Olof Palme

Anbefalt nettsted for deg som er interessert i politisk historie, er nostalgiker eller som bare ganske enkelt har en litt nerdete interesse for alt det sosialdemokratiske: OlofPalme.org


Foto: Olof Palme Wikimedia.org
Gå til forsiden

Gjesteskribent: Dag Einar Thorsen

Et mer polarisert Norge

Det siste tiåret har i norsk politikk vært preget av tiltakende ustabilitet og mer intense konflikter. Eller økt volatilitet og polarisering, som det noen ganger heter i det statsvitenskapelige stammespråket.

Av Dag Einar Thorsen. Leder i Universitetets Ap-lag (Oslo)

Det betyr i første rekke at vi kan vente oss en røffere tone i den politiske debatten. Hvis du tror at valgkampen i fjor var ille eller varte lenge, så kan du med en gang begynne å grue deg til 2013.

For mange velgere ble valget i 1973 et vendepunkt. Den første EU-avstemningen, og før det igjen drøyt fem år med borgerlig regjering fra 1965 til 1971, hadde endret den politiske situasjonen for lang tid framover.

To nye partier, Anders Langes Parti (som etter noen forviklinger skulle bli til Fremskrittspartiet noen år senere) og Sosialistisk Valgforbund (senere Sosialistisk Venstreparti), ble valgt inn på Stortinget med henholdsvis fire og seksten mandater. Arbeiderpartiet gikk tilbake med over elleve prosent, mens Venstre som hadde splittet seg året før ble nesten helt utradert. Også i Danmark, hvor det også var valg det året, ble det store endringer. Der er 73-valget blitt hetende ”jordskredvalget”, men det er en like dekkende betegnelse på det norske valget.

Den viktigste endringen i 1973-valget var likevel at flere velgere begynte å vurdere andre partier enn sitt gamle parti. Det gav støtet til større skiftninger i partienes oppslutning også senere. Siden har nye og enda mer uhåndterlige generasjoner med velgere kommet til, og den stabilitet i oppslutning som partiene hadde inntil 1973 er etter hvert blitt et fjernt minne. Snart er det ikke en gang det.

Høyrebølgen
I de snart førti år som er gått siden den gang, er det som etter hvert er blitt kalt høyrebølgen det mest iøynefallende trekk ved norsk politikk. Men hvis du tror at den er et fenomen som hører 1980-tallet til, så tar du skammelig feil. Snarere kan det synes som om den høyredreiningen i velgermassen som kom snikende i løpet av 1970-tallet har bitt seg fast og blitt permanent. Det begynte forsiktig, med at Høyre overtok en del av mellompartienes velgere, men har siden tiltatt i styrke.

Rett nok så har partiet Høyre falt tilbake fra sin storhetstid på 1980-tallet, da de to valg på rad så vidt bikket over tretti prosents oppslutning. Men hvis vi ser høyresidens oppslutning samlet, så ser vi at Frps vekst etter 1989 oppveier Høyres tilbakegang i samme periode. Det vil si, etter et samlet fall i 1993, som sannsynligvis skyldes EU-debatt og intern krangling i Frp, så var høyrepartiene igjen oppe på omtrent 35 prosent samlet oppslutning i 2001.

Rødgrønn regjering
Overflatisk sett kan de to siste valgene, der den rødgrønne flertallsregjeringen først ble valgt og siden gjenvalgt, fortelle en ganske annen historie. Tilstrekkelig mange norske velgere slutter opp om felleskapsverdiene, og bidrar til at Norge er blitt noe ganske spesielt i Europa og Norden, som for tiden er dominert av borgerlige regjeringer. Men flertallet er omtrent så knapt og så skjørt som det er mulig å komme.

Den rødgrønne regjeringen kan imidlertid også ses på som et tegn på et høyere konfliktnivå i norsk politikk. På slutten av 1990-tallet ble det snakket og skrevet en del om det lave konfliktnivået i norsk politikk. Den rådende oppfatning var at det ikke lenger var så mange saker der partiene inntok helt motsatte synspunkter. Mellom partiene var det først og fremst bare gradsforskjeller, og ikke så mange grunnleggende uenigheter.

Dette er det kanskje ikke lenger så mange som hevder. En vesentlig årsak til det økte konfliktnivået kan nok tilskrives utviklingen av det rødgrønne regjeringsalternativet, og en ny inndeling av norske partier i to klare blokker.

En sterkere høyreside
På borgerlig side truer et endret styrkeforhold mellom de fire partiene med å endre den politiske kulturen i Norge. Jeg sier ikke det for å skremme, men gjør det heller i et forsøk på å ta Frp og Høyre på alvor. Begge er i dag liberalistiske partier som ønsker en ny innretning på samfunnet. Relativt moderate eller konservative krefter er på vei ut av Høyre. Tilbake står to høyrepartier med få dype politiske uenigheter seg i mellom, men som henvender seg til ulike velgergrupper. Same shit, different wrapping. Forholdene ligger altså til rette for et godt samarbeid i regjering.

Ved fjorårets valg økte disse to partiene sin samlede oppslutning til førti prosent. Det er altså ikke 1981, men 2009 som er høyrebølgens foreløpige toppunkt. Som på 1970 og 1990-tallet kommer brorparten den økte oppslutningen om høyrepartiene i 2009 fra en tilsvarende svekkelse blant de borgerlige mellompartiene. Mens Venstre kaver i vannet og er i ferd med å drukne av utmattelse, viser Kristelig Folkeparti tydelige tegn på alderdomssvekkelse.

Neste valg
Men hva så med valget i 2013? Her er det mange ukjente, og mye som kan skje i mellomtiden, som gjør det svært usikkert å spå. Modellene til Stein Rokkan og den konvensjonelle valgforskningen fra 1950-tallet, som taler om stabile konflikter mellom relativt klart definerte samfunnsgrupper og deres politiske partier, er ikke lenger like dekkende som de en gang var.

I stedet har mange velgere blitt mer troløse, mens andre velgere har blitt mer ideologiske, og stemmer på tvers av sine egne umiddelbare interesser. Det siste slår ut begge veier. Et merkbart antall velgere med høy inntekt og høy utdanning har flyttet seg til venstre. Andre og mer økonomisk og sosialt marginaliserte velgere stemmer på høyresiden, og da i første rekke Frp. Det gjør det bortimot umulig å si noe om hva som til slutt blir valgresultatet. Bare spør dem som sommeren og høsten 2008 trodde at meningsmålingene den gang sa noe som helst om valgresultatet ett år senere.

Hardere fronter
Hvis tendensene fra 2005 og 2009 fortsetter, så går vi mot stadig dypere motsetninger i norsk politikk. Det lover ikke godt for de partiene som ikke vil være tydelig på hvilket regjeringsalternativ de foretrekker.

Med mer intense konflikter blant velgere og partier vil vi også få et hardere debattklima, og kanskje også mer brutale og negative valgkampanjer, med større innslag av koordinerte personangrep på enkeltpolitikere og usaklige utfall mot andre partiers politikk. Det vil i sin tur gjøre det vanskeligere å få til brede kompromisser i saker der det er ønsket å føre en stabil politikk over lengre tid selv om flertallet skifter.

Vi vil også få en mildt sagt interessant situasjon i fanget dersom Høyre og Frp får flertall alene, og dermed også den mest ytterliggående høyreregjering vi har hatt på svært lenge. Da kan mye i det norske samfunnet bli ugjort i løpet av svært kort tid. Det eksperimentet bør vi unngå å sette ut i live, for vi vet bare så utmerket godt hva som da vil skje.

Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Nina Hanssen. Gjesteskribenter i 2009.

Gå til forsiden

Oslo mot røkla

Stortingsrepresentant Håkon Haugli er på forsiden av bonde- og distriktsavisa Nationen i dag. Han ber Navarsete dempe sin retorikk om og mot Oslo og Oslo-folk.

Det var på tide at noen sto opp og sa i fra, slik Haugli gjør i Nationen i dag. Senterpartiet er et fullstendig marginalisert parti i Oslo og ser seg sikkert tjent med å skape og bygge opp under motsetninger mellom velgere i Oslo og velgere i distriktsnorge. Det er ikke særlig konstruktivt for det rødgrønne samarbeidet.

Nå som vi har universiteter og høgskoler rundt om i hele landet, er det klart at vi også må skape et arbeidsmarked for dem som utdanner seg der. Alle statlige abeidsplasser kan ikke ligge i Oslo. Sentralisering er da heller ikke bare et spørsmål om Oslo. Alle regionshovedstedene i Norge vokser, og vi skal være svært glade for at Fredrikstad, Grenlandsbyene, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø også representerer sentraliseringstendenser og fremstår som attraktive steder å bo for unge mennesker. Alternativet er nemlig ikke mindre sentralisering, men enda større sentraliseringstendenser rundt Oslo.

Norsk distriktspolitikk burde i det hele tatt handle mindre om "rause stønadordninger for lefsebakeri bak låven" og mer om å stimulere et 30-talls småbyer i Norge. Hvis småbyene får et mer variert arbeidsmarked og fremstår som attraktive, vil de samtidig sikre det Senterpartiet er mest opptatt av: Bosettingen i disse småbyenes rurale omland. Langt færre familier ville vært bosatt oppover i Numedalen, hvis det ikke hadde vært for at noen mødre og noen fedre kan dagpendle til et attraktivt og variert arbeidsmarked på Kongsberg. Den største trusselen mot rural bosetting i Norge, er småbyer preget av fraflytting og manglende nyskaping.

Det finnes noen nødvendige fagmiljøer som i Norge er svært små. Dette fordi Norge rett og slett er et lite land. Når man da gjennom en generasjon eller tre har bygget opp et lite fagmiljø på 20-30 personer, så er det rett og slett helt hasardiøst å proklamere at dette skal dras opp med rota og flyttes til et nytt sted 150 mil unna. Det vil i praksis bety at landet mister eller får amputert kompetanse på viktige samfunnsområder.

Navarsete burde heller se på mulighetene for at nye direktorat og tilsyn m.v. - eller nye avdelinger ved disse - kan opprettes andre steder. Det ville være langt mer forsvarlig.

Neste gang Senterpartiet føler trang til å flytte noen arbeidsplasser fra Oslo kan de jo begynne med sitt eget hovedkontor. Senterpartiet har som de andre partiene valgt å ha sitt hovedkontor i Oslo. Det vil neppe bli noen oppstandelse her i byen om Senterpartiet fant på å praktisere disse sjarmerende sidene av distriktspolitikken sin, ved å flytte sitt eget hovedkontor til Nordkjosbotn.

Gå til forsiden

Oppgitt

Hva f... er egentlig poenget med dette? 700.000,- er altså ikke nok for kompensere for Martin Kolbergs ekstraordinære arbeidsbyrde som nestleder i stortingsgruppa. Han trenger nå et lønnstillegg tilsvarende 60% av årslønnen til en av stortingsgruppas kontorsekretærer.

Jeg kjenner at jeg ikke orker å skrive noe videre om det. Jeg bare sukker, stønner og rister oppgitt på hodet.

Gå til forsiden

Gjesteskribenter i 2009

Sosialdemokratiet.no har - så langt det er praktisk mulig - en gjesteskribent hver fredag. Under er en samlet oversikt over alle gjesteskribenter i 2009:

Victoria Evensen, Raymond Johansen, Hadia Tajik, Øivind Bratberg, Steinar J. Olsen, George Friedman, Pleym Christensen, Kristian Haugnes, Terje Næss, Nik Brandal, Tom Sudmann Therkildsen, Ingrid Aune, Helge Stoltenberg, Jan-Tore Strandås, Marthe Scharning Lund, Anette Trettebergstuen, Lubna Jaffery Fjell, Tone Tellevik Dahl, Bjørn Tore Ødeården, Øyvind Langaas, Mari Aaby West, Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden

Gjesteskribent: Nina Hanssen

Hvorfor bør Vanunu få norsk pass?

Denne uka har 16 forbundsledere i LO, stortingspolitikere fra SV og AP og mange flere internasjonalister i arbeiderbevegelsen signert et opprop om at norske myndigheter bør gi Mordechai Vanunu et norsk nødpass.

Av Nina Hanssen, nestleder i internasjonalt nettverk, Akershus Arbeiderparti

Undertegnede var en av initiativtakerne til dette oppropet. Jeg har selv møtt den tidligere atomteknikeren, som for 24 år siden fikk 18 års fengsel for å ha avslørt hemmeligheten bak Israels atomvåpenproduksjon. Han har sonet straffen, men lever i dag under sterke begrensninger i Øst-Jerusalem. Han nektes grunnleggende demokratiske rettigheter og har også fått en tilleggstraff.

Vanunu får ikke lov å tale i store forsamlinger og på møter, ikke snakke med utenlandske journalister og ikke reise til de palestinske områdene på Vestbredden. Men Mordechai Vanunu nekter å være en isolert mann i eget land, så han prater med folk som ønsker å møte ham. Det gjør inntrykk å høre om hans kamp for det som vi i Norge tar som en selvfølge. Av mange i Israel blir han betraktet som folkefiende nummer én. Mens mennesker og organisasjoner verden over som er opptatt av et reelt demokrati, hyller ham som en helt. Selv har Vanunu Mordechai bare ett ønske nå. Han vil bort fra Israel for å få frihet til å ytre og bevege seg. Og aller helst vil han til Norge, der kjæresten Kristin Joachimsen bor.

Allerede under vår samtale for to år siden, drømte han om å komme til Norge. Landet med de sterke tradisjonene om menneskerettigheter, full ytringsfrihet og pressefrihet. Landet med en rødgrønn regjering med flere statsråder som før forrige stortingsvalg lovte at de ville gi Vanunu politisk asyl hvis de kom til makten.Landet med den sterke fagbevegelsen der sentrale tillitsvalgte under fjorårets 1.mai-markering holdt appeller og gikk under støtteplakatene ”Gi Vanunu asyl”.

Dette har ikke LOs fremste tillitsvalgte glemt. Fortsatt er det et glødende engasjement for Vanunu i fagbevegelsen. Blant stortingspolitikere er det delte oppfatninger, men svært mange viser ekte engasjement i denne saken. Særlig var AUFs fremste tillitsvalgte tidlig på banen for å støtte oppropet. Det var også mange i Aps internasjonale nettverk rundt i hele landet. Nå har også to stortingsrepresentanter fra Ap sagt at de står fullt og helt bak dette.
Jeg skulle ønske at noen i regjeringsapparatet lyttet til de mange som nå presser regjeringen til å gjøre enda litt mer i Vanunu-saken enn det de har gjort til nå. Israel vil jo aldri slippe Vanunu ut uten at det kommer et sterkere press fra Norge og andre land. Oppropet påpeker at Vanunu etter 18 år i fengsel fortsatt er fratatt ytrings- og bevegelsesfrihet i Israel, en begrensning og straff som strider mot FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. De som har skrevet under mener formalistiske argumenter nå må settes til side til fordel for grunnleggende menneskerettigheter.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har uttalt at Vanunu kunne få arbeids- og oppholdstillatelse men ikke pass eller asyl og peker på hinderet som ligger i at han har reiserestriksjoner som en del av dommen. Dette blir for passivt. Norge har et spesielt ansvar for Vanunu. Det var blant annet Norge som ga Israel tungtvann og dermed mulighet til å realisere atomvåpenprogrammet. Men det er ikke for sent å snu og gi Vanunu et nødpass eller politisk asyl. Gjør våre politikere i regjeringen det, vet de i alle fall at de har en bred folkelig bevegelse bak seg.

Vi som står bak oppropet mener i alle fall det er verd å prøve å gi Vanunu et pass. Dette har Norge gjort før med hell. Blant annet fikk flere hundre chilenere nødpass fra Norge etter statskuppet til Augusto Pinochet. Så hva venter vi på?



Hver fredag inviteres en gjesteskribent til å skrive på Sosialdemokratiet.no. Gjesteskribentene står helt fritt i valg av tema. Deres syn er ikke nødvendigvis sammenfallende med dette nettstedets linje.

Tidligere fredagsskribenter:
Victoria Evensen, Raymond Johansen, Hadia Tajik, Øivind Bratberg, Steinar J. Olsen, George Friedman, Pleym Christensen, Kristian Haugnes, Terje Næss, Nik Brandal, Tom Sudmann Therkildsen, Ingrid Aune, Helge Stoltenberg, Jan-Tore Strandås, Marthe Scharning Lund, Anette Trettebergstuen, Lubna Jaffery Fjell, Tone Tellevik Dahl, Bjørn Tore Ødeården, Øyvind Langaas, Mari Aaby West, Tone Wærstad, Per Anders Torvik Langerød, Ove Gusevik, Jan-Fredrik Laskerud, Andreas Halse, Beate Svenningsen, Vegard Heggem, Bård A. Berg, Jarle Berge, Marit Nybakk, Helle Mjøs, Rune Gerhardsen, Anne Kielland, Håkon Haugli, Tore O. Sandvik, Anniken Huitfeldt

Gå til forsiden

Gi Vanunu norsk pass

Jeg har skrevet under på følgende opprop:

"Etter å ha sonet 18 år i fengsel, hvorav 11 år i isolat, er Mordechai Vanunu fortsatt fratatt sin ytrings- og bevegelsesfrihet i Israel. I praksis er han idømt en særdeles tyngende tidsubegrenset tilleggsstraff som strider mot FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Norge har et spesielt ansvar overfor Vanunu. Han har et stående tilbud om jobb ved Universitetet i Tromsø. Israels atomvåpenprogram kunne ikke ha blitt realisert uten norsk tungtvann. Og han har en norsk kjæreste.

To ganger har UDI sagt at han oppfyller vilkårene for asyl her i landet, noe to ulike regjeringer har overprøvd. Nå bør formalistiske argumenter settes til side til fordel for grunnleggende menneskerettigheter, slik Norge har gjort det overfor andre som har blitt forfulgt i sine hjemland av politiske grunner."

Vanunu må få et norsk nødpass nå. Han er velkommen til Norge!

Du kan lese mer om denne saken her og du kan laste ned oversikten over alle som stiller seg bak dette oppropet ved å klikke her.

Gå til forsiden

Okkupasjonsmuseet i Riga: 51 års okkupasjon

(I Latvia: Sosialdemokratiet.no)
Okkupasjonsmuseet i Riga forteller en ganske annerledes historie enn hva Norges hjemmefrontmuseum på Akershus festning byr på. Der det norske museet formidler historien om fem år og én måneds okkupasjon, tar det latviske museet deg med inn i en okkupasjonshistorie som varte ti ganger så lenge: Hele 51 år.

Egentlig er det snakk om tre suksessive okkupasjoner: Først en sovjetisk, så en tysk - og så igjen en meget langvarig sovjetisk okkupasjon. Der de norske "gutta på skauen" holdt ut fra 1940 til 1945, holdt latviske gutter og jenter det gående med motstandsarbeid til over halvveis i 1950-årene. Konsekvensene for de som ble tatt - og en lang rekke mer eller mindre tilfeldige ofre - var ufattelige lidelser som har rammet flere generasjoner latviere. Hele familier ble deportert til Sibir.

Bakgrunnen for den første sovjetiske okkupasjonen, ligger i en avtale inngått i helvete: Bildet til høyre viser den sovjetiske lederen Josef Stalin og den tyske utenriksminister Joachim von Ribbentrop etter undertegningen av den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten i 1939. Denne innebar en deling av statene mellom dem, og ble starten på Latvias og flere andre staters tragedie.

Det siste bildet i denne artikkelen er en latvisk plakat som skal vise hvordan Churchill og de vest-allierte svikter statene i øst: "Den frihet som denne krigen handler om, vil dessverre ikke kunne omfatte dere, mine barn."

Det er kanskje noe å reflektere litt over: Hvorfor kan motehusene i Paris vise KGB-inspirerte klær, mens nazi-inspirert mote selvfølgelig ville vært ansett som totalt uspiselig? Noe og tenke på også for såkalt "revolusjonær norsk ungdom," som gjerne tusler rundt med gamle sovjetiske nåler og merker på jakkeslaget. Hvor lenge skal vi måtte minne om Arnulf Øverlands ord? "Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!"

Latvia fikk tilbake sin selvstendighet i 1991 - og okkupasjonsmuseet formidler historien på en måte som gir innlevelse, men er likevel imponerende i sin nøkternhet. Museet har gratis inngang og drives med private donasjoner.

Under den andre verdenskrig gikk rundt 30% av den latviske befolkningen tapt. Filmen under er en tysk propagandafilm, som viser den tyske innmarsjen i Riga den 16. juli 1941, under Operasjon Barbarossa: (En hendelse noen dessverre fortsatt bejubler.)


Riga og Latvia er verdt et besøk. Ta i så fall også turen innom okkupasjonsmuseet.

Se også:
- Historisk oversikt fra det latviske utentriksdepartement
- Latvias turistinformasjon

Denne saken er tidligere publisert 16. mars 2009

Gå til forsiden

Oslo Arbeidersamfunn på nett

Endelig kan man si. Oslo Arbeidersamfunn har en stor gruppe på Facebook, men nå har vi også fått stablet på beina en egen nettside. Den vil bli mer fyldig etter hvert.

Gå til forsiden

Haiti - bakgrunn

"Det siste århundret har vært en glideflukt mot avgrunnen for Haiti. Jordskjelvet rammet et land der staten har brutt sammen og innbyggerne er overlatt til seg selv."

Les den gode bakgrunnssaken på forskning.no

Gå til forsiden

Bloggedager og andre dager

Det er mange av de dagene hvor skrivetrangen må resultere i en ny politisk bloggpost, men så finnes det også en god del av de dagene der man ganske enkelt må prioritere andre ting...

Gå til forsiden

Ønskereprisen: Valgvideo 2005

Jeg har mottatt et ønske og en en oppfordring om å legge ut Oslo Arbeiderpartis valgvideo fra 2005. Det gjør jeg mer enn gjerne. Den er jo helt super!



Gå til forsiden