Gjesteskribent: Jan-Tore Strandås

Det er ikke enkelt å ha et utømmelig reservoar av empati.

Det er Sylvi Listhaug (Byråd for velferd og sosiale tjenester i Oslo) som har; ikke bare dette reservoaret, hun .."mangler et ferniss av kalkulert urbanitet", og senere; "virker (hun) forbausende helstøpt i sin politiske tro. Hun lever sitt liv i den".

Av Jan-Tore Strandås, medlem i Oslo Arbeiderparti

Alt dette i følge Dagens Næringsliv i et lørdagsportrett for en tid tilbake. Hennes uttalelser om Homopride-paraden og kravet til at kontantstøttemottagere må kunne snakke norsk, er nok et (u)sannsynlig utslag av denne politiske troen.

Her følger noen utvalgte eksempler på empatien hun lever sitt liv i:

"Hver gang Per Fugelli er på tv, jubler i alle fall jeg. Han er så nedlatende og kvalm i tonen at jeg tror folk får fullstendig avsmak".

Slik jeg oppfatter Per Fugelli så har han, kanskje mer enn noen andre, stått for at mennesker selv i så stor grad som mulig må få bestemme over egne liv og egne valg, innenfor et regelverk som beskytter samfunnet som system. Noen ville kanskje mene at Fugelli slik står i en liberal tradisjon. Dét gjør ikke Fru Listhaug, selv om hun later som. Men det kan jo også hende at hun har et hittil ukjent forbilde (og derved står i en annen tradisjon); Damen som mente at "there is no such thing as society?"

"Vreden hennes er rettet mot sosialismen. Og mot kultureliten. Det inngrodde åndssnobberiet."

Hun referer stadig til den forhatte sosialismen, et begrep som forøvrig for henne ser ut til å inneholde alle meninger som avviker fra hennes egne. På samme måte geberder hun seg over "kultureliten". Hvem denne kultureliten er, er vanskelig å få øye på. Min gjetning er at Fru Listhaug ikke hadde gjenkjent dem om de hadde kommet fram til henne og presentert seg ved navn og nevning. Jeg synes også det blir påfallende at en som aspirerer til en plass i Stortinget, som selv bruker mange ord og mye spalteplass på å rakke ned på norsk skole som kunnskapsløs, skulle være bekymret over "åndssnobberiet"? Hvis dette åndssnobberiet skulle bestå av mennesker som på en relativt dannet måte deltar i debatter, på mer eller mindre høyt faglig nivå, om spørsmål som kan virke vanskelig tilgjengelige for henne, så ville det vært redeligere om hun tilkjennega dette, i stedet for å skjule sin ignorans gjennom totalt innholdsløse utrykk som dette." Er det noe dere ikke forstår er det bare å spørre", sa lærer Samuelsen, han var en klok mann. "Det finnes ikke dumme spørsmål".

"Jeg hater disse barnehagetantepolitikerne som sitter på sin høye hest. Det beste eksemplet er klimadebatten"...

Karakteristikker er et kjent grep for fruen. I dette utsagnet synes jeg det skinner ganske tydelig igjennom hva hun synes om en gruppe arbeidstakere som en skulle tro kanskje hadde stått hennes lærerhjerte nær. For det er lærer hun er - tilsmærs adjunkt - må vite. Men det kan jo også være at hun ikke synes noe om barnehager i det hele tatt? Det er vel kanskje slik at mor helst skulle ha vært hjemme hele tiden, i alle fall til barna kunne begynne på heldagsskolen. Den skal baseres på kunnskap - ikke lek og tull og tøys - som i dag. I mellomtiden skal foreldrene betale for SFO selv. Dette tilbudet er jo i dag "kun en oppbevaringsplass for barn".
Men hate kan hun!

Og bare så det er sagt; "klimadebatten er bare et skalkeskjul for nye avgifter". Nå ligger det litt utenfor min forstand hvordan FN får et par tusen forskere, politikere og byråkrater fra alle verdens hjørner, til å sette seg sammen i felleskap for å utarbeide rapporter for verdenssamfunnet om klimautviklingen, som et globalt skalkeskjul for å opprette nye avgifter til angivelig byrde for folk flest. Som vi kjenner fra historien - konspirasjoner trives best i ytterkantene - denne har de fleste av sine tilhengere på den mest reaksjonære fløyen av det republikanske partiet i USA. De som leter vil finne at Fru Listhaug befinner seg vel blant slike.

Norske medier får seg også en svingom. Byråden har nemlig tilbrakt hele fire måneder i USA, hvorfor hun uten videre slår fast at norske mediers dekning av amerikansk politikk "har hun ikke mye respekt for". Jeg går uten videre ut i fra at hun, som amerikakjenner, vet at det har heller ikke amerikanerne selv. Med unntak av Fox television da - de taler jo alltid sant - som folk flest (ordinary people).

Norske medias beskrivelse av tidligere President George W. Bushs gjøren og laden var særlig opprørende, mente hun. Selv om det overveiende flertall av amerikanske media ikke avvek fra det som ble framstilt i Norge. Det ble også, som vi husker, gjenspeilet i uttalelser fra folk i den indre sirkel av det republikanske partiet. Et parti som brukte mye ressursser på å skape avstand til sin avtroppende sjef i valgkampen. Listhaug, derimot, mente Bushkritikken var en var en ren norsk medial tilnærming.

Et annet uttrykk for noe som vel må kalles et empatisk overmot, var da hun introduserte forslaget om at folk som "kunne være til fare for seg selv, burde sperres inne og ikke slippe ut igjen". (Uthevingen er min). Setningen står egentlig godt på egne ben - og for et menneskesyn som må være en utfordring for en person som skal ha et politisk ansvar for velferd og sosiale tjenester i landets hovedstad. Men så har vi jo lagt merke til da; at denne Byråden tar aldri feil. Nei - det privilegiet får Bydelene gjøre seg nytte av. Hierarkier er da til for noe. At tjenestene hun selv nå har ansvaret for, under FrPs forsorg de siste seks årene stadig har degenerert er altså ikke Byrådens ansvar, må vite!

Hun topper etter min oppfatning kaka når hun slår fast at "eldreomsorgen bør være som flyselskapene."

I parentes bemerket er det vanskelig å forstå hva hun er ute etter hos flyselskapene - klassedelingen kanskje - First Class/Buisness/Economy Extra eller bare Economy? Det hadde jo vært mer rettferdig, ikke sant, at folk også ble behandlet etter sin stand også i livets siste dager? Jeg kan godt skjønne at noen finner det opprørende å måtte tilbringe tid sammen med vanlige plebeiere - slike som til og med ikke har hatt bedre forstand enn at de har betalt skatt og slikt til felleskassen. For ikke å nevne det innlysende faktum at det må være en rettighet for et norsk dannet menneske å bli tiltalt på sitt eget morsmål i spanske helseinstitusjoner - det skulle bare mangle! Vi legger jo tross alt ned masse penger i det landet.

Andre av hennes uttrykk hentet fra den utømmelige empatiske krukken er; "..forkastelig og usmakelig.." og hun kan ikke "begripe at noen kan tenke som venstreradikale". Det siste får vi ta som et pre - hun innrømmer oss i alle fall evnen til å tenke. Noen av oss vil vel også hevde at vi evner å formulere. Sånn sett ligger vi litt bedre an hvis det skulle dukke opp en sak som var verdt alle ordene hennes - sjokkerende - er jo f.eks allerede hevdvunnet av Fr. Jensen.

Min bekymring er; Fru Listhaug ser ut til å ha brukt opp bortimot hele vokabularet av kraftuttrykk ovenfor annerledes tenkende i ren empati. Hva velger hun når hun kommer til å få den helt allmennmenneskelige følelsen antipati? Pistol? I så fall finner hun igjen mange åndsfrender litt lenger vest i verden. Hos slike som mener at ordet liberal bare er en tentakel på den livsfarlige røde maneten sosialismen og som ved dagens slutt rir inn i solnedgangen... Halleluja!

Hva ville jeg med disse skriveriene? Først og fremst vise gjennom sitateksempler at Fru Listhaug - og en rekke andre framtredende FrP'ere for den saks skyld - i dag ikke kan forstås i en alminnelig liberal tradisjon. Kardemommeloven er ikke noe forbilde for dem. Frihet under ansvar kan riktignok være en talemåte de nytter - når det er opportunt - men når det kommer til "hælinga" er det reaksjonen som gjelder. Et menneske med en liberal grunnholdning ville etter mitt skjønn aldri ha kunnet nytte seg av slike nedvurderinger, karakteristikker og utsagn som de jeg har vært innom over. Google litt på noen av hennes partifrender .. det er mye god underholdning i de ulike utsagnene. Det er alltid lett å le av dåren.

Men, og dette er det alvorlige, det er andre menneskers liv og levnet de snakker om. De angriper systemer samfunnet har skapt i demokratiske prosesser for å beskytte oss mot nettopp disse som med rette kan beskrives med "å være seg selv nok". Disse som vender seg bort fra mangfoldet, fra ulikhetene og som synes at det svake er mindreverdig. Disse som blir aggressive i stedet for nysgjerrige når vi setter spørsmålstegn ved normene deres. Eller, det er kanskje vanskelig å angripe normene? For meg er det enkelt å avskrive et parti og et menneskesyn som skal tillate drap som valgfri øvelse ved livets slutt som normløst.

Sylvi Listhaug er i et og alt en reaksjonær politiker som representerer et reaksjonært parti. Hun har funnet sine politiske ledestjerner i samfunn der sterke krefter gir utrykk for at det å være sin egen lykkes smed er det eneste som kan bringe dem til himmelen og fri fra fortapelsen.

For dit vil de visst, disse som går rundt blant oss og forakter og hater.

Det eneste positive jeg kommer på om dette temaet ved ukeslutt, er at fruen ikke nytter sin utdanning i skoleverket. For våre barns skyld - mener jeg.

Oppdatert kl 0945: Ved en inkurie ble først feil tekst lagt ut.


Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Marthe Scharning Lund, Anette Trettebergstuen, Lubna Jaffery Fjell, Tone Tellevik Dahl, Bjørn Tore Ødeården, Øyvind Langaas, Mari Aaby West, Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden

Mest lest 1. halvår

Her er de tre mest leste sakene på Sosialdemokratiet.no i løpet av de tre første månedene i år:

1. Politiske neandertalere

2. Må boble over av stolthet

3. Hallo-kokko

Permalenken til "vinnersaken" er lastet 6109 ganger siden publiseringsdatoen. I tillegg kommer de leserne som fikk den med seg mens den lå som toppsak på Sosialdemokratiet.no og de leserne som har lest den gjennom andre søk i arkivet eller klikk på oppslagsord. Tallene for de to andre sakene er hhv 3718 og 3416.

Gå til forsiden

En partifelle blogger

Andreas Halse er en partifelle som for noen uker tilbake opptrådte som gjesteskribent her på Sosialdemokratiet.no. Det inspirerte ham til å begynne å blogge selv. Det gjør han rett og slett svært bra! Besøk derfor Andreas Halses blogg.

Gå til forsiden

Hadia Tajik - kandidat til Stortinget

Denne jenta har en historie å fortelle deg:



Hadia Tajik er politisk rådgiver for arbeids- og inkluderingsminsiter Dag Terje Andersen og hun er stortingskandidat for Oslo Arbeiderparti. Hun har eget nettsted, profil på Twitter og gruppe på Facebook. Hun er altså temmelig tilgjengelig. Faktisk også svært omgjengelig.

Gå til forsiden

Sylvi Listhaug-sommer

Sylvi Listhaug vil gjerne kle av de muslimske jentene og hun vil gjerne kle på homsene. Dette har man notert seg på Skeive dager, hvor også Arbeiderpartiets homonettverk er tungt representert.


Foto: Plakat i paraden under Skeive dager. © Sosialdemokratiet.no



Gå til forsiden

Kor naken vil du ha homoen din?

"Naken homo? Halvnaken homo? Kvartnaken homo? Vi har Oslo-byråd Sylvi Listhaug å takke for denne svært junivennlige diskusjonen. Og vi skal sjølvsagt takke. Det er alltid underhaldande når vaksne folk diskuterer ting som kor naken ein homo kan vere før det slår tilbake på homoen sjølv."

Slik starter Are Kalvøs filosofering rundt FrP-byråd Sylvi Listhaugs imponerende tankegods på samme område. Les saken hos Are Kalvø.

Dette ser forresten ut til å bli en ren Listhaugsommer. Nå har hun fått det for seg at innvandrere som ikke kan norsk, misbruker kontantstøtteordningen. De gjør ikke noe annet enn hva hun selv planlegger å gjøre: Mottar kontantstøtte i stedet for å ha barna sine i barnehage, men når det plutselig er slik at det nesten bare er folk med innvandrerbakgrunn som benytter en velferdsordning som FrP gjerne vil opprettholde - så er det altså misbruk. Enten fordi de er innvandrere, fordi noen dem ikke er så gode i norsk - eller begge deler.

Kanskje Listhaug også vil frata nordmenn i Spania pensjonen, dersom de ikke snakker spansk?

Gå til forsiden

Er dette integrering?

Hvordan kan vi få en klarere debatt som separerer asyl-, innvandrings- og integreringsspørsmål fra hverandre, samtidig som vi skaper en sammenhengende politikk mellom disse områdene? "

Sommermøte

Tirsdag 30. juni 2009 kl. 17-18
og deretter uformell sommeravslutning
på Café Grünerhaven
Olaf Ryes plass (Thorvald Meyers gate 57)

Oslo Arbeidersamfunn innbyr til diskusjon og debatt med: Randi Kleven, enhetsleder for IMDi Øst, Jan Bøhler som er leder Oslo Arbeiderparti og Zaineb Al-Samarai som er likestillings- og inkluderingsansvarlig AUF Oslo Etter den politiske diskusjonen fortsetter vi med kaffe eller øl og forhåpentlig sol og varme. Ta gjerne med noen kjente. Spørsmål? Kontakt Fredrik Mellem på tlf. 9326 3892 eller post@sosialdemokratiet.no

Gå til forsiden

Gjesteskribent: Marthe Scharning Lund

Tom tønne

The greatest trick the devil ever pulled was convincing the world that he didn't exist. (Sitat fra filmen The usual Suspects) Det er nettopp hva Siv Jensen og FrP har forsøkt å gjøre i alle år.

Av Marthe Scharning Lund, politisk rådgiver i Arbeiderpartiets stortingsgruppe. (Tidl. politisk rådgiver i BLD)

FrP forsøker å overbevise folk om at det ikke finnes ulikestilling i Norge. Altså at kvinner og menn blir behandlet likt og at vi derfor ikke trenger å gjøre noe med det.

22 år gamle jenter på Blindern oppfatter at de har de samme rettigheter som menn. De føler at de er likestilt. Altså nikker de til Siv Jensens retorikk om at vi har likestilling i Norge. Det de ikke vet enda, er at de om noen år sannsynligvis kommer til å tjene mindre enn sine mannlige kolleger, færre av dem kommer til å inneha lederstillinger, de aller fleste av dem kommer til å ha hovedansvaret for barn og hjem og mange av dem kommer til å bli forbigått i jobben, eller ikke bli tilbudt jobben fordi de er gravide. Riktignok har vi kommet langt i Norge, men det er vanskelig å hevde at vi har kommet i mål.

For noen uker siden kunne vi se FrP-byråd Sylvi Listhaug i flere medier hvor hun proklamerte at likestillingskampen var over og at jenter nå klarte seg selv. Vi kunne visst bare se på hennes situasjon så fikk vi beviset. Hun hadde nemlig klart det selv uten hjelp fra noen. Nå tviler ikke jeg på at Sylvi Listhaug er en flink dame, men det er ganske frekt å kunngjøre at dette ikke har noe å gjøre med den likestillingspolitikken som har blitt ført i Norge de siste 50 årene.

Er det noe jeg er stolt av som sosialdemokrat er det den evnen vi har vist til å gå løs på de strukturelle utfordringene i samfunnet, for nettopp å sørge for at alle får utnyttet sitt potensial. Retten til å bestemme over egen kropp, tilgang på utdanning, utbygging av barnehager, moderat kvotering av kvinner i arbeidslivet, lang fødselspermisjon og egen kvote til far, likestillingsloven og krav om 40 prosent kvinner i ASA-styrene - er bare noen eksempler på hva som har vært med å forme Norge slik at Sylvi Listhaug i dag kan være byråd.

Frp har alltid markert seg som et likestillingsfiendtlig parti og stemt imot de fleste tiltak og reformer som kan bedre situasjonen for kvinner. De vil avvikle likestillingsloven, de vil legge ned Likestillings- og diskrimineringsombudet, de kutter radikalt i forskning på kjønn og likestilling, de ønsker ikke en egen pappaperm og de er i mot en hver form for kvotering av kvinner. De begrunner det med at det ikke er behov for tiltak – vi har nemlig likestilling i Norge.

Når vi nå nærmer oss valget har pipa plutselig fått en annen lyd. Jensen snakket om kvinner i sin 1. maitale, i Stortinget foreslo hun å heve lønna til kvinner i lavtlønnsyrker, og hun brukte sin landsmøtetale til å snakke om sterke kvinner.

Når Siv Jensen nå sier at de vil gjøre noe for kvinner i lavlønnsyrkene har det ingen troverdighet. Det tok nøyaktig 22 dager fra Siv Jensen fremmet et forslag i Stortinget om lønnsløft for lavtlønnede kvinneyrker, til de valgte å ikke vedta noe som helst om dette i sitt nye partiprogram. Tvert i mot fremholder FrP at det ikke er en offentlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som oppstår i arbeidsmarkedet. FrP er heller ikke tilhengere av kollektive avtaler, et av de virkelig viktige virkemidlene for nettopp å kunne gi enkeltgrupper et lønnsløft. Programmet deres legger vekt på økt bruk av lokale forhandlinger. I FrPs verden må hver enkelt av de kvinnene de i dag er så bekymret for, stå alene å forhandle om sin lønn – hvordan har da Siv Jensen egentlig tenkt å sørge for et lønnsløft for kvinner i lavlønnsyrker?

Dette er ikke annet en kjempediger valgbløff fra Jensen. For er det en gruppe partiet ikke har hatt taket på så er det nemlig unge kvinner. FrP har alltid vært motstandere av likestilling mellom kvinner og menn. Hele deres historie og også deres nyeste partiprogram vitner om dette. Jeg antar ingen lar seg lure. Hvordan var ordtaket igjen? Tomme tønner ramler mest…


Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Anette Trettebergstuen, Lubna Jaffery Fjell, Tone Tellevik Dahl, Bjørn Tore Ødeården, Øyvind Langaas, Mari Aaby West, Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden

Nina Karin Monsen - hvis du gidder

Jeg var veldig usikker på om jeg skulle gidde. Så kom jeg over en som sier det som er å si i denne saken. Les Underskuddsposten. Få også med deg at Lotte setter av tid til å glede seg litt. Bra det, i en ellers hektisk hverdag.

Andre saker om Nina Karin Monsen

Gå til forsiden

Hva er viktig for deg?

Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet ber deg lage din egen valgplaket med seks ord. Du kan gjøre det på nettstedet HvaErViktigForDeg.no


Jeg valgte:

Trygghet, bolig og verdighet for alle.

Gå til forsiden

Hvem er EU-motstanderne?

Gjesteskribent Anette Trettebergstuens kronikk på fredag, resulterte i et svært oppslag i Klassekampen, og hun er også sitert i hele 80 andre norske aviser. Vi følger opp med en reprise på kategorisering av norske EU-motstandere. (Så får vi se om selvironien på Nei-siden har økt noe siden forrige gang.)

Gå til forsiden

Gjesteskribent: Anette Trettebergstuen

EU, nasjonen og regjeringskonstellasjonen

I forrige uke var det valg til europaparlamentet. Vi stemte ikke. Denne uka kom det en meningsmåling som endelig viste at et flertall av oss, nesten 60 prosent, faktisk kunne tenke oss å stemme norske politikere inn i Europaparlamentet.

Av Anette Trettebergstuen (Ap), Stortingsrepresentant

For meg som EU-tilhenger var dette svært gledelig etter lang tid med nei-flertall på målingene. Men det er langt igjen før vi kan stemme på norske politikere i EU-valg. Noen vil nå sikkert mumle at jeg selv representerer en regjering som aktivt hindrer dette. Jeg kunne selvfølgelig ønske meg at hele trepartiregjeringen var for EU og hadde nedtegnet som en del av erklæringen at vi skulle prøve å oppnå flertall for ny EU-søknad disse fire årene. Da hadde Soria Moria etter min mening vært et enda fagrere eventyr.

Men slik er det ikke, med ett ja-parti og to nei-partier. Resultatet er at vi har en politisk plattform som sier at vi bygger vår utenrikspolitikk på at vi ikke er medlem i EU, men at vi vil føre en betydelig mer aktiv europapolitikk enn det den forrige regjeringen gjorde. Det siste er helt nødvendig i all den tid EU-medlemskap ikke er aktuelt. Konsekvensen av vårt nei til EU men ja til EØS i 94, ble et ja til store deler av virkningen av et EU-medlemskap, men nei til å delta i beslutningsprosessene. Det ligger et enormt paradoks i at vi som nasjon strever etter å koble oss tettest mulig opp til EUs beslutningsprosesser, når vi gjennom to folkeavstemninger har valgt å stille oss utenfor. Men det er helt nødvendig, og det mente også et enstemmig Storting ved behandlingen av Europameldingen i 2006.

Denne uken behandlet Stortinget stortingsmeldingen om hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk. Igjen berørte vi selvsagt EU-saken. I forbindelse med meldingen støttet alle partiene på Stortinget et forslag som ber regjeringen utrede EØS-avtalen og hvilke konsekvenser den har hatt for oss de 15 årene den har eksistert. Dette kan innebære startskuddet på en ny debatt om norsk tilknytningsform. Den debatten ønsker jeg velkommen.

Annerledeslandet?
Folket bør nemlig føle seg lurt: Mange ja-folk sa ja til EU i 94 fordi Norge skulle være med å forme det nye Europa. Den medbestemmelsen fikk vi ikke. Samtidig stemte mange nei-folk mot EU fordi de ville at Norge skulle være et EU-uavhengig annerledesland. Dette ble det heller ikke noe av. Norge er i dag EUs nærmeste utenforland. Ingen ikke-medlemmer er så tett integrert i EU-samarbeidet som vi er. Vi er til og med tettere integrert enn visse medlemsland. Men vi er utenfor maktmessig. Vi har ikke medbestemmelsesrett. Det gjelder på stadig flere områder og vi ser stadig flere bisarre eksempler på hva det fører til. For eksempel kan Sverige ha større sikkerhetspolitisk innflytelse enn det vi har. Sverige er som kjent ikke med i NATO, men Sverige er med i EU. For Norge er det omvendt. EUs samordning er en så betydelig maktfaktor at det EU bestemmer seg for er avgjørende innad i NATO. Utenforskapet får konsekvenser vi ikke kunne ane i 94.

Vi kunne heller ikke ane i 94 at EU skulle vokse seg så stort og innlemme en stadig større del av det geografiske Europa. Øst-utvidelsen var historisk og EU stopper forhåpentligvis ikke der. Jeg er en av dem som håper EU og Tyrkia får medlemskapsprosessen på fote igjen, og at landet, som har vært assosiert medlem siden 1962, og kandidatland siden 1999, etter hvert kan bli fullverdig medlem. Tyrkia ble NATO-medlem i 1952, og er således gjennom Atlanterhavspakten allerede definert som et land som hører hjemme i Europa. Tyrkia har også vært medlem av Europarådet siden 1949 og er altså også her definert som en del av det europeiske fellesskapet. Debatten om hvorvidt Tyrkia kan defineres som tilknyttet Europa er etter min mening allerede tatt. Selv om kun en liten andel av Tyrkias territorium er på europeisk kontinent er landet stadig mer kulturelt, økonomisk og politisk integrert og orientert mot Europa. Som brohode mellom øst og vest vil et evt tyrkisk medlemskap i EU signalisere for resten av den muslimske verden at Europa vil bygge bro. At EU åpnet for forhandlinger med Tyrkia er et eksempel på at EU nok en gang krysser gamle skillelinjer i Europa. Med Tyrkia vil EU samle det ortodokse, det romersk-katolske, det protestantiske og det muslimske Europa. Den britiske historikeren Timothy Ash beskrev dette veldig bra da han sa at «Å åpne for forhandlinger om medlemskap for Tyrkia er et større bidrag til krigen mot terrorisme enn den amerikansk-ledede okkupasjonen av Irak.» Derfor synes jeg det er trist at prosessen lenge har ligget på vent, etter manglende fortgang i reformarbeidet hos tyrkiske myndigheter, og manglende vilje hos europeiske statsledere. Det er derfor ekstra synd at valget til europaparlamentet i forrige uke endte med valgskred for ytterliggående utvidelsesfiendtlige partier. Sjansen for å fortsette utvidelsesprosessen ble ikke større med det.

Tyrkia blir medlem før Norge
Men ting kan vel tyde på at Tyrkia blir medlem før Norge klarer å karre seg inn. Det sier vel egentlig mest om min egen manglende optimisme i forhold til norsk EU-medlemskap. En manglende optimisme som er skapt av vedvarende frustrasjon over manglende engasjement og debatt om EU spørsmålet og Europas utvikling her hjemme.

Om ukens positive EU meningsmåling vil vare vet ingen. Jeg er tvilende, for det er nemlig ikke rart folket ikke går i demonstrasjonstog for EU-medlemskap, når vi politikere legger mer lokk på debatten enn vi skaper den. Regjeringsalternativene har sørget for å legge EU- spørsmålet dødt. Slik var det i forrige periode, slik er det nå, og slik vil det også være i neste periode, uavhengig av om det blir borgerlig eller rød grønn regjering. Verken Arbeiderpartiet eller Høyre vil få gjennomslag i regjeringsforhandlinger med sannsynlige koalisjonspartnere for å sette saken på agendaen. Verken Arbeiderpartiet eller Høyre vil engang tenke på å gjøre norsk EU-medlemskap til valgkampsak med dagens meningsmålinger, selv ikke om denne ukens måling holder seg.

Arbeiderpartiet har som tydelig premiss før vi vil starte en ny medlemskapsdebatt at foreligger en varig endring i opinionen, målt ved meningsmålinger over tid. Høyre har det samme. De andre partiene på Stortinget vil respektere folkets nei ut i det uendelige, selv også etter et eventuelt Ja-flertall har befestet seg i folket. Arbeiderpartiet og Høyre respekterer selvsagt folkets nei, faktisk så mye at vi vil vente på at folk ber oss melde dem inn i EU før vi vil ta ordet medlemskap opp til debatt en tredje gang.

Og her ligger problemet. Endringer i meningsmålinger som avgjørende premiss for medlemskapsdebatt. Folket oppgir at de egentlig ikke er så opptatt av EU-saken. De fleste forholder seg nokså lunkne til hele spørsmålet. Spør vi folk om hvorfor får vi ofte også til svar at jo, det diskuteres ikke, det er jo ikke aktuelt i den politiske debatten. Svaret nei på spørsmålet “ønsker du norsk EU-medlemskap,” kan like gjerne være et uttrykk for “dette anser jeg som uaktuelt akkurat nå”, som at “jeg er en bastant motstander.”

Høyre- og Ap-folk bør inngå en kontrakt
Så lenge vi som ja-partier støtter oss på meningsmålingene, og folket som utgjør statistikken ikke engasjerer seg i saken fordi den ikke er på agendaen hos oss politikerne i ja-partiene, ja så har vi en høna eller egget-situasjon som aldri vil endre seg. Politikerne venter på folket, og folket venter på politikerne. Ansvaret for å forsøke å bryte den onde spiralen har vi som er politikere fra ja- partiene. Vi får skylde oss selv, vi er nødt til å begynne å lede i EU-saken. Politikere forventes å skulle skape trendene, ikke bare følge de. Vil vi ha større engasjement om europasak og en aktuell EU-debatt, må vi forsøke å skape debatten og flertallet vi trenger. Ja-politikere fra Arbeiderpartiet og Høyre burde inngå en kontrakt der vi forplikter oss til å debattere EU-sak. Under begge debattene om norsk medlemskap, både i -72 og i -94, var det Arbeiderpartiet og Høyre som sammen med og i Europabevegelsen kjørte Ja-saken. Det vil etter min mening være uansvarlig av Arbeiderpartiet og Høyre som Ja-partier å gjøre noe annet ikke bare i neste EU-valgkamp når den kommer, men også i tida frem mot at en slik valgkamp er aktuell.

Derfor kunne jeg ønske at flere Arbeiderparti og Høyrepolitikere tok ansvar å diskutere EU-sak offentlig. At vi snakket mer om våre erfaringer med EØS-avtalen, og om alle de områdene EØS ikke regulerer men som vi skulle hatt innflytelse over. Om det at vi har valgt å være oss selv nok og sitter mette og fornøyde på sidelinja av Europa. At vi snakket mer om hvilket solidaritetprosjekt EU faktisk er. I dag tør vi ikke snake om noe av dette, i frykt for regjeringssamarbeidene. For oss politikere må det være et viktig mål å oppnå politisk kontroll på utviklingen og da må man være til stede på de arenaer der fremtiden skapes. Det naturlige nå er derfor å ta skrittet og bli et fullverdig medlem av EU, ikke bare i økonomisk, men også i politisk forstand. Men skal vi klare det må vi begynne å lede i spørsmålet og ikke sitte på gjerdet og vente på meningsmålingene.

Vi må begynne å tenke mer på nasjonen enn regjeringskonstellasjonen når det kommer til EU saken.


Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Lubna Jaffery Fjell, Tone Tellevik Dahl, Bjørn Tore Ødeården, Øyvind Langaas, Mari Aaby West, Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden