Gjesteskribent: Øivind Bratberg

Gordon kommer tilbake

”Gordon Brown og hans regjering opplever vanskelige tider og synker stadig på meningsmålingene…” Har du hørt denne innledningen før?

Av Øivind Bratberg, redaktør av British Politics Review, Journal of the British Politics Society, Norway

Den ligger ferdig redigert i mange rapporter fra London. Gordon Brown er visstnok en dyster og utslitt leder, Labour er en bevegelse uten ideer – i korte trekk, partiet går mot et katastrofevalg våren 2010, og dessuten er det ikke mye å samle på det de har fått til gjennom tolv år i regjering.

Jeg vil gjerne fortelle en annen historie. Den har også sine hovedtema – en statsminister som søker iherdig etter den rette veien videre, en regjering som har endret hverdagen for en ikke ubetydelig del av befolkningen – og et opposisjonsparti i David Camerons konservative som står betydelig lengre til høyre enn det man får inntrykk av her hjemme.

Gordon Brown er hovedpersonen i denne historien. Han er en lederskikkelse som mangler scenetekket som en del andre politiske ledere har kunnet flyte på. Skjønt når ble karisma det eneste kriteriet for godt lederskap? Blant Europas ledere ville de fleste foretrekke Angela Merkels stødige hånd på rattet fremfor den italienske statsministerens påståtte sjarm. Sammenligningen går kanskje for langt – men det er et beklagelig paradoks at statsministeren skal bli en skyteskive fordi han ikke godblunker til pressen. Nå dreier kritikken mot Brown seg også om mangel på rask og klarsynt respons i konkrete saker. Men diskusjonen er etter hvert blitt så forutinntatt at statsministeren er skyldig til det motsatte er bevist – en kampanje som ikke er ulik det Thorbjørn Jagland i sin tid ble utsatt for her hjemme.

Blair/Brown-epoken
Hvis vi får lov til å skyve karismaargumentet litt til side, står vi tilbake med substans. Og her har man tilstrekkelig erfaring med Labour til å gi en totalvurdering av hva Blair/Brown-epoken har brakt av resultater. Da Labour kom til makten i 1997, bestod arven av et dypt klassesamfunn og en utarmet offentlig sektor. Det Storbritannia Blair og Brown skulle bestyre var også mer markedsdrevet enn noe sammenlignbart land i Europa. Raskt etter regjeringsovertagelsen innførte Labour-regjeringen lovfestet minstelønn, og de satte i gang en bred offensiv for å få flere unge mennesker i arbeid. Labour investerte sakte men sikkert enorme summer i utdanning og helsevesenet. De desentraliserte makt til nyopprettede forsamlinger i Skottland og Wales, og de fjernet arvelordene fra Overhuset. De brakte Storbritannia inn i et mer konstruktivt partnerskap med EU. Slett ikke alt var av en ryddig sosialdemokrati agenda – men det svingte pendelen i retning mer progressiv politikk.

Labour på 1990-tallet var også et produkt av sin tid, tuftet på tanken om at staten var underlegen et marked som ga muligheter for alle. I dag ser mange naturlig nok annerledes på tingene. Nyorientering og debatt finner vi også internt i Labour. Problemet i Gordon Browns regjering er at man ikke kan bli enige om hva som skal følge etter New Labour. Prinsipper fra skrivebordet er sjelden like enkle å innføre i praksis, og dette er overveldende tydelig hos Labour. Storbritannia er dypt integrert i verdenshandelen, de har Europas travleste finansmarked og en liberal økonomisk modell som ble fasttømret gjennom Thatcher-tiden. Velgerkoalisjonen bak Labour har dessuten vært avhengig av velstående middelklassevelgere i sør, en ren nødvendighet i et system med to store partier – og partiet har blitt fulgt av en reaksjonær tabloidpresse. I sum har dette drevet frem forsiktighetens politikk.

Det er imidlertid ikke gitt at det vil fortsette slik, til tross for at man foreløpig bare har sett forsiktige signaler til venstrevridning i Labour. Og problemet med å kritisere Brown og Labour nord og ned er at det beste kan bli det godes fiende. For en sosialdemokrat bør forsiktig progressiv politikk være bedre enn ingen progressiv politikk.

Ny-Thatcherisme
På motsatt banehalvdel i Storbritannia står et konservativt parti som er klare til å fylle ny vin i thatcherismens flasker. Arbeidsmarkeds- og næringspolitikk vil skrus ned på et lavbluss, offentlig sektor vil møte drastiske kutt som del av en statlig hestekur etter finanskrisen. Og Storbritannia vil vende ryggen til konstruktivt samarbeid i Europa, legge seg tettere til USA i sikkerhetspolitikken og sette i gang en langsiktig strategi for uforpliktende global frihandel. De av norske EU-skeptikere som måtte finne det konservative alternativet forlokkende, bør kikke nærmere på grupperingen partiet har sluttet seg til i Europaparlamentet og på den planlagte utenriksministeren William Hagues perspektiv på EU.

Britisk politikk står foran en periode med muligheter for dramatisk endring. Etter neste valg kan man komme til å ta de første stegene mot et proporsjonalt valgsystem; det vil i så fall endre dagens logikk hvor konservativt anlagte velgere i middelklassen legger premissene. Men Labour må også videre fra 1990-tallets tankegods om de skal ha en fremtid å tilby britiske velgere. Fredag 27. november kommer John Hutton, Labour-statsråd frem til juni 2009 og en av Blair/Brown-epokens strateger, til Oslo og Blindern for å forelese om tiden etter New Labour. Tidligere i høst tok tok Gordon Brown imot Jens Stoltenberg på Labours landsmøte med hilsenen ”Jens we can”. Brown og Labour har et halvår på å vise at de er verdig dette slagordet i praksis. Tro ikke på alle forhåndsskrevne rapporter: siste ord er ikke sagt om mai 2010.

Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Steinar J. Olsen, George Friedman, Pleym Christensen, Kristian Haugnes, Terje Næss, Nik Brandal, Tom Sudmann Therkildsen, Ingrid Aune, Helge Stoltenberg, Jan-Tore Strandås, Marthe Scharning Lund, Anette Trettebergstuen, Lubna Jaffery Fjell, Tone Tellevik Dahl, Bjørn Tore Ødeården, Øyvind Langaas, Mari Aaby West, Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden