aldrene.
Ting ikke med i beregninga når man samenligner 1967 med i dag: Antallet trygdede, antall kvinner i arbeid, økning i antallet som studerer, folk over pensjonsalder som jobber... Særlig økningen i kvinnenes arbeidsdeltagelse og mengden studenter etter obligatorisk skolegang slår ut på tallene. I tilligg selvsølgelig til at tidligere arbeidsdeltagelse blant visse grupper ikke ble regnet som "arbeid" (da særlig kvinner som spedde på inntekten til mannen med diverse småjobber.)
Noen som kan si hvilke tall SSB har brukt for å beregne antall yrkesaktive per pensjonist?
Et større problem vil jeg si er at hva som er mulig å utføre i helsevesenet stadig øker, og at folk forventer at staten tar alle kostnadene og tilbyr alle behandlinger, selv for behandlinger som kun er midlertidig utsettelse. Men dette er en debatt norge ikke er helt moden for enda.
Anonym :
Er det jeg som er ideologisk blind ?
Vel - Jeg ser bare på hva som skjer og hva som skjer andre steder, jeg.
Vi har verdens dyreste skole. Og den er LANGT fra verdens beste. Den er dårligst i OECD.
Da mener jeg det er time for change!
Vi har verdens nest dyreste helsevesen. Og det helsevesenet opererer med korridorpasienter og lange ventelister.
Da mener jeg det er time for change!
Jeg ser hvordan man har det på danske private pleiehjem. Det er milevis unna slik vi har det her.
Da mener jeg det er time for change!
Du ber meg se på det amerikanske sykehusvesenet. Det er en for dårlig floskel!
Hva med f.eks. det franske ?
Ja, se gjerne på det franske. Les for eksempel om det på Wikipedia. http://en.wikipedia.org/wiki/Health_in_France
Det er regnet som verdens bestehelsevesen, og det er i all hovedsak offentlig eid. Franskmenn er faktisk ikke så veldig glade i privatisering eller liberalisme. Kanskje ikke så rart, ordet privat betyr på fransk egentlig "fratatt". Eksempler er "Je suis privé de..." eller "Tu m'as prive de mes...", ingen av setningene kan fullføres med særlig positivt innhold.
Ordet privat kan selvfølgelig også brukes som på norsk, når man snakker om privatliv og privatskoler. Mens en privatperosn først og fremst betyr en heller anononym person.
Den opprinnelige betydningen av "privatisert" betyr altså å være fratatt sin plass i fellesskapet.
Jeg skjønner ikke eierskapsdebatten.
Sykehus skal gjøre folk friske! Det må da være det samme hvem som eier sykehusene.
Skoler skal gjøre folk smarte. Og så snakker vi om hvem som skal eie dem mens resultatene er på bunn.
Vi må ha fokus på løsninger, ikke på eierskap!
Håkon ... norsk skole er ikke dårligst i OECD. Grunnskoleresultatene ligger litt under gjennomsnittet i naturfag (med hovedfokus på matematikk), og Norge er dårligst på leseferdigheter i Norden. Men Norden er jo ikke alle OECD-landene. Bortsett fra disse veldig tellbare fagene er vi trolig en av de befolkningene i verden som forstår mest av verden og andre mennesker. Blant annet grunnet et skolesystem som ikke bare kretser rundt pugging, og et meget bereist folkeslag med tilgang på temmelig nøkterne medier.
Innenfor prosent av befolkningen som har høyere utdanning ligger vi på mellom femte og åttende plass, alt etter som man regner ... blant 31 land.
At Norge har et dårlig helsevesen er bortimot bare vrøvl. Det er svært få som har så stor rikdom i tilbudet for så mange.
Legg inn en kommentar